Turné til Belgia med Kor Major!
Fredag: Avreise og ankomst Den Norske Sjømannskirken i Belgia!
Åh, så kry, spent, lykkelig og nervøs jeg var der jeg trillet bortover med kofferten min mot Starbucks hvor Kor Major hadde oppmøtested. Lykkelig, spent og kry over å kunne tilbringe de neste dagene med noen av de flotteste menneskene jeg vet om, men også nervøs fordi jeg visste hvilket ansvar denne turen ga meg. Som medlem i komiteen som har arrangert absolutt alt for turneen, hvilte det et ansvar på mine skuldre som jeg tok seriøst. Jeg hadde også på forhånd påtatt meg ansvaret for å finne veien til Den Norske Sjømannskirken i All Saints fra flyplassen, så jeg var rimelig spent på om vi ville komme frem i løpet av kvelden.
Flyreisen gikk så fint! Jeg satt midt mellom Ingvild og Randi, og jeg hadde det så bra! Vi løste den "megaenkle" krimgåten i flyets Donald Duck-hefte, og Randi og jeg hadde våre geografiske kunnskaper på plass der vi klarte å orientere oss over hvor vi var til nesten enhver tid. Plutselig var vi i Belgia! Til min store ergrelse funket ikke mobildataen min, noe som gjorde det mer tungvint å finne veien jeg hadde planlagt at vi skulle ta. Vi kom oss likevel på et tog, og vi vandret likevel til et busstopp, og vi gikk likevel av på busstoppet som var like ved Den Norske Sjømannskirken. En ekte lykke spredte seg i hele kroppen min, og jeg gliste som ingen andre da jeg øynet kirken. Vi klarte det! Himmel, så stolt jeg var.
Etter å ha rigget oss til på soverommene vi fikk tildelt, fått noen praktiske beskjeder og kost oss sammen i sosialt samvær, var det tid for å finne luftmadrassen som jeg så heldig hadde fått lov til å låne av Randi. Den natten la jeg meg med et smil om munnen i den gode viten om alt som lå foran oss i vente!
Lørdag: Slaget ved Waterloo og turneens hovedkonsert!
Etter en god korøvelse i en særdeles kald kirke, bar det seg videre til minnesmerket/museet i Waterloo. Vi skulle nemlig besøke stedet der hvor Napoléon Bonaparte tapte slaget ved Waterloo! Det var så stort og spennende å sette meg inn i historien på nytt, og å vite at jeg var på den plassen hvor dette hadde skjedd for 200 år siden. Vi fikk også muligheten til å gå opp på en topp hvor vi fikk utsikt utover slagmarkene. Det var sterkt å stå der på toppen og se utover fortidens slagmarker i dagens solfylte og skinnende dagslys og vite at dette var plassen hvor et grufullt slag med et blodbad uten like hadde funnet sted.
Deretter bar det seg tilbake til sjømannskirken og ha generalprøve før konserten i Den Amerikanske Kirke (som egentlig bare ville si i underetasjen av Den Norske Sjømannskirken). Kontaktene våre i disse kirkene hadde gjort sitt beste for å promotere oss i forkant av turneen for den lokale belgiske befolkningen, så jeg var rimelig spent på hvor mange som kom. Til min store overraskelse kom det flere enn jeg hadde turt å forvente! Publikum hadde smilt og grått under sangene, og jeg er beæret over at koret kan bringe frem slikt et spekter av følelser hos andre mennesker.
Jeg var kjempefornøyd da konserten var ferdig! Både av koret i sin helhet og av min egen prestasjon. Jeg var både lykkelig og tilfreds over denne flotte opplevelsen! Så, egentlig litt ut av det blå, datt jeg oppi en situasjon som satte meg helt ut av spill. Det er rart hvordan et humør kan gå fra toppen av verdenen til et sted nedi dypet i løpet av noen få sekunder. Jeg ble overveldet av tanker og følelser som jeg trodde jeg for lengst hadde bearbeidet ferdig, og jeg fant meg selv mer sårbar enn på lenge. Men det var oppmerksomme øyne blant mine venner som hadde forstått situasjonen og forstått meg. Med gode samtalepartnere, vennlige blikk, verdifull bønn og trøstende ord, ble det ikke så tungt som det fort kunne ha blitt. Jeg er virkelig rørt over og takknemlig for at jeg var omringet av så mange flotte mennesker som setter pris på meg. Som vil meg alt vel. Som er glade i meg for den jeg er. For det ble jeg fortalt! Og da skal jeg gjøre mitt beste for å stole på det.
