Handler ikke bare om størrelse.
Good morgen! Jeg tenkte jeg ville rekke å skrive en liten oppdatering før jeg må hive meg over skolearbeidet!
Det er lenge siden jeg har blogget nå, og mye har skjedd siden den gang. I forrige innlegg fortalte jeg jo at jeg skulle prøve meg som dirigent for et nyopprettet ten-sing-kor, og det var veldig moro! Jeg er jo ikke profesjonell i det hele tatt, og har enda mindre kunnskap om det, men jeg gjorde det som skulle til for å lære dem "Lean On Me" tostemt. Man kommer langt bare man kan noter og piano, hehe.
Så kom tiden hvor jeg ble syk. Sår hals, dunkende hodepine, rennende nese, feber og verre allmenntilstand førte til at jeg var sengeliggende flere dager. Heldigvis var jeg syk i løp et av en helg, så jeg slapp å ta flere sykedager enn én. Men skolearbeidet ble nedprioritert, så det måtte jeg hente inn igjen. Likevel gikk dette greit, og til tross for utfordrende praksisdager som krever sin oppmerksomhet, er jeg nå endelig ferdig med førsteutkastet av hjemmeeksamenen - med 107 ord til overs, hehe.
I går kveld begynte jeg å tenke over hva er det jeg egentlig utretter i livet mitt her og nå. Hva er det jeg er god på? Hva er det som jeg gjør som andre setter pris på? Hvem er jeg? Jeg er jo bare meg. Oddo kom til meg i kveld, og jeg fikk snakket med ham om mine tanker. Etter hans trøstende ord og varme omfavnelse følte jeg meg mye bedre. Det handler ikke nødvendigvis om hvor mange du rører ved, men at de du rører ved faktisk får en bedre opplevelse av livet nettopp på grunn av deg. At mennesker gleder seg til å se deg igjen neste dag, og viser takknemlighet for den innsatsen du gjør for dem. Opp gjennom min tid som sykepleierstudent har jeg mange slike tilbakeblikk over mennesker som har vist at jeg gjør en god forskjell i livene deres. At de gleder seg over å se min tilstedeværelse. Jeg har ikke behov for å nå ut til et stort publikum. Hvis jeg i løpet av én vakt klarer å utføre god behandling med omsorg for et menneske, eller å gi et menneske tilbake håp eller mening med livet, er ikke dette minst like verdifullt?
Jeg får hive meg over skolearbeidet. I formiddag er det møte med læreren og veiledningsgruppen min, før jeg har aftensvakt på sykehuset.
- Bella.
Det er lenge siden jeg har blogget nå, og mye har skjedd siden den gang. I forrige innlegg fortalte jeg jo at jeg skulle prøve meg som dirigent for et nyopprettet ten-sing-kor, og det var veldig moro! Jeg er jo ikke profesjonell i det hele tatt, og har enda mindre kunnskap om det, men jeg gjorde det som skulle til for å lære dem "Lean On Me" tostemt. Man kommer langt bare man kan noter og piano, hehe.
Så kom tiden hvor jeg ble syk. Sår hals, dunkende hodepine, rennende nese, feber og verre allmenntilstand førte til at jeg var sengeliggende flere dager. Heldigvis var jeg syk i løp et av en helg, så jeg slapp å ta flere sykedager enn én. Men skolearbeidet ble nedprioritert, så det måtte jeg hente inn igjen. Likevel gikk dette greit, og til tross for utfordrende praksisdager som krever sin oppmerksomhet, er jeg nå endelig ferdig med førsteutkastet av hjemmeeksamenen - med 107 ord til overs, hehe.
I går kveld begynte jeg å tenke over hva er det jeg egentlig utretter i livet mitt her og nå. Hva er det jeg er god på? Hva er det som jeg gjør som andre setter pris på? Hvem er jeg? Jeg er jo bare meg. Oddo kom til meg i kveld, og jeg fikk snakket med ham om mine tanker. Etter hans trøstende ord og varme omfavnelse følte jeg meg mye bedre. Det handler ikke nødvendigvis om hvor mange du rører ved, men at de du rører ved faktisk får en bedre opplevelse av livet nettopp på grunn av deg. At mennesker gleder seg til å se deg igjen neste dag, og viser takknemlighet for den innsatsen du gjør for dem. Opp gjennom min tid som sykepleierstudent har jeg mange slike tilbakeblikk over mennesker som har vist at jeg gjør en god forskjell i livene deres. At de gleder seg over å se min tilstedeværelse. Jeg har ikke behov for å nå ut til et stort publikum. Hvis jeg i løpet av én vakt klarer å utføre god behandling med omsorg for et menneske, eller å gi et menneske tilbake håp eller mening med livet, er ikke dette minst like verdifullt?
Jeg får hive meg over skolearbeidet. I formiddag er det møte med læreren og veiledningsgruppen min, før jeg har aftensvakt på sykehuset.
Ikke la dine
hardnakkede meninger
overdøve andre muligheter
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar