Nyttårsaften!

"2014 starter visst like mørk som 2013 forlot oss." Dette var mammas kommentar under frokostbordet i dag. Været utenfor var mørkt, bart og grått, og dermed ikke spesielt vanlig eller ønskelig på denne tiden av året. Hvordan var det egentlig 2013 forlot meg? La meg ta deg med på en liten tur cirka ett døgn tilbake i tid!

Den siste formiddagen i 2013 ble brukt til å slette håret mitt (ikke som i å 'delete', Miriam, men som i å rette, hehe), og herlighet hvor annerledes det var! Jeg skal innrømme jeg syntes det så fint ut og at tanken om å ta anti-permanent igjen ga litt mer smak. Det var mamma som rettet håret mitt, og hun var helt utrolig effektiv! Tatt i betraktning av da jeg gjorde det på folkehøyskolen og TRE jenter stod over håret mitt med HVER sin rettetang og brukte rundt en time, brukte mamma også en time, og da måtte hun i tillegg føne håret mitt tørt! Mamma var utrolig dyktig og jeg ble strålende fornøyd med resultatet. Etter å ha tatt en liten hårstuss kunne jeg endelig se det ferdige resultatet. Hva syns du?

Klar for å rette håret mitt

Omtrent halvveis!

Ferdig!! Guriland, hvor langt hår jeg egentlig har!

Til og med bakfra liknet jeg på Analin!

Og slik ble jeg seende ut. Ok, her

liknet jeg litt på en hulder, haha.

Da håret ble ferdig var det tid for husvask! Mamma, Analin og jeg samarbeidet for å gjøre huset rent for den siste gangen i 2013. Det gikk veldig greit, og huset kunne endelig være klart for å ta imot vår kjære nyttårsgjest. Deretter fikk jeg også skypet sammen med min gode venninne Miriam fra Trondheim. Det er alltid så hyggelig å prate med henne, jeg merker jeg må få besøkt henne snart!

Så måtte jeg finne en kjole i skapet, sminke meg opp og gjøre meg klar for kveldens begivenheter. Jeg valgte en hvit kjole jeg bare hadde hatt på meg én gang tidligere; på juleavslutningen på folkehøyskolen for litt over et år siden.

Pyntet og klar til nyttårsfeiring.

Analin og meg med slett hår!

Til årets siste måltid, bestående av en deilig kalkun og nydelig saus, hadde mamma og pappa kjøpt inn iste til meg. For noen dager siden, mens mamma, pappa og jeg satt i bilen, spurte plutselig mamma meg: "Hva er det du liker å drikke?". Spørsmålet kom litt overraskende på meg, men jeg svarte det vanlige: "jeg drikker helst vann, jeg. Og melk, da, til frokost.". Det virket ikke som om jeg ga svaret mamma ønsket seg, og fortsatte videre: "Men hvis du skal kose deg ordentlig, hva drikker du da?". Jeg måtte tenke litt over spørsmålet, det er jo ikke så altfor ofte jeg drikker noe annet enn dette. "Hm, det er jo godt med saft, da. Men hvis jeg virkelig skal kose meg, drikker jeg iste.". "Der ja. Da kan vi kjøpe det til deg til nyttårsaften. Siden du ikke drikker brus og alkohol må vi jo finne noe du også liker å drikke", svarte mamma. Jeg merket jeg ble helt rørt. Jeg tror bare at jeg ikke ønsker å være til bry med mine drikkeønsker - jeg føler meg sær nok som verken drikker alkohol eller brus, hehe. Dessuten har det alltid vært helt greit å få vann, jeg liker det jo så godt uansett! Men bare det at mamma og pappa ønsket å finne ut hva jeg også ville ha utenom vann, betydde mye for meg. Jeg følte meg verdsatt. At mine ønsker på en måte var viktige, de også.

Etter et nydelig måltid, god dessert, underholdende og irriterende Mr. Bean og hyggelig kortspill, ble det etter hvert tid for å gå ut på verandaen for å få med oss nyttårsrakettene. Vi pleier ikke å kjøpe raketter selv - det trenger man ikke når man har en så fin panorama-utsikt over Tyrifjorden som vi har! Vi nyter nemlig godt bare av å se over til Hønefoss og Hole og får dermed sett alle andres rakettoppskytninger. Det er like flott hvert år!

