Bellas bursdag!

På selveste Kristi Himmelfartsdag ble jeg 29 år! Hurra for meg! Dagen begynte med å få vite at gårsdagens koronatest var negativ (Oddo hadde forkjølelsessymptomer, og rutine på jobb er dermed å teste hele husstanden), og da var jeg lykkelig! I tillegg hadde det allerede tikket inn noen koselige bursdagshilsener som jeg gledet meg over. Jeg husker jeg var så glad - denne dagen er min og det er ingen som skal ta fra meg smilet i hjertet mitt!

Mamma og pappa ringte meg på formiddagen og gratulerte meg med dagen. Jeg strålte og takket og sa at jeg gledet meg til å se dem igjen senere samme dag. Vi skulle være hos Linnie som har stor stue og plass til å holde god avstand. "Ja, kanskje bare én av oss, da", svarte mamma. Pappa hadde visst hatt smerter i magen siden søndag og visste ikke om han orket å være med på feiringen. Flate, når pappa sier at han har vondt, da er det alvorlig. Jeg mistenker at hans smerteterskel er veldig høy. Jeg kartla litt av smertens beliggenhet, intensitet og hyppighet knyttet opp til pappas tidligere sykehistorie og skjønte at dette var alvorlig. De hadde ringt legekontoret i går, men legekontoret fortalte at det var stengt og at de måtte ringe tilbake på tirsdag. Jeg sa at de ikke kunne vente fem dager på dette, og ga dem telefonnummeret til legevakten. Etter noen minutter ringte mamma meg tilbake og fortalte at legevakten hadde sagt at de måtte komme bort på legevakten med det samme. Så bra, tenkte jeg og pustet lettet ut. Så bra at de tok pappas smerter på alvor. Mens de bega seg på veien bort til sykehuset, tok jeg på meg treningsklær og spaserte til Vålerengas åpne kirke på denne fine dagen.

Da jeg kom utenfor kirken ringte mamma igjen og fortalte at pappa var blitt innlagt på sykehuset med det samme han ble undersøkt hos legevakten. Samtidig som at jeg ble lei meg og bekymret for pappa, var det også godt å vite at han ble trygt ivaretatt nå. Med blandede følelser av tristhet og uvisshet over pappas situasjon, samt glede over å være bursdagsbarn, fikk jeg komme inn i kirken og legge frem alle mine tanker og bønner frem for Gud. Det var så godt! Da jeg skulle gå, stod presten utenfor. Hun smilte, hilste på meg og sa det var hyggelig å se meg igjen! Så utrolig koselig!! Jeg fikk en hyggelig liten samtale med henne før jeg stakk. Jammen er det godt og verdifullt å bli sett.

Arkivbilde fra oktober 2020. Bilde er tatt utenfor Vålerenga Kirke.

Deretter løp jeg den vanlige turen hjem via Vålerenga-Tøyen-Carl Berner-Hasle. Beina mine var tunge som flate i dag, jeg var sliten allerede da jeg kom til Carl Berner, og det er jo da bakken egentlig begynner. Jeg har ikke løpt på nesten en uke og de siste dagene hadde vært mentalt utmattende, så det var kanskje ikke så rart. Men solen skinte på meg, slik som Guds kjærlighet skinner i meg og gjør meg klar over hvor velsignet jeg er som har så mange gode mennesker i livet mitt! Da var ikke turen så ille allikevel.

Vel hjemme igjen, pakket jeg sekken og syklet rett bort til Linnie hvor Iselin, mamma, Stig og Linnie ventet (Oddo var også negativ på korona-testen, men ble likevel hjemme siden han fortsatt ikke følte seg i form). Hvor koselig det var å se dem igjen! Ettermiddagen ble feiret med et nydelig gavedryss, deilig middag og kaker, koselige samtaler og fantastiske latterkramper - vanskelig å la være med Stigs opplevelse på sykkeltur, hehe! Vi fikk også spilt familiens tradisjonelle Tress&Flush mens vi hadde DDE rungende på høyttalerne og sang med! Det var akkurat en slik feiring jeg ønsket. Til tross for at det var leit at verken pappa eller Oddo fikk vært med, var det iallfall godt å vite at pappa var i trygge hender på sykehuset. Han var der han skulle være. Den kvelden kunne jeg sykle hjem med mange gode følelser og opplevelser bevart i minnet mitt! Tusen takk.

Fv: Meg, Stig og Linnie.

Fv: Meg, mamma og Stig.

- Bella.