Min siste time hos fysioterapeuten min
I formiddag fikk jeg meg en god treningsøkt. Egentlig var beina mine fortsatt slitne etter lørdagens treningsøkt, men likevel mestret jeg å løpe 30 minutter på tredemøllen og tilbakelegge nesten 5 km der! Tatt formen og situasjonen min i betraktning, var jeg veldig fornøyd. Deretter fulgte en halvtime med hard styrketrening for bein, og det var deilig! Jeg var enda mer gåen i beina på vei hjem, og det var jammen meg en god følelse!
I ettermiddag hadde jeg fysioterapitime med Henrik. Jeg merket jeg gikk inn dit med blandede følelser. Forrige time hadde han sagt at den neste timen (altså den i dag) ville bli den siste timen med ham, og det føltes rart og tungt. Timen i dag gikk med til å fortelle om beinas situasjon siden forrige gang som faktisk var for rundt to måneder siden, deretter kjente han på begge knærne tilstander før vi snakket sammen mot slutten igjen. "Nå syns jeg du kan gjøre mer lystbetont aktiviteter, utføre trening som du har lyst til", fortalte Henrik, "du har bygd opp et grundig grunnlag for knærne dine de siste to årene, så du skal nå klare å gjøre mer av det du vil gjøre."
Det høres sikkert skikkelig rart ut, men jeg fikk tårer i øynene da han sa det. Selv om trening gir meg mye glede, har jeg dessverre merket de siste par årene at trening har vært mer den delen i livet som jeg bare har måttet utføre, for å slippe å komme tilbake til den vonde perioden i 2017. En periode med ustabilitet, smerter og tårer omtrent hver dag over flere måneder. At Henrik mente at jeg kunne nå utføre trening som jeg selv ønsket, betydde så utrolig mye for meg. Det var et stort steg frem i knesituasjonen min! Henrik sa at jeg kunne etter hvert løpe en mil (måtte bare øke gradvis i tid og intensitet), jeg kunne trikse og leke med fotball, og jeg kunne utføre sport som volleyball med en viss forsiktighet. Herlighet, jeg ble lykkelig på innsiden! Jeg har nådd målet mitt! Jeg har oppfylt ønsket som jeg satte til meg selv i sommeren 2017 da jeg skadet kneet mitt nok en gang - et ønske som jeg den gang trodde ville bli uoppnåelig for meg!
Jeg skjønte på måten han snakket på at dette var den siste timen, og det fikk meg også til å kjenne på tristhet som igjen fikk meg til å få tårer i øynene. Henrik har vært min trygge og stødige klippe etter operasjonen. Han har støttet meg, oppmuntret meg og bygd meg opp etter en tøff og vanskelig periode av livet mitt. For meg så ble han så mye mer enn bare fysioterapeuten min. Han ble en som jeg visste alltid heiet på meg fra sidelinjen, en som jeg kunne dele min frustrasjon over knærne til, og en som alltid roste meg for den innsatsen jeg gjorde, for han så virkelig hvor mye innsats jeg la i treningen og knærne mine. Han sa også de trøstende ordene som jeg trengte å høre da jeg var for streng med meg selv, og han kom med råd da jeg selv var rådvill.
Mot slutten av timen stilte Henrik det spørsmålet jeg ventet meg ville komme: "Hva tenker du om at dette er den siste timen her da?". "Jeg merker jo at kneet er stabilt for tiden, men jeg syns jo det er skummelt å ikke ha deg lenger", svarte jeg. Da fortalte Henrik at det bare var å ta kontakt med ham dersom det skulle være noe. Hvis jeg plutselig skulle få vondt i knærne over lenger tid eller om det var ett eller annet, ville han være tilgjengelig. Om det var om ett år eller om det var i neste uke, syns han det var helt greit at jeg kunne kontakte ham, enten på mail eller telefon. Igjen ble jeg lykkelig på innsiden! Åh, det var en befrielse å vite at jeg ikke ble forlatt til meg selv. Jeg er ikke alene! Jeg har en kontaktperson som kjenner til min knesituasjon som ønsker å hjelpe meg om det skulle være noe!
Nå får jeg skynde meg på øvelse med Kor Major! Denne dagen bringer jo bare med seg lykke og glede!
I ettermiddag hadde jeg fysioterapitime med Henrik. Jeg merket jeg gikk inn dit med blandede følelser. Forrige time hadde han sagt at den neste timen (altså den i dag) ville bli den siste timen med ham, og det føltes rart og tungt. Timen i dag gikk med til å fortelle om beinas situasjon siden forrige gang som faktisk var for rundt to måneder siden, deretter kjente han på begge knærne tilstander før vi snakket sammen mot slutten igjen. "Nå syns jeg du kan gjøre mer lystbetont aktiviteter, utføre trening som du har lyst til", fortalte Henrik, "du har bygd opp et grundig grunnlag for knærne dine de siste to årene, så du skal nå klare å gjøre mer av det du vil gjøre."
Det høres sikkert skikkelig rart ut, men jeg fikk tårer i øynene da han sa det. Selv om trening gir meg mye glede, har jeg dessverre merket de siste par årene at trening har vært mer den delen i livet som jeg bare har måttet utføre, for å slippe å komme tilbake til den vonde perioden i 2017. En periode med ustabilitet, smerter og tårer omtrent hver dag over flere måneder. At Henrik mente at jeg kunne nå utføre trening som jeg selv ønsket, betydde så utrolig mye for meg. Det var et stort steg frem i knesituasjonen min! Henrik sa at jeg kunne etter hvert løpe en mil (måtte bare øke gradvis i tid og intensitet), jeg kunne trikse og leke med fotball, og jeg kunne utføre sport som volleyball med en viss forsiktighet. Herlighet, jeg ble lykkelig på innsiden! Jeg har nådd målet mitt! Jeg har oppfylt ønsket som jeg satte til meg selv i sommeren 2017 da jeg skadet kneet mitt nok en gang - et ønske som jeg den gang trodde ville bli uoppnåelig for meg!
Jeg skjønte på måten han snakket på at dette var den siste timen, og det fikk meg også til å kjenne på tristhet som igjen fikk meg til å få tårer i øynene. Henrik har vært min trygge og stødige klippe etter operasjonen. Han har støttet meg, oppmuntret meg og bygd meg opp etter en tøff og vanskelig periode av livet mitt. For meg så ble han så mye mer enn bare fysioterapeuten min. Han ble en som jeg visste alltid heiet på meg fra sidelinjen, en som jeg kunne dele min frustrasjon over knærne til, og en som alltid roste meg for den innsatsen jeg gjorde, for han så virkelig hvor mye innsats jeg la i treningen og knærne mine. Han sa også de trøstende ordene som jeg trengte å høre da jeg var for streng med meg selv, og han kom med