Søndag: Gudstjeneste og sightseeing i Brüssel!
I dag bar turen videre inn til Brüssel for å synge på gudstjenesten i Den Svenske Kirken! En liten kirkesal som korets stemmer i sin helhet ville ha tatt med storm om vi sang for full hals. Det kom jo en del mennesker hit til denne gudstjenesten også, og publikumets følelsesspekter strakte seg i like stor grad til begge sider som gårsdagens hovedkonsert. For en glede!
Deretter var det tid for sightseeing i Brüssel. Høyrekneet mitt hadde fra morgenen av bestemt seg for å hevne seg på meg for gårsdagens trappetrening, og jeg klarte ikke å få fullstendig bøy i kneet, samt at hvert eneste skritt jeg tok sendte en ilende smerte gjennom kneet. Ikke en veldig sterk smerte, men nok til at den var irriterende og slitsom. Det ble til at jeg ble med en gjeng som først stakk bort og så på EU-parlamentet, før vi gikk til et museum som tok for seg EU og den europeiske historien. Jeg har alltid syntes at museum er spennende. Det å sette seg inn i historiske perspektiv og livet slik som det en gang var. Museet var teknisk og interessant, men uten audiotelefoner og informative tekster ved siden av utstillingene, ble det vanskelig å forstå sammenhengen. Da var det jo flott at vi var så heldige å å ha gode Magnus som vår personlige guide! Videre trasket vi til Den Botaniske Hage. Med hagens vakre blomster, praktfulle trær og mystiske stier ble det en nydelig opplevelse.
Grand Place, et kjent sted i Brüssel, ble vårt neste felles oppmøtested for hele koret, og det var tid for å synge spontant på offentlig plass! Åh, hvor gøy det var - overraskende gøy! Folket i Brüssel omga oss fra alle sider fra første sekund, og det var en sann ære å kunne få synge på denne majestetiske plassen!
Mot kvelden samlet koret seg på en pizzarestaurant for et hyggelig og sosialt samvær nå som vi nærmet oss turneens ende. Her kom det frem rørende historier om hvordan man ble kristne, og det var vakkert å lytte til deres delinger. Plutselig fikk jeg også tid til å kjenne på hvordan det var å være meg. De siste ukene - nei, månedene - har vært så hektiske at jeg nesten ikke har rukket å stoppe opp i livet og kjenne på det å bare være tilstede i meg selv. Det var både fint og litt sterkt. Tårene svellet opp i øyekrokene mine igjen, jeg hadde visst klart å åpne denne slusen etter gårsdagens lille opplevelse. Men det var egentlig litt fint i grunn. Det hjelper til med å få renset litt i sinnet og i systemet.
Mandag: Nedvasking, Brüssel og hjemreise.
Etter en effektiv nedvask av kirken bega vi oss på en ny utflukt til Brüssel. Denne gangen fikk jeg også praktisert mine franske kunnskaper! Da vi skulle ta buss til Brüssel ropte plutselig turneens sjefsoverhode Elias om det var noen som kunne fransk; bussjåføren snakket nemlig ikke engelsk. Jeg tok utfordringen i vill begeistring og steg frem i køen. Selvfølgelig snakket bussjåføren så raskt at jeg nesten ikke klarte å henge med i svingene. Etter et par sekunder, som føltes som en evighet, hvor jeg spilte av ordene han hadde sagt i hodet og lette etter noe forståelig som jeg kunne relatere til mine fem skoleår med franskundervisning for rundt ti år siden, fant jeg plutselig ett gjenkjennelig ord: "Combien". Bussjåføren spurte om hvor mange vi var! "Nous sommes dix-huit personnes", svarte jeg. Jeg tillot meg selv å drukne i lykkerus av den stolthetsfølelsen som bruste gjennom kroppen min i noen sekunder. Det var herlig!
