Dramatikk i hverdagen!
Torsdag, 24. september.
Jeg hadde aftensvakt på sykehuset. Til en stor forandring fra mine tidligere vakter, var det lite å gjøre for meg. Jeg fikk snakket litt med veileder og pasientene jeg hadde ansvaret for, mens tiden sneglet seg av gårde. I dag kan jeg sikkert få avspasere en time på slutten siden jeg har jobbet så mye overtid, tenkte jeg. Det er sikkert ikke noe problem om jeg går litt tidligere i kveld.
Så feil kan man ta.
Da klokken nærmet seg 18, skulle veileder, Emilie og jeg levere en prøve på laboratoriet. Da vi nærmet oss lab'en, kom det ei jente ut fra derfra. "Hva er denne røyken?" utbrøt hun. Med ett var det akkurat som om jeg var en karakter i en thriller-film. Jo nærmere vi kom, jo strammere ble lukten, og det var akkurat som om en skummel musikk spilte seg i ørene mine. På en særdeles spesiell måte bygde nervene seg opp inne i meg, før den samme jenta skjøt inn: "Der oppe!" Jeg skvatt til og så opp. Der oppe, fra et lysstoffrør i taket, var årsaken til røyken. Den hadde nok gått lekk. Jeg måtte smile oppgitt over min egen opplevelse av situasjonen. Det så jo så tilsynelatende lite skummelt ut. Vi begynte å lete rundt om vi fant lysbryteren så vi i alle fall fikk skrudd av lyset, og til slutt fant vi den. Da begynte brannalarmen å pipe, så vi kom oss etter hvert vekk fra avdelingen. Hele scenarioet hadde tatt rundt 5 minutter.
Vi tok følge med jentene fra lab'en ut av avdelingen. Ei av dem sa at møtepunktet var ved heisen, men jeg svarte at vi var fra 1S, altså en annen avdeling, så vi gikk tilbake til vår egen avdeling. Vel tilbake tok vi pause. Jeg spiste mine to pannekaker som jeg hadde tatt med meg og nøt den rolige atmosfæren på avdelingen.....helt til jeg gjenkjente ei av jentene fra lab'en som stakk hodet innom vaktrommet vårt. Hun lot blikket fare over rommet før hun lot blikket feste seg hos meg. "Du var der oppe på lab'en da det var røyk der? Det viser seg at det var giftig røyk som vi har pustet inn, så vi må bort på akuttmottaket og ta noen undersøkelser." Jeg ble helt stum, jeg skjønte nesten ikke hva som var blitt sagt. Jeg fikk stotret frem "eh, ok....". Emilie kom også inn på vaktrommet, og jeg fikk brakt beskjeden videre til henne. Vi ble helt fortumlet begge to, og mens de andre på vaktrommet ønsket oss lykke til, gikk vi bort til akuttmottaket.
Vel fremme på akuttmottaket fant jeg igjen de andre jentene jeg kjente igjen fra lab'en. Alle lå i sengen med oksygentilførsel gjennom nesekateter. "Hør, alle sammen!" lød en høy røst. "Vi vet ikke hvor alvorlig situasjonen er, så vi har - i samråd med andre sykehus - fått høre at vi skal utføre rutinesjekk på dere. Alle får 2 L oksygentilførsel, og vi skal ta blodgass av dere (blodgass er det samme som en vanlig blodprøve, bare dypere ned i huden - lett forklart). Dere skal ligge til observasjon på sykehuset i 24 timer, men for de som føler seg greie, kan dra hjem på perm i natt." Vi var rundt ti stykker som dette gjaldt. Veilederen, Emilie og jeg fant hver vår stol å sitte i, og etter hvert kom sykepleieren for å ta blodgass av meg. Jeg hadde jo alltid vært spent på å se hvordan man tar det - men jeg hadde aldri i verden trodd at det var MEG jeg skulle se man tok det i først. Jeg hadde bestemt meg for å se prosedyren, og selv hvor ubehagelig det var å se nålen stikkes omtrent 90 grader ned i huden, klarte jeg det. Det svidde overraskende lite, så jeg var fornøyd! Men jeg begynte å kjenne meg tiltakende svimmel. Det var visst ikke bare jeg som kjente det, og vi fikk rapportert det videre til sykepleierne.
Så ble jeg vist veien til rommet jeg skulle ligge på. Heldigvis satte de Emilie på samme rom, så vi kunne holdes sammen. Legen kom innom for samtale med meg, og sykepleiere som hadde ansvaret for oss hilste på oss og ga meg den samme "reglen" som jeg gir mine pasienter på første visitt. Det føltes litt rart, hehe. Senere på kvelden kom det en sykepleier og skulle ta en ny blodgass av meg i den andre armen min. Så stolt jeg var over at jeg taklet det så bra forrige gang, var ikke noe bekymret for en ny blodgass. Men denne gangen skulle det svi noe skikkelig! Jeg tror ikke sykepleieren fant åren med det første, så hun måtte 'lete' seg litt frem, og det var helt grusomt. Omsider fant hun åren, og blodet sev inn i glasset. Selv om nålen ble tatt ut, tok smertene likevel ikke ende! Men jeg fant min måte å gjemme vekk smerten.
