Min første skoledag i 2IDA
... Bydde på mange overraskelser! Min første lille overraskelse 
Så kom tiden til det jeg hadde gruet meg så inderlig til. Å fortelle lærerne at jeg fortsatt var skadet. Jeg sto og snakket med en klassekamerat da jeg møtte fotballæreren min i gangen. Han dunket meg i skulderen og sa i forbifarten: "Fotball i morra?". Jeg beit meg i det, og sa jeg var skadet. Han utløste en liten, svak reaksjon - noe jeg selvfølgelig hadde ventet; jeg hadde sikkert gjort det samme i hans spor. Men plutselig sa han noe jeg ikke hadde sett komme. Han sa; "Det går bra", og gikk videre. Det gikk en strøm av lettelse igjennom kroppen min! Jeg mumlet noe rundt "jeg må stikke og lese litt" (i Førerkort-boken), og gikk ut slik at jeg ble litt for meg selv. Da gråt jeg av lettelse! Det var dette øyeblikket jeg hadde gruet meg så enormt mye til, og det gikk BRA! Jeg kan ikke sette ord for det; det var en fantastisk herlig følelse - mildt sagt. Ok, du syns kanskje dette høres litt teit ut, men du vet ikke hvor fælt det er å måtte si til lærerne at du er skadet IGJEN. Du vet ikke at jeg til og med hadde en vond drøm om dette natten til dag. Du vet ikke hvordan det er å være meg.
Etter å ha unnagjort elevsamtalen med kontaktlæreren min, var det tid for første kjøretime. Det gikk vel ikke så halvgalt. Jeg kvalte motoren én gang, men jeg var så utrolig nervøs. Jeg hadde jo ikke kjørt i Hønefoss før - heller ikke i noen lyskryss engang, og det hoppet jeg rett inn i nå. Så jeg er vel egentlig fornøyd med hva jeg fikk utrettet.
Ta vare på deg selv!
- Bella
var å se hvor mange som kom inn på Ringerike vgs av de som var ett år yngre enn meg... Utrolig koselig å se så mange kjente fjes på Vikersund bussterminal!
Min andre overraskelse, fikk jeg av fransklæreren jeg hadde i 1IDA. Da Analin og jeg trasket inn i skolegården, kom hun bort til oss og sa at hun ikke skulle ha oss lenger. Med ett ble jeg veldig trist - klassen bygde opp et veldig godt vennskap med denne læreren, og hun var virkelig glad i oss. Men nå vil det kanskje bli litt mer struktur i klassen, hehe... En ny overraskelse var å få vite at vi ikke skulle ha mer enn én ny elev i klassen (vi mistet fire, og fikk bare inn én!). Men jeg kjente henne - hun var nemlig på opptaksprøven på Ringerike i fjor, men kom ikke inn pga for lang reisevei.
Den fjerde overraskelsen var at klassen min ikke skulle ha rom i hovedbygget, men i det nye bygget ved siden av. Det var helt utrolig fint, nytt og hvitt!
Så kom tiden til det jeg hadde gruet meg så inderlig til. Å fortelle lærerne at jeg fortsatt var skadet. Jeg sto og snakket med en klassekamerat da jeg møtte fotballæreren min i gangen. Han dunket meg i skulderen og sa i forbifarten: "Fotball i morra?". Jeg beit meg i det, og sa jeg var skadet. Han utløste en liten, svak reaksjon - noe jeg selvfølgelig hadde ventet; jeg hadde sikkert gjort det samme i hans spor. Men plutselig sa han noe jeg ikke hadde sett komme. Han sa; "Det går bra", og gikk videre. Det gikk en strøm av lettelse igjennom kroppen min! Jeg mumlet noe rundt "jeg må stikke og lese litt" (i Førerkort-boken), og gikk ut slik at jeg ble litt for meg selv. Da gråt jeg av lettelse! Det var dette øyeblikket jeg hadde gruet meg så enormt mye til, og det gikk BRA! Jeg kan ikke sette ord for det; det var en fantastisk herlig følelse - mildt sagt. Ok, du syns kanskje dette høres litt teit ut, men du vet ikke hvor fælt det er å måtte si til lærerne at du er skadet IGJEN. Du vet ikke at jeg til og med hadde en vond drøm om dette natten til dag. Du vet ikke hvordan det er å være meg.
Etter å ha unnagjort elevsamtalen med kontaktlæreren min, var det tid for første kjøretime. Det gikk vel ikke så halvgalt. Jeg kvalte motoren én gang, men jeg var så utrolig nervøs. Jeg hadde jo ikke kjørt i Hønefoss før - heller ikke i noen lyskryss engang, og det hoppet jeg rett inn i nå. Så jeg er vel egentlig fornøyd med hva jeg fikk utrettet.
Nå er jeg hjemme etter å ha vært elleve timer i Hønefoss. Skoledagene blir utrolig lange (denne ble vel ekstra lang pga kjøretimen), og jeg merker at øyelokkene blir tyngre og tyngre. Dette blir nok et nytt og spennende skoleår på Ringerike vgs, og det gleder meg å være en del av det!
Ta vare på deg selv!
- Bella
" I would rather have you hate me for telling you the truth than adore me for telling you lies."
Jeg husker også at jeg gruet meg helt forferdelig til å fortelle trenere/lærere at jeg fremdeles var skadet. Meen, den tida er også over nå! - Ikke fordi vi aldri kommer til å bli mer skadet.. Men fordi fotballen ikke lenger er en del av livet vårt lenger.. Aw
SvarSlett