Bakgrunnen for en god skoledag.

Øyeblikksbilde.

I løpet av de siste skoledagene har jeg hatt det utrolig bra. Selv om dag på dag møter meg med nytt og tungt stoff, klarer jeg likevel å føle en indre glede over skoledagene. Derfor begynte jeg å lure; hva er det som egentlig avgjør om det er en god skoledag eller ikke for meg? La oss reflektere over dagens skoledag som et eksempel - den var jo en slik typisk tommel-opp-skoledag!

I dag var jeg virkelig sent ute til skolen. Skolen begynner kl. 8:45, og jeg skulle begynne å spise frokost kl. 8:27! Jeg måtte hive i meg de tre knekkebrødene, haste med å kle på meg og gjøre ferdig siste rest av morgenstellet, pakke sekken og løpe bort til skolen - med to minutters margin! Utrolig, det er merkelig hvordan de som bor nærmest kommer seg senest bort til skolebenken, hehe.

For første gang på veldig lenge (om ikke første gangen!?) fant jeg faktisk ingen kjente ansikter i forelesningssalen som jeg kunne sitte ved siden av. Men til min store og revolusjonerende overraskelse gjorde det faktisk absolutt ingenting for meg. Jeg er blitt trygg på at jeg har et nettverk av gode og støttende mennesker rundt meg i klassen, og da blir det ikke så kjipt å måtte sitte for seg selv. For min del går det bra å sitte alene også - jeg har det godt i eget selskap. Det ble til at jeg satt meg på den tomme rekken nedenfor rekken med faddergruppen min, med gode Stine bak meg. Fernanda, min herlige praksispartner, satt ikke langt unna, og hun smilte da hun så meg. Jeg smilte tilbake og gikk bort til henne. Hun fortalte at hun hadde gjort litt forberedelser til ukeplanen og forventningssamtalen til praksisperioden, og hun ga meg to skrifter på det hun hadde kommet frem til. For ei utrolig herlig jente! Jeg føler meg så beæret over at jeg ble partner med nettopp henne.

Timen startet, og jeg tok flittige notater fra foreleserens power-point og eventuelle tillegg som foreleseren sa hvis jeg fant noe relevant og at jeg rakk det innimellom PP-skriveriene, hehe. Hvis du lurer på hvordan det går med kreativiteten til den blanke notatboken, kan jeg fortelle at det kunne i alle fall ha gått verre! Hvis jeg får tid, legger jeg ved en figur som illustrerer tydeligere det jeg vil komme frem til, og jeg kan til og med rekke å legge på noen farger! Hvis jeg ikke får tid under undervisningen, er planen egentlig å gjøre meg ferdig med ufullstendige setninger og avsnitt, og legge ved figurer og farger etter endt skoledag, men her er det virkelig et stort forbedringspotensiale, hehe.

Så kommer friminuttene, og jeg skriver ferdig setningene jeg har begynt på. Deretter går friminuttene til å prate med de sitter rundt. I dag gikk friminuttene til å prate med Stine, og det var så koselig! Denne gangen tok vi opp noe som angikk meg og mitt liv, og det betydde mye at hun ville ta seg tid til å lytte til det jeg hadde på hjertet. Stine er fantastisk, jeg er så glad hun begynte på sykepleien sammen med meg.

Får jeg enda litt tid til overs, logger jeg meg på skolens Internett på mobilen. Her er det alltid like spennende å se om jeg har fått noen meldinger over Facebook og holde friminuttssamtaler (samtale hvor jeg bare får muligheten til å titte innom samtalen og svare ved hvert friminutt, hehe). Selv om det ikke er mye vi snakker om, merker jeg at de virkelig er med å gjøre dagene bra!