Tiden sneglet seg seriøst sakte av gårde. Emilie fikk besøk av sin kjæreste, og det fikk meg til å føle meg om lag enda mer alene, hehe. Oddo var på besøk hos en god venn i Vinstra, så jeg hadde kvelden for meg selv. Da klokken var 22, tok de en ny blodgass av meg. Jeg fikk sikret meg at sykepleieren tok det i den andre armen enn den som gjorde så inderlig vondt. Denne gangen gjorde ikke selve stikke og prosedyren vondt, det sørget den for i etterkant. Åh, som jeg vred meg i sengen av smerte.
Enda en time gikk, og klokken 23 kom legen tilbake. Han fortalte at siden Emilie og jeg var så unge som vi var, samtidig som vi hadde fått symptomer, ville han holde oss på sykehuset over natten. Jeg visste ikke om jeg var lettet eller bekymret. Han beroliget oss med at han virkelig ikke trodde det var noe galt, det var bare for sikkerhets skyld. Og slik ble det til. Emilie og jeg sovnet like etter midnatt.
Natten ble noe søvnløs og urolig. Jeg var koblet til et apparat som målte oksygenmetningen og pulsen min, og hver gang pulsen min gikk under 50 slag per minutt, pep den. Til min store overraskelse, hendte det hele tiden (jeg visste faktisk ikke at jeg hadde så lav hvilepuls!). Da klokken var 3, kom sykepleieren inn og tok blodtrykket mitt. Hun fikk også ordnet at apparatet skulle gi lyd fra seg når pulsen min snodde seg under 40, og det skjedde (heldigvis) ikke. Jeg sovnet igjen og våknet ikke før 6:30, da nye målinger skulle tas. Da var jeg våken fremover.
Så var det å vente på legevisitten. Herlighet, det virket som om tiden stod stille! Jeg som har en fot innenfor, vet jo at morgenen er travel for både sykepleierne og legene, så det gjelder jo bare å smøre seg med tålmodighet. Men jeg merket det tiden var lang. Hvordan klarer de andre pasientene det - de som oppholder seg over flere dager i strekk på sykehus - hva gjør de for å få dagen til å gå? Etter en liten evighet fikk vi legen inn, og hun sa at prøvene så fine ut. Hun lyttet på lungene våre, og konkluderte med at de også var problemfrie. Vi fikk høre vi kunne dra hjem med visse forbehold: Vi kunne ikke trene i helgen, og vi kunne jobbe så lenge vi følte oss friske nok. Og det gjorde vi. Både Emilie og jeg hadde jobb på hver vår kant i helgen som ventet oss.
Jeg ble utskrevet og kunne dra hjem. For en merkelig og spesiell opplevelse. Jeg vil likevel si at jeg er glad jeg fikk denne opplevelsen. Det er spennende å se sykehuset fra pasientens perspektiv, det gir meg innblikk i hvordan det er godt å bli møtt av en sykepleier - dermed noen hint til meg selv. Dessuten ble jeg mange erfaringer rikere: jeg erfarte at blodgass svir noe grusomt (sikkert individuelle forskjeller her!), nesekateter er ubehagelig å ha på seg, og tiden frem til legevisitt er langsom! Men jeg er veldig fornøyd og takknemlig for opplevelsen. Jeg ville nok ha ønsket å gjøre det samme om igjen dersom jeg fikk muligheten til det.
Ønsker dere en god uke!
- Bella.
Vel fremme på akuttmottaket fant jeg igjen de andre jentene jeg kjente igjen fra lab'en. Alle lå i sengen med oksygentilførsel gjennom nesekateter. "Hør, alle sammen!" lød en høy røst. "Vi vet ikke hvor alvorlig situasjonen er, så vi har - i samråd med andre sykehus - fått høre at vi skal utføre rutinesjekk på dere. Alle får 2 L oksygentilførsel, og vi skal ta blodgass av dere (blodgass er det samme som en vanlig blodprøve, bare dypere ned i huden - lett forklart). Dere skal ligge til observasjon på sykehuset i 24 timer, men for de som føler seg greie, kan dra hjem på perm i natt." Vi var rundt ti stykker som dette gjaldt. Veilederen, Emilie og jeg fant hver vår stol å sitte i, og etter hvert kom sykepleieren for å ta blodgass av meg. Jeg hadde jo alltid vært spent på å se hvordan man tar det - men jeg hadde aldri i verden trodd at det var MEG jeg skulle se man tok det i først. Jeg hadde bestemt meg for å se prosedyren, og selv hvor ubehagelig det var å se nålen stikkes omtrent 90 grader ned i huden, klarte jeg det. Det svidde overraskende lite, så jeg var fornøyd! Men jeg begynte å kjenne meg tiltakende svimmel. Det var visst ikke bare jeg som kjente det, og vi fikk rapportert det videre til sykepleierne.
