Ny akutt forverring av kneet

Etter gårsdagens fine arbeidsdag gikk jeg som vanlig ned i garderoben for å skifte. Da jeg skulle ta av meg arbeidsbuksa, låste kneet seg, og jeg følte at kneet "gikk ut av ledd" igjen. Ekkelt, men ikke uvanlig. Det er ubehagelig og vondt når det er låst, men jeg pleier bare å strekke og bøye kneleddet litt før det går tilbake på plass. Problemet var at denne gangen gjorde ikke kneet det. Jeg strakk og bøyde kneleddet i rundt ti minutter før jeg innså den forferdelige sannheten. For første gang klarte jeg ikke å bli kvitt låsningen i kneet. Jeg fikk ikke kneet tilbake på plass.

Når kneet er låst tør jeg nesten ikke å stå på det, for kneet kjennes helt ustabilt samtidig som det er vondt. Men nå hadde jeg ikke noe valg. Jeg hikstet og gråt i smerter mens jeg bar kroppen min så godt jeg kunne ut av sykehjemmet og ringte til Oddo for råd. "Anabel, ta en taxi hjem! Du kan ikke ta bussen, i rushtrafikken vil du måtte stå hele veien!". Jeg visste han hadde rett, jeg hadde nok ikke klart å gå til busstoppet heller. Jeg ringte på taxi som kom og hentet meg.

Endelig vel hjemme var jeg sliten og fortsatt like vond i kneet. Jeg trosset smertene og prøvde å bevege kneet tilbake på plass, men det hjalp ikke. Jeg var rådvill, helt på gråten og utslitt. Jeg syns å huske at fysioterapeuten min en gang fortalte at jeg kunne kontakte ham om det skulle være noe jeg lurte på, og nok en gang bet jeg i meg skammen over å bry ham etter arbeidstid og sendte ham en melding. Han anbefalte meg å ta en tur til legevakten. Han antok at det var "noe" (mest sannsynlig menisk) som lå i klem inne i kneet. Selv hvor lite det fristet å komme meg opp av den trygge og gode sofaen visste jeg at jeg måtte. Når det gjelder knærne mine, virker det som om jeg ikke kan bli forsiktig nok.

Kjære Oddo mi tok følge med meg til legevakten, og det var virkelig så hyggelig at han ville være med meg! Å slippe å dra alene når man i utgangspunktet er på sitt mest sårbare er utrolig fint. Taxituren til legevakten må være en av de seigeste taxiturene jeg har vært med på - vi stoppet omtrent på hvert eneste lyskryss på veien. Jeg var så sliten og nedbrutt, men jeg måtte fortsette å kjempe og stå opp for knærne mine. Med overveldende og blandede følelser av frustrasjon, utålmodighet, smerte og bekymring, trillet det noen stille tårer nedover kinnet mitt.

Da vi omsider kom frem til legevakten og ble kalt inn til legens kontor, viste det seg at han ikke hadde noen journaler på meg. Med tårer i øynene og gråtkvalt stemme fortalte jeg så kort og godt jeg kunne den 12 år lange historien jeg har med de evinnelige knærne mine. Legen var veldig tålmodig og forståelsesfull, og etter en god samtale og undersøkelse av knærne fikk jeg kle på meg igjen. Legen fortalte at det ikke virket som noe infeksiøst eller noe alvorlig som hadde skjedd i kneet mitt. Han skulle sende en purring på sykehuset for å fremskynde operasjonsdatoen, og han sa jeg burde avlaste så godt jeg kunne frem til operasjonen. Jeg ble så lettet over at det ikke var noe alvorlig - jeg trengte bare å ta tiden til hjelp for å få kneet fungerbart igjen.

Jeg har jo i de siste månedene vært veldig i villrede om jeg skal ta operasjon eller ikke. En fjerde operasjon i en alder av 27 år er ikke noe man ser på som en ønsketenkning. Med alle komplikasjoner av full narkose, samt bivirkninger som vil vises om mange år, vil hver en operasjon være en risiko for helsen. Men når man må på legevakten etter kun å ta av seg en bukse, sier det litt hvor dårlig det står til i kneet. Jeg har aldri vært mer sikker enn det jeg er nå - selv hvor lite jeg ønsker det og selv hvor mye jeg gruer meg til rehabiliteringsfasen - jeg må igjennom en ny operasjon.

- Bella.