Vel tilbake i Brüssel fant jeg meg selv sulten for aller første gang på denne turneen! For en deilig følelse det var å kunne tenke på mat som noe godt enn som noe som bare var nødvendig. Jeg lot meg selv drømme meg vekk i de gode matluktene som byen duftet av, og å kunne glede meg til å spise en belgisk vaffel på kaférestauranten som gruppen min beveget seg mot. Med så mye selvtillit som jeg fikk på bussen, valgte jeg også å bestille på fransk. Det høres nok bedre ut enn det var, for jeg pekte jo samtidig på de varene jeg bestilte fra menyen, så såå imponerende var det ikke. Men jeg fikk det jeg bestilte, og da var jeg glad til.
Mens vi spiste, møtte vi en trio bestående av Aina, Linnea og Nina fra koret som tilfeldigvis trasket forbi. De fortalte at de skulle bort til katedralen hvor de kongelige hadde giftet seg i. Det var jo også noe jeg hadde lyst til! Jeg sa et hastig farvel til gruppen min før jeg løp etter trioen. Katedralen var et mektig bygg, og jeg ble så ydmyk over å kunne oppleve den fra utsiden så vel som fra innsiden.
Deretter ønsket de andre å sette seg ned og spise belgisk vaffel. Siden jeg allerede hadde gjort det, bestemte jeg meg for å stikke innom en souvenirbutikk og handle inn mitt obligatoriske postkort istedenfor. Fremfor å handle mange souvenir-ting som tar mye plass, kjøper jeg heller et postkort med bilder fra plasser jeg har vært på og skriver ned de beste minnene fra turen bakpå postkortet. Så kan jeg heller ta vare på et postkort fra alle steder jeg har vært og bla gjennom dem for å mimre om turer som har vært.
Siden ikke jeg hadde sett statuen "Manneken Pis", bestemte vi oss for å stikke dit. Det var egentlig rett og slett kun en statue av en guttunge som tisset. Til slutt stakk vi innom noen gavebutikker og sjokoladebutikker for å handle inn de siste gavene som trengtes før vi måtte toge videre til flyplassen.
På flyplassen fikk vi en ny mulighet til å opptre spontant på flyplassen med ABBA-medleyen vår! Det var så skikkelig stas å se folket som samlet seg omkring oss og leppesang og smilte mens vi sang. Til slutt var det tid for hjemreisen. Denne gangen fikk jeg æren av å sitte ved siden av skjønneste Ingvild. Vi pratet sammen hele flyturen, og plutselig var vi tilbake i Norge. Flyreisen gikk jammen raskt denne gangen også - det sies jo at tiden går fort i godt selskap.
Etter at alle hadde hentet bagasjen sin, skiltes våre veier. Randi, Magnus og jeg var de siste som ble igjen for å vente på hver våre busser. Etter at vi fikk vekslet noen hjertevarme og verdifulle ord var det på tide å sette seg på flybussen på vei hjem igjen.
Tusen takk for en nydelig reise, kjære alle dere flotte Kor Major! Dere har beriket mitt hjerte med deres smittende humør, omsorg og vennlighet, og denne fantastiske opplevelsen vi har delt har nå blitt vårt minne sammen. Selv om det har krevd mye innsats, planlegging og forberedelser til dette prosjektet (sett fra komiteens perspektiv), har det virkelig vært verdt det når jeg ser tilbake på hvor vellykket turneen faktisk ble. Jeg merker jeg er så stolt og ydmykt takknemlig for å kunne gå i et kor med så mange flotte folk! Tusen takk for dette flotte minnet vi har skapt sammen. Jeg skal bevare det trygt i hjertet mitt og hente det frem hver gang jeg trenger en oppmuntring i hverdagen!
God påske!
- Bella.
Åh, så kry, spent, lykkelig og nervøs jeg var der jeg trillet bortover med kofferten min mot Starbucks hvor Kor Major hadde oppmøtested. Lykkelig, spent og kry over å kunne tilbringe de neste dagene med noen av de flotteste menneskene jeg vet om, men også nervøs fordi jeg visste hvilket ansvar denne turen ga meg. Som medlem i komiteen som har arrangert absolutt alt for turneen, hvilte det et ansvar på mine skuldre som jeg tok seriøst. Jeg hadde også på forhånd påtatt meg ansvaret for å finne veien til Den Norske Sjømannskirken i All Saints fra flyplassen, så jeg var rimelig spent på om vi ville komme frem i løpet av kvelden.