Så ble jeg vist veien til rommet jeg skulle ligge på. Heldigvis satte de Emilie på samme rom, så vi kunne holdes sammen. Legen kom innom for samtale med meg, og sykepleiere som hadde ansvaret for oss hilste på oss og ga meg den samme "reglen" som jeg gir mine pasienter på første visitt. Det føltes litt rart, hehe. Senere på kvelden kom det en sykepleier og skulle ta en ny blodgass av meg i den andre armen min. Så stolt jeg var over at jeg taklet det så bra forrige gang, var ikke noe bekymret for en ny blodgass. Men denne gangen skulle det svi noe skikkelig! Jeg tror ikke sykepleieren fant åren med det første, så hun måtte 'lete' seg litt frem, og det var helt grusomt. Omsider fant hun åren, og blodet sev inn i glasset. Selv om nålen ble tatt ut, tok smertene likevel ikke ende! Men jeg fant min måte å gjemme vekk smerten.
Jeg var pasient i sykepleier-uniform!
Sykesenga mi!
Tiden sneglet seg seriøst sakte av gårde. Emilie fikk besøk av sin kjæreste, og det fikk meg til å føle meg om lag enda mer alene, hehe. Oddo var på besøk hos en god venn i Vinstra, så jeg hadde kvelden for meg selv. Da klokken var 22, tok de en ny blodgass av meg. Jeg fikk sikret meg at sykepleieren tok det i den andre armen enn den som gjorde så inderlig vondt. Denne gangen gjorde ikke selve stikke og prosedyren vondt, det sørget den for i etterkant. Åh, som jeg vred meg i sengen av smerte.
Enda en time gikk, og klokken 23 kom legen tilbake. Han fortalte at siden Emilie og jeg var så unge som vi var, samtidig som vi hadde fått symptomer, ville han holde oss på sykehuset over natten. Jeg visste ikke om jeg var lettet eller bekymret. Han beroliget oss med at han virkelig ikke trodde det var noe galt, det var bare for sikkerhets skyld. Og slik ble det til. Emilie og jeg sovnet like etter midnatt.
Kveldsmat på sykehuset - luksus, syns jeg!
Natten ble noe søvnløs og urolig. Jeg var koblet til et apparat som målte oksygenmetningen og pulsen min, og hver gang pulsen min gikk under 50 slag per minutt, pep den. Til min store overraskelse, hendte det hele tiden (jeg visste faktisk ikke at jeg hadde så lav hvilepuls!). Da klokken var 3, kom sykepleieren inn og tok blodtrykket mitt. Hun fikk også ordnet at apparatet skulle gi lyd fra seg når pulsen min snodde seg under 40, og det skjedde (heldigvis) ikke. Jeg sovnet igjen og våknet ikke før 6:30, da nye målinger skulle tas. Da var jeg våken fremover.
Så var det å vente på legevisitten. Herlighet, det virket som om tiden stod stille! Jeg som har en fot innenfor, vet jo at morgenen er travel for både sykepleierne og legene, så det gjelder jo bare å smøre seg med tålmodighet. Men jeg merket det tiden var lang. Hvordan klarer de andre pasientene det - de som oppholder seg over flere dager i strekk på sykehus - hva gjør de for å få dagen til å gå? Etter en liten evighet fikk vi legen inn, og hun sa at prøvene så fine ut. Hun lyttet på lungene våre, og konkluderte med at de også var problemfrie. Vi fikk høre vi kunne dra hjem med visse forbehold: Vi kunne ikke trene i helgen, og vi kunne jobbe så lenge vi følte oss friske nok. Og det gjorde vi. Både Emilie og jeg hadde jobb på hver vår kant i helgen som ventet oss.
Jeg ble utskrevet og kunne dra hjem. For en merkelig og spesiell opplevelse. Jeg vil likevel si at jeg er glad jeg fikk denne opplevelsen. Det er spennende å se sykehuset fra pasientens perspektiv, det gir meg innblikk i hvordan det er godt å bli møtt av en sykepleier - dermed noen hint til meg selv. Dessuten ble jeg mange erfaringer rikere: jeg erfarte at blodgass svir noe grusomt (sikkert individuelle forskjeller her!), nesekateter er ubehagelig å ha på seg, og tiden frem til legevisitt er langsom! Men jeg er veldig fornøyd og takknemlig for opplevelsen. Jeg ville nok ha ønsket å gjøre det samme om igjen dersom jeg fikk muligheten til det.
Ønsker dere en god uke!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar