Min første dag på Rema 1000!

Frem til for to dager siden hadde jeg mer eller mindre gledet meg til å dra på min første dag på jobb (som var i går). Men da dagen endelig kom, kunne jeg ikke annet enn å være sykt nervøs. Det var først da nervene tok overhånd, og spørsmål som "hvordan i alle dager skal jeg klare dette?" og svar som "jeg vil aldri komme til å klare dette", etset rundt i hodet mitt. Jeg bestemte meg for å begynne enkelt; jeg tok på meg jobbklærne og strøk skjorten (den var ganske krøllete), og da jeg så meg selv i speilet, så jeg en glad "Rema 1000"-arbeider (kremt...)! Og da var det akkurat på tide å hoppe inn i bilen og kjøre til jobb.


Da var antrekket på!

Etter at jeg fikk kommet inn i matvarebutikken og lagt fra meg sakene, fortalte sjefen meg at jeg skulle gå til kasse 1 der Marius skulle lære meg opp. Han som alltid smiler og virker så grei (noe som jeg fikk bekreftet at han også er!)! Jeg gikk bort til kassen, og da han så meg, sa han: "Ja, da kan du bare sette deg her, du", og jeg gikk rett i gang med ekspedering av kunder! Marius stod bak meg og lærte meg hvordan kassen fungerte og hentet røyk, Paracet o.l. som lå i hyller bak meg som det er meningen at jeg skal hente. Det var så godt å ham ved meg som en støtte! Men plutselig, etter en stund, sier han: "Jeg stikker bort til den andre kassen nå, det begynner å bli mange kunder her" (ja, jeg ble virkelig flink til å lage lange køer, hehe). Jeg ble med ett smånervøs og tenkte; "NO WAY!! Hvordan skulle liksom jeg klare meg alene??" Men slik gikk det til. En gang måtte jo bli den første, og her kom øyeblikket!

I begynnelsen måtte jeg ringe så mye etter hjelp at det var helt flaut (helt sant!); jeg syntes så synd på Marius som måtte komme bort til meg så ofte både av ting som var nytt som jeg ikke hadde lært tidligere, men også av ting som jeg hadde spurt om før, for jeg husket ikke hvordan man gjorde det likevel... Seriøst; det er helt ufattelig mye å ha kontroll over bak kassen! Og da folk spurte om røyk, oppfattet jeg egentlig aldri hva de sa (jeg kan da ikke noe om røyk!); jeg bare åpnet opp hyllene og sa "Si ifra når du ser den du vil ha". Ja, du kan tro det tok sin tid med meg bak kassen.

Heldigvis begynte jeg å komme inn i systemet etter hvert. Jeg husket stadig nye koder utenat (jeg lærte meg banan-koden først!), og jeg ble flinkere til å finne ut eller resonnere meg frem til hvor strekkoden var på de forskjellige varene. Det var så herlig å se fremgang!

De tre-fire første timene gikk på ett øyeblikk (!!!), og den aller første timen føltes bare som noen få minutter! Etter å ha spurt om nok et spørsmål til Marius, sa han; "Kom, nå tar vi oss en pause". Vel fremme i 2. etasje der vi skulle spise, ble jeg overrasket over hvor stille det var. Utrolig deilig! Her fikk jeg også koden min som jeg må bruke hver gang jeg kommer og går. Den lærte jeg meg lett (har jo ikke gjort annet enn å pugge koder i det siste, så til tross for at det var et 8-sifret tall, er jeg sikker på at jeg lærte den på bare noen få sekunder, hehe).

Så var jeg i gang igjen. De to siste timene gikk noe saktere, for det ble roligere på kundefronten; jeg fikk til og med tid til å forlate kassen og rydde varer! Ellers brukte jeg dødtiden til å pugge koder. Allerede denne dagen lærte jeg meg koden for bananer, appelsiner, klementiner, agurker, blomkål, broccoli, kiwi, hvetemel, løsvekt (godteri), røde epler og min egen kode! Kl. 22:00 var jeg ferdig etter en fantastisk god arbeidsdag. Jeg hadde det virkelig moro, og jeg gleder meg til å fortsette å jobbe der - kanskje jeg også vil bli en kløpper bak kassen etter hvert?? Hehe. Det får tiden vise.

Ha en herlig kveld!
~ Bella.