Flyreisen gikk så fint! Jeg satt midt mellom Ingvild og Randi, og jeg hadde det så bra! Vi løste den "megaenkle" krimgåten i flyets Donald Duck-hefte, og Randi og jeg hadde våre geografiske kunnskaper på plass der vi klarte å orientere oss over hvor vi var til nesten enhver tid. Plutselig var vi i Belgia! Til min store ergrelse funket ikke mobildataen min, noe som gjorde det mer tungvint å finne veien jeg hadde planlagt at vi skulle ta. Vi kom oss likevel på et tog, og vi vandret likevel til et busstopp, og vi gikk likevel av på busstoppet som var like ved Den Norske Sjømannskirken. En ekte lykke spredte seg i hele kroppen min, og jeg gliste som ingen andre da jeg øynet kirken. Vi klarte det! Himmel, så stolt jeg var.
Etter å ha rigget oss til på soverommene vi fikk tildelt, fått noen praktiske beskjeder og kost oss sammen i sosialt samvær, var det tid for å finne luftmadrassen som jeg så heldig hadde fått lov til å låne av Randi. Den natten la jeg meg med et smil om munnen i den gode viten om alt som lå foran oss i vente!
Rommet hvor jentene lå. Jeg lå ved kroken der hvor stolene står stablet.
Lørdag: Slaget ved Waterloo og turneens hovedkonsert!
Etter en god korøvelse i en særdeles kald kirke, bar det seg videre til minnesmerket/museet i Waterloo. Vi skulle nemlig besøke stedet der hvor Napoléon Bonaparte tapte slaget ved Waterloo! Det var så stort og spennende å sette meg inn i historien på nytt, og å vite at jeg var på den plassen hvor dette hadde skjedd for 200 år siden. Vi fikk også muligheten til å gå opp på en topp hvor vi fikk utsikt utover slagmarkene. Det var sterkt å stå der på toppen og se utover fortidens slagmarker i dagens solfylte og skinnende dagslys og vite at dette var plassen hvor et grufullt slag med et blodbad uten like hadde funnet sted.
Minnesmerke; slaget ved Waterloo! Vi kunne gå til toppen i det fjerne via trappetrinn og få utsikt over hele slagmarken. Jeg benyttet de mange trappene som en god treningsøkt, men nedturen gjorde knærne mine helt gelé. Jeg skalv i beina i flere timer etter nedturen.
Utsikt fra toppen. Her kjempet tusenvis av soldater, og her mistet
titusener livet sitt i det brutale og nådeløse slaget ved Waterloo.
Deretter bar det seg tilbake til sjømannskirken og ha generalprøve før konserten i Den Amerikanske Kirke (som egentlig bare ville si i underetasjen av Den Norske Sjømannskirken). Kontaktene våre i disse kirkene hadde gjort sitt beste for å promotere oss i forkant av turneen for den lokale belgiske befolkningen, så jeg var rimelig spent på hvor mange som kom. Til min store overraskelse kom det flere enn jeg hadde turt å forvente! Publikum hadde smilt og grått under sangene, og jeg er beæret over at koret kan bringe frem slikt et spekter av følelser hos andre mennesker.
Plakaten som hang i kirken til promotering av Kor Major!
Jeg var kjempefornøyd da konserten var ferdig! Både av koret i sin helhet og av min egen prestasjon. Jeg var både lykkelig og tilfreds over denne flotte opplevelsen! Så, egentlig litt ut av det blå, datt jeg oppi en situasjon som satte meg helt ut av spill. Det er rart hvordan et humør kan gå fra toppen av verdenen til et sted nedi dypet i løpet av noen få sekunder. Jeg ble overveldet av tanker og følelser som jeg trodde jeg for lengst hadde bearbeidet ferdig, og jeg fant meg selv mer sårbar enn på lenge. Men det var oppmerksomme øyne blant mine venner som hadde forstått situasjonen og forstått meg. Med gode samtalepartnere, vennlige blikk, verdifull bønn og trøstende ord, ble det ikke så tungt som det fort kunne ha blitt. Jeg er virkelig rørt over og takknemlig for at jeg var omringet av så mange flotte mennesker som setter pris på meg. Som vil meg alt vel. Som er glade i meg for den jeg er. For det ble jeg fortalt! Og da skal jeg gjøre mitt beste for å stole på det.
En spent Bella rett før konsertstart!