Da andre time startet, kom det ei annen god klassevenninne og satte seg ved siden av meg. Jeg syns det var utrolig hyggelig at hun ville sette seg ved siden av meg! Et (av mine mange) minner fra folkehøyskolen var en gang da vi elever ble spurt om hva vi ønsket oss av en egenskap (eller noe). Da var det ei jente som sa: "Jeg ønsker at jeg kan være ei jente som andre syns det er behagelig å være sammen med." Det var så utrolig nydelig sagt! Jeg håper jeg kan bli et slikt menneske selv.

Vi hadde kort skoledag i dag - endte klokken 11:30! - siden timen etter lunsj ble avlyst. Mot slutten av timen kom plutselig anatomi-lærerinnen vår inn i salen og snakket med lærerinnen vi hadde nettopp hatt i skoletimen. Hun hadde visst lyst til å gi en melding til hele klassen, men nå hadde jo flesteparten allerede stukket. Det handlet om intervju-møtet hun ville ha med noen elever i klassen vår, og lurte på om det var noen som ville melde seg frivillige til å være med. Plutselig ser lærerinnen vi hadde hatt i den timen rett på meg, og utbryter: "Du kan jo være med på det!". Jeg ble helt forfjamset. Snakket virkelig lærerinnen til meg? Jeg snudde meg og så om det var noen bak meg, men der fantes bare tomme rekker. Igjen tar lærerinnen opp tråden og oppfordrer meg til å være med. Jeg beveger meg sakte nedover salen og nøler meg bort til anatomi-lærerinnen mens den andre lærerinnen klapper meg vennlig på skulderen og sier at det er bra jeg blir med. For en utrolig hyggelig gest! Det var jo noen flere andre elever i klassen enn meg, men likevel rettet lærerinnen sitt fokus på meg! Jeg ble nesten litt rørt. Intervju-møtet vil foregå på torsdag, og vi 4-5 elevene som meldte oss på, får gratis lunsj (baguett som vi selv kunne velge innholdet i!)! Vi skal ta opp den nye læringsmetoden lærerne hadde brukt på oss dette høstsemesteret, og det kommer nok til å gå veldig fint. Det vil bli spennende å høre hva de andre elevene syns om læringsmetoden, og selv har jeg egne tanker som jeg vil være klar for å dele med dem på torsdag!

Selv om skoledagen var slutt, spiste jeg god lunsj på skolen sammen med praksispartneren min Fernanda. Deretter stakk vi på et grupperom og leste litt pensum hver for oss, samt slang ut noen spørsmål om fagbegreper da det var noe vi lurte på. I tillegg fortalte Fernanda litt om hennes studieteknikk, og den var helt fantastisk genial! Jeg tror jeg kan dra god nytte av den selv! Jeg merker jeg nesten ser frem til å prøve den ut, hehe. Fernanda stakk klokken 15, men jeg satt omtrent en time til for å få lest meg ferdig på "kommunikasjon med eldre". Helt utrolig interessant! Og veldig praktisk med tanke på praksisperioden som ligger rett rundt hjørnet. Deretter pakket jeg sakene mine og stakk hjem da klokken snodde seg over kl. 16.

Når jeg tenker tilbake på skoledagen, er det ikke vanskelig å finne ut hva som gjorde opplevelsen av dagen så god. Det er følelsen av å være sett. Følelsen av å være verdifull. Det å kunne bety noe for noen. Gode samtaler. Et smil og et vink fra venner som sitter et stykke unna deg i forelesningssalen. Når man først kan føle seg trygg på at man har gode relasjoner med andre, er det lettere å kunne stole på seg selv. Stole på at selv om man ikke har noen å sitte sammen med akkurat en skoledag, vet du at vennene dine ikke befinner seg langt unna deg likevel. Og når man først har greidd å overbevise seg selv om dette, er det ikke vanskelig å hente frem den dype gleden som ligger inne i deg. Alle har vi den inne i oss! - vi må bare selv vite hvordan vi kan finne den. Og til min store glede viser det seg at jeg allerede er på god vei til å finne dette svaret for meg selv.

- Bella.

"No one is in charge of your happiness except you"