Påskehilsen!

Denne påsken har jeg virkelig vært på flyttefot! Påsken begynte med å tilbringe helgen hos mine kjære foreldre hjemme sammen med André. Det ble en kort, men absolutt verdifull visitt før vi toget videre mot Sandnes og Andrés familie. Her møtte et svært familieselskap oss, og jeg fikk møte mange nye fjes! Jeg tror også det var litt av meningen med denne sammenkomsten - å kunne møte meg for første gang, hehe. Men det var bare koselig. Vi ble ønsket varmt velkommen av Andrés foreldre, og med hyggelig selskap med gode folk, ble det en fin avslutning på en lang reisedag.

De neste små dagene ble tilbrakt i og rundt Sandnes. Vi besøkte farmor og samtalet over et spennende dyreprogram og vi tok vår "fra nå og fremover"-tradisjonelle tur innom Charles & De og kjøpte den vidunderlige Moccaen! Det er virkelig ingen - og da mener jeg INGEN! - mocca som slår den som lages på Sandnes' koselige kafé i sentrum!

Da onsdagen kom, reiste vi videre opp på Sirdalfjellet på hytta deres, og det var tid for å hente frem skikunnskapene fra idrettslinja igjen, samt grave opp det som var igjen av den elendige kondisjonen min. For å komme frem til hytta deres, måtte vi nemlig gå på ski i nesten kun slake oppoverbakker i en halvtime. Selv om utholdenheten sviktet meg, merket jeg også hvor godt det var å kjenne på å ha ski på bena. Jeg har bare undergravd skigleden i alt prestasjonspresset som jeg kombinerte idrettslinjens skiturer med, men det er jo egentlig ganske koselig å gå på ski! I tillegg var det enormt vakkert landskap rundt oss som omtrent tok pusten fra meg! Flashbacks fra Høgevarde-turen strålte opp i minnet mitt, og det var det ikke siste gangen det ville gjøre det i løpet av denne turen - på godt og vondt (du kan lese blogginnlegget fra Høgevarde-turen HER).

Hyttelivet ble nytt maksimalt - det var herlig å koble ut av studielivets mas og kunne slappe godt av sammen med min kjære og hans familie. André fortalte meg hvordan han merket på meg hvor godt jeg hadde det i ferien. Hvordan jeg slappet av og hadde det bra med meg selv. Denne ferien har virkelig gjort meg godt.

Nedenfor kan du se noen bilder fra hyttas slaraffenliv!

Født med ski på beina?! Eh..

Fantastisk utsikt!!

Kos på hytta! Fikk farge i ansiktet også, gitt!

Hytta: her satt vi og nøt solen!

Pose of Bella!

Nytt utsiktsbilde - herlighet, hvor nydelig det var her oppe!

Fullmånen som steg opp fra fjellet! Nydelig!

Analin! Hva tenker du på når du ser dette?? 

Jeg fortalte André at du ville ta denne!

Vi måtte over en bekk da vi skulle besøke onkel, 

tante og søskenbarn. For en hyggelig familie! Her viser

Oddo sin gentle side og bærer skiene over for meg.

"Oddo" koser seg i påskesolen!

Jeg fikk tid til litt tegning av utsikten fra hytta deres! Jeg satt omtrent midt mellom stolene som du kan se på forrige bilde. André vil nok stolt fortelle hvordan han bidro med tegningens solstråler helt øverst, hehe!

Med Andrés tillatelse, har jeg også med bilder fra hyttas 

interiør. Jeg ble veldig imponert over hvor fint det var her!

Spisestue og sofakrok.

Kjøkken.

Hemsen - hvem fikk "æren" av å ligge der oppe i år, mon tro? 

Så var lørdagen kommet, og det var tid for å dra tilbake til Sandnes. Det var utrolig deilig å tilbringe påsken der oppe - jeg hadde hatt det så bra! Jeg fikk lagt ved en liten takkehilsen i hytteboka deres, og med det var det på tide å ski oss tilbake til parkeringsplassen.

Da lørdagen kom, var det tid for å dra tilbake til Sandnes igjen, og turens verste nedoverbakker ventet meg. Og som tenkt, som forventet. Det ble en forferdelig opplevelse. Tilbaketuren bestod omtrent kun av nedoverbakker, og selv om de var slake, var de lange - og plogingen måtte foregå over lange strekninger av gangen. Høyrekneet, altså operasjonskneet, var det allerede lite styrke igjen etter de tidligere skiturene vi hadde tatt, så venstrekneet måtte jobbe på høygir. Det tok likevel ikke lang tid før det også ble slitent, og enda var det et stykke igjen før vi var nede. Jeg kan fortsatt minnes om hvordan jeg endelig fikk stoppet midt i bakken, for deretter å se motløst videre nedover en bakke som fortsatte helt til den rundet en sving lenger nede. Nye flashbacks fra idrettslinja blusset opp i sinnet mitt om da vi satte i gang med "nedturen" og hvor vondt det var for meg, men at jeg fikk lov til å sitte i pulken siste delen av bakken. Denne gangen var det annerledes. Denne gangen hadde jeg ingen pulk jeg kunne sette min lit til. Alt var opp til meg selv.

Jeg gjorde mitt beste på å ploge meg nedover. Hver gang en liten dump møtte meg, ble jeg engstelig for om jeg ville falle. Det var likevel da begge knærne mine begynte å riste mens jeg ploget som var den mest forferdelige opplevelsen. Åh, hvor redd jeg følte meg. Det var grusomt å måtte stole på beina som jeg merket var totalt ustabile, og fortsatt så jeg ingen ende av nedoverbakkene.

Etter noe som føltes som en evighet, så jeg endelig parkeringsplassen. Det var en siste litt bratt skråning før vi kom oss helt ned, men da valgte jeg å ta av meg skiene og gå siste biten. Beina ristet der jeg gikk nedover. Jeg ble frustrert og lei meg av denne opplevelsen. Det er sjokkerende hvor stor makt knærne har over meg. På bilturen tilbake til Sandnes lå følelsene, tankene og opplevelsen av denne siste skituren og kvernet i hodet mitt. Selv hvor mye jeg ønsket at de ikke skulle ta plass, banet de seg veien frem, og det var sårt og vondt å gjenoppleve hendelsen om og om igjen. Noen stille tårer trillet nedover kinnene mine der jeg tittet ut av vinduet og forsøkte å nyte det vakre landskapet og spore av min egen lille tankeverden.

Bilturen hadde akkurat passe lengde til at jeg fikk kommet meg tilbake til hektene igjen. Den siste tiden i Sandnes ble brukt til å spille sjakk (jeg lærte André reglene), se på filmer og løse kryssord. Deretter var det strake veien tilbake til Oslo - i hvert vårt fly, flaut nok, hehe.

Nå er det kvelden før hverdagslivet er i gang igjen. André sitter i sofaen ved siden av meg og ser på Friends, og vi skal straks legge oss. Dagen har gått med til å tilbringe dagen i Oslo sentrum. Gjennom dagens opplevelser innså jeg hvor heldig jeg er som har André i livet mitt. Hvor heldig jeg er som har en jeg kan dra på restaurant sammen med, og som jeg kan dra på kino sammen med. At jeg har en jeg kan dele livet mitt med. En som elsker meg for den jeg er, selv om jeg så ut som en dass i dag. Med den tanken i bakhodet, kan jeg komme meg gjennom hva det skulle være! For i bunn og grunn, overvinner kjærligheten alt.

Øyeblikksbilde!

Takk for denne påsken! Nå er det på tide å ønske en ny praksis- og eksamensperiode velkommen inn i Bellas studieliv.

- Bella.