Søndag: Gudstjeneste og sightseeing i Brüssel!
I dag bar turen videre inn til Brüssel for å synge på gudstjenesten i Den Svenske Kirken! En liten kirkesal som korets stemmer i sin helhet ville ha tatt med storm om vi sang for full hals. Det kom jo en del mennesker hit til denne gudstjenesten også, og publikumets følelsesspekter strakte seg i like stor grad til begge sider som gårsdagens hovedkonsert. For en glede!
Deretter var det tid for sightseeing i Brüssel. Høyrekneet mitt hadde fra morgenen av bestemt seg for å hevne seg på meg for gårsdagens trappetrening, og jeg klarte ikke å få fullstendig bøy i kneet, samt at hvert eneste skritt jeg tok sendte en ilende smerte gjennom kneet. Ikke en veldig sterk smerte, men nok til at den var irriterende og slitsom. Det ble til at jeg ble med en gjeng som først stakk bort og så på EU-parlamentet, før vi gikk til et museum som tok for seg EU og den europeiske historien. Jeg har alltid syntes at museum er spennende. Det å sette seg inn i historiske perspektiv og livet slik som det en gang var. Museet var teknisk og interessant, men uten audiotelefoner og informative tekster ved siden av utstillingene, ble det vanskelig å forstå sammenhengen. Da var det jo flott at vi var så heldige å å ha gode Magnus som vår personlige guide! Videre trasket vi til Den Botaniske Hage. Med hagens vakre blomster, praktfulle trær og mystiske stier ble det en nydelig opplevelse.
EU-parlamentet.
Det praktfulle kirsebærtreet!
Naturen er virkelig vakker.
Grand Place, et kjent sted i Brüssel, ble vårt neste felles oppmøtested for hele koret, og det var tid for å synge spontant på offentlig plass! Åh, hvor gøy det var - overraskende gøy! Folket i Brüssel omga oss fra alle sider fra første sekund, og det var en sann ære å kunne få synge på denne majestetiske plassen!
Grand Place, og det var litt til venstre og foran
denne mektige bygningen vi sang. Det var helt magisk!
Mot kvelden samlet koret seg på en pizzarestaurant for et hyggelig og sosialt samvær nå som vi nærmet oss turneens ende. Her kom det frem rørende historier om hvordan man ble kristne, og det var vakkert å lytte til deres delinger. Plutselig fikk jeg også tid til å kjenne på hvordan det var å være meg. De siste ukene - nei, månedene - har vært så hektiske at jeg nesten ikke har rukket å stoppe opp i livet og kjenne på det å bare være tilstede i meg selv. Det var både fint og litt sterkt. Tårene svellet opp i øyekrokene mine igjen, jeg hadde visst klart å åpne denne slusen etter gårsdagens lille opplevelse. Men det var egentlig litt fint i grunn. Det hjelper til med å få renset litt i sinnet og i systemet.
Mandag: Nedvasking, Brüssel og hjemreise.
Etter en effektiv nedvask av kirken bega vi oss på en ny utflukt til Brüssel. Denne gangen fikk jeg også praktisert mine franske kunnskaper! Da vi skulle ta buss til Brüssel ropte plutselig turneens sjefsoverhode Elias om det var noen som kunne fransk; bussjåføren snakket nemlig ikke engelsk. Jeg tok utfordringen i vill begeistring og steg frem i køen. Selvfølgelig snakket bussjåføren så raskt at jeg nesten ikke klarte å henge med i svingene. Etter et par sekunder, som føltes som en evighet, hvor jeg spilte av ordene han hadde sagt i hodet og lette etter noe forståelig som jeg kunne relatere til mine fem skoleår med franskundervisning for rundt ti år siden, fant jeg plutselig ett gjenkjennelig ord: "Combien". Bussjåføren spurte om hvor mange vi var! "Nous sommes dix-huit personnes", svarte jeg. Jeg tillot meg selv å drukne i lykkerus av den stolthetsfølelsen som bruste gjennom kroppen min i noen sekunder. Det var herlig!