Mamma og meg på verandaen ved midnattstider!

Etter en stund gikk resten inn igjen. Jeg valgte å bli værende igjen ute på verandaen for meg selv. Det var veldig godt å være litt alene mens tankene lot seg vandre fritt inne i hodet mitt. Mens jeg så de siste rakettene bli skutt opp brukte jeg tiden til å sortere tankene mine og å legge dem frem for Gud. Det var utrolig deilig å kunne begynne året slik som dette.

Da det stilnet på den andre siden av fjorden trasket jeg inn igjen til de andre. Det tok ikke lange stunden før nyttårsgjesten vår vendte hjemover, og jeg tok kvelden selv like etter. Etter et raskt kveldsstell kom jeg omsider ned på rommet mitt, og plutselig gikk det opp for meg at det var første nyttårsdag; det var 1. januar 2014! Det var derfor to hendelser jeg kunne ta stilling til. Jeg kunne begynne "Årsrebusen 2014" og åpne mitt eget brev!

Jeg tror ikke jeg har nevnt Årsrebusen 2014 på bloggen min enda. Jeg fikk nemlig en julegave hvor jeg ble invitert til å være med i denne årsrebusen. I inngangen av hver måned vil jeg få en tidkrevende rebus jeg må løse i løpet av måneden er omme. Jeg skyndte meg inn på mailen min, og der lå faktisk allerede første rebus. Herlighet, hvor vanskelig den var! Jeg skjønte ikke et knepp, haha. Med et slitent sinn orket jeg ikke bruke mye tid på den, så jeg tenkte jeg burde se nærmere på den senere. Så var det over til brevet!

Brevet fra meg til meg.

Inni denne konvolutten lå et brev jeg hadde skrevet den 1. januar 2013 som jeg hadde på forhånd planlagt å åpne den 1. nyttårsdagen i 2014 (du kan lese mer om dette brevet i blogginnlegget jeg skrev i fjor HER). Til min store overraskelse var det ikke vanskelig å glemme det jeg hadde skrevet i brevet i løpet av 2013, så jeg merket jeg var utrolig spent på hva brevet inneholdt. Jeg hadde skrevet en tettpakket A4-side, og ordene som papiret var fylt med var både sterke og rørende. Det forundret meg hvor mye jeg trengte å høre akkurat disse ordene. Kunne det virkelig ha vært meg selv som hadde skrev dette? Kunne det virkelig ha vært meg selv som hadde formulert så mange gode råd og oppmuntringer som faktisk var aktuelle i livet mitt her og nå? Hvor rart det enn høres ut som, hadde jeg lyst til å gå ett år tilbake i tid, gi "1. januar 2013"-Bella en ordentlig god klem og takke for brevet. Hun virket så klok, så real. Det er nesten vanskelig å tenke at denne personen er meg selv.

Tenk at året 2013 er over. Det har vært et år med både oppturer og nedturer. Jeg har lært mye jeg vil ta med meg videre i året som nå har trådt inn over oss, samt at jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg må gjøre mitt beste på å legge igjen i 2013-arkivet som nå er blitt historie. Er jeg klar for å møte det som venter meg i 2014? Med blandende følelser for året som ligger foran oss vet jeg at jeg ikke kan gjøre noe mer enn bare å håpe og gjøre mitt beste. Jeg må å ta én dag av gangen. Dessuten vet jeg at jeg har gode mennesker rundt meg som jeg kan støtte meg til når det er nødvendig, samt en Gud som gir meg den styrken i livet jeg trenger. Hvor takknemlig jeg er som er omgitt av så mange som ønsker meg alt vel.

Øyeblikksbilde: 1. januar 2014.

Jeg ønsker dere lykke og hell i 2014! Ikke gå i fellen "hva fikk du til jul I ÅR?"! Måtte alt godt følge dere videre i året som ligger foran oss i vente.

Nyttårhilsen fra Bella.