Nattens skumle overraskelser!
Jeg lå i dyp søvn da Analin prøvde å kontakte meg fra rommet sitt (Analin og jeg har rom ved siden av hverandre, og veggen i mellom oss er ikke særlig lydtett). Jeg husker jeg våknet av å høre meg selv si "hæ?", "hva sa du, Analin?", og "du må snakke høyere!" eller noe lignende. Men etter en stund skjønte jeg hva hun prøvde å fortelle meg. Hun hørte lyder. Som om noen hadde brutt seg inn, og gikk rundt oppe i stuen og bråkte! "Jeg hører ingenting", sa jeg, og prøvde mislykket å sove igjen. Men jeg ble i stedet liggende våken og lytte til alle husets lyder.
Plutselig hørte jeg et svakt brak. Hva var det? "Hørte du det?" spurte Analin. Da jeg svarte ja, ble hun overrasket, litt lettet - akkurat som om hun var redd for at hun innbilte seg alt sammen. Deretter spurte hun om vi sammen kunne gå opp og sjekke hva det var, for hun fikk ikke sove hvis ikke det ble sjekket. Og etter mye om og men ble jeg med - klokken var halv fire! Jeg skulle møte Analin på rommet hennes, der hun tok meg i hånden før vi gikk opp i overetasjen. Stakkar, hun var kjemperedd! I trappen opp, bygde frykten seg opp inne i meg. Det var helt forferdelig! Men vi fortsatte, jeg kunne ikke fortelle det til Analin - hun var redd nok fra før av. Jeg tok skjelvende på lyset til kjøkkenet. "Nei, det kommer fra stua", sa Analin, og tok på lyset der. Helt brått og helt uventet så jeg et lysglimt - akkurat som om det lynte fra stuen! Jeg tror det kom fra verandaen. Analin og jeg hylte, og datt sammen på gulvet. Vi begge var vettskremte! Jeg tør si at jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv!
Etter en liten stund, som føltes ut som en evighet, kom mamma ut fra soverommet sitt. Hun hadde hørt oss skrike. Både Analin og jeg hadde tårer i øynene - så redde var vi! Mamma så helt forskrekket på oss. Nå, i ettertid beskrev hun skrikene våre som dødsskrik! Pappa, til og med, som ligger i underetasjen og lengst vekk, hadde hørt oss skrike. Men han fortalte oss senere at han ironisk nok trodde det bare var en edderkopp vi hadde sett... Heldigvis klarte mamma og berolige oss. Hun fortalte oss gjentatte ganger at lyden vi hørte, kom fra markisen på verandaen, og at lyset vi så, må ha vært fra lampen utenfor som slår seg på siden det blåste sånn (lampen slår seg på når noe rører seg i nærheten. Ganske praktisk når jeg går hjem fra naboene i mørke tider, men ellers veldig skremmende på hjemmekvelder når den bare plutselig slår seg på!). Analin fortalte meg at hun hadde ikke sett det lysglimtet jeg så, men hørte i stedet noen lyder - som om det var noen rett bak oss.
Etter en stund, da vi begge hadde roet oss ned litt (men fortsatt var ganske redde), gikk vi ned og la oss igjen. Hele situasjonen endte med at Analin la seg på rommet mitt, i underetasjen på køyesengen min, der vi leste litt før vi begge sovnet igjen.
Dette er et ganske uklart bilde av hva som egentlig hendte. Jeg var jo på en måte bare med Analin som opplevde alt sammen. Hvis dere ble litt interessert eller nysgjerrig på nattens hendelser, les Analins versjon, noe jeg anbefaler på det sterkeste! Du finner innlegget hennes her.
Har noe tilsvarende hendt deg også?
- Bella
“There is no need to be ashamed of tears, for tears bear witness that a man has the greatest of courage, the courage to suffer.”
Plutselig hørte jeg et svakt brak. Hva var det? "Hørte du det?" spurte Analin. Da jeg svarte ja, ble hun overrasket, litt lettet - akkurat som om hun var redd for at hun innbilte seg alt sammen. Deretter spurte hun om vi sammen kunne gå opp og sjekke hva det var, for hun fikk ikke sove hvis ikke det ble sjekket. Og etter mye om og men ble jeg med - klokken var halv fire! Jeg skulle møte Analin på rommet hennes, der hun tok meg i hånden før vi gikk opp i overetasjen. Stakkar, hun var kjemperedd! I trappen opp, bygde frykten seg opp inne i meg. Det var helt forferdelig! Men vi fortsatte, jeg kunne ikke fortelle det til Analin - hun var redd nok fra før av. Jeg tok skjelvende på lyset til kjøkkenet. "Nei, det kommer fra stua", sa Analin, og tok på lyset der. Helt brått og helt uventet så jeg et lysglimt - akkurat som om det lynte fra stuen! Jeg tror det kom fra verandaen. Analin og jeg hylte, og datt sammen på gulvet. Vi begge var vettskremte! Jeg tør si at jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv!
Etter en liten stund, som føltes ut som en evighet, kom mamma ut fra soverommet sitt. Hun hadde hørt oss skrike. Både Analin og jeg hadde tårer i øynene - så redde var vi! Mamma så helt forskrekket på oss. Nå, i ettertid beskrev hun skrikene våre som dødsskrik! Pappa, til og med, som ligger i underetasjen og lengst vekk, hadde hørt oss skrike. Men han fortalte oss senere at han ironisk nok trodde det bare var en edderkopp vi hadde sett... Heldigvis klarte mamma og berolige oss. Hun fortalte oss gjentatte ganger at lyden vi hørte, kom fra markisen på verandaen, og at lyset vi så, må ha vært fra lampen utenfor som slår seg på siden det blåste sånn (lampen slår seg på når noe rører seg i nærheten. Ganske praktisk når jeg går hjem fra naboene i mørke tider, men ellers veldig skremmende på hjemmekvelder når den bare plutselig slår seg på!). Analin fortalte meg at hun hadde ikke sett det lysglimtet jeg så, men hørte i stedet noen lyder - som om det var noen rett bak oss.
Etter en stund, da vi begge hadde roet oss ned litt (men fortsatt var ganske redde), gikk vi ned og la oss igjen. Hele situasjonen endte med at Analin la seg på rommet mitt, i underetasjen på køyesengen min, der vi leste litt før vi begge sovnet igjen.
Dette er et ganske uklart bilde av hva som egentlig hendte. Jeg var jo på en måte bare med Analin som opplevde alt sammen. Hvis dere ble litt interessert eller nysgjerrig på nattens hendelser, les Analins versjon, noe jeg anbefaler på det sterkeste! Du finner innlegget hennes her.
Har noe tilsvarende hendt deg også?
- Bella
“There is no need to be ashamed of tears, for tears bear witness that a man has the greatest of courage, the courage to suffer.”
:O :O :)
SvarSlett