Vel tilbake i Brüssel fant jeg meg selv sulten for aller første gang på denne turneen! For en deilig følelse det var å kunne tenke på mat som noe godt enn som noe som bare var nødvendig. Jeg lot meg selv drømme meg vekk i de gode matluktene som byen duftet av, og å kunne glede meg til å spise en belgisk vaffel på kaférestauranten som gruppen min beveget seg mot. Med så mye selvtillit som jeg fikk på bussen, valgte jeg også å bestille på fransk. Det høres nok bedre ut enn det var, for jeg pekte jo samtidig på de varene jeg bestilte fra menyen, så såå imponerende var det ikke. Men jeg fikk det jeg bestilte, og da var jeg glad til.
En spent Bella klar for å hive innpå sin belgiske vaffel!
Mens vi spiste, møtte vi en trio bestående av Aina, Linnea og Nina fra koret som tilfeldigvis trasket forbi. De fortalte at de skulle bort til katedralen hvor de kongelige hadde giftet seg i. Det var jo også noe jeg hadde lyst til! Jeg sa et hastig farvel til gruppen min før jeg løp etter trioen. Katedralen var et mektig bygg, og jeg ble så ydmyk over å kunne oppleve den fra utsiden så vel som fra innsiden.
Katedralen sett fra utsiden.
Det var faktisk mulighet til å skrifte med en prest som var til stede der! Jeg vurderte kjempeseriøst å skrifte, men så feiget jeg ut. Jammen er det lett å angre i ettertid, en slik mulighet får man ikke hver dag.
Deretter ønsket de andre å sette seg ned og spise belgisk vaffel. Siden jeg allerede hadde gjort det, bestemte jeg meg for å stikke innom en souvenirbutikk og handle inn mitt obligatoriske postkort istedenfor. Fremfor å handle mange souvenir-ting som tar mye plass, kjøper jeg heller et postkort med bilder fra plasser jeg har vært på og skriver ned de beste minnene fra turen bakpå postkortet. Så kan jeg heller ta vare på et postkort fra alle steder jeg har vært og bla gjennom dem for å mimre om turer som har vært.
Siden ikke jeg hadde sett statuen "Manneken Pis", bestemte vi oss for å stikke dit. Det var egentlig rett og slett kun en statue av en guttunge som tisset. Til slutt stakk vi innom noen gavebutikker og sjokoladebutikker for å handle inn de siste gavene som trengtes før vi måtte toge videre til flyplassen.
Manneken Pis.
Jeg fant dette kortet i en av gavebutikkene vi stakk innom. Jeg syntes ordenes budskap var så viktige og verdifulle, at jeg bare måtte kjøpe det. "Man ser bare godt med hjertet. Det viktige er usynlig for øynene."
På flyplassen fikk vi en ny mulighet til å opptre spontant på flyplassen med ABBA-medleyen vår! Det var så skikkelig stas å se folket som samlet seg omkring oss og leppesang og smilte mens vi sang. Til slutt var det tid for hjemreisen. Denne gangen fikk jeg æren av å sitte ved siden av skjønneste Ingvild. Vi pratet sammen hele flyturen, og plutselig var vi tilbake i Norge. Flyreisen gikk jammen raskt denne gangen også - det sies jo at tiden går fort i godt selskap.
Etter at alle hadde hentet bagasjen sin, skiltes våre veier. Randi, Magnus og jeg var de siste som ble igjen for å vente på hver våre busser. Etter at vi fikk vekslet noen hjertevarme og verdifulle ord var det på tide å sette seg på flybussen på vei hjem igjen.
Fineste Randi og meg på flybussen på vei hjem igjen. Du er virkelig god som gull, Randi! Jeg er så takknemlig for all den tiden jeg fikk tilbringe sammen med deg!
Tusen takk for en nydelig reise, kjære alle dere flotte Kor Major! Dere har beriket mitt hjerte med deres smittende humør, omsorg og vennlighet, og denne fantastiske opplevelsen vi har delt har nå blitt vårt minne sammen. Selv om det har krevd mye innsats, planlegging og forberedelser til dette prosjektet (sett fra komiteens perspektiv), har det virkelig vært verdt det når jeg ser tilbake på hvor vellykket turneen faktisk ble. Jeg merker jeg er så stolt og ydmykt takknemlig for å kunne gå i et kor med så mange flotte folk! Tusen takk for dette flotte minnet vi har skapt sammen. Jeg skal bevare det trygt i hjertet mitt og hente det frem hver gang jeg trenger en oppmuntring i hverdagen!
God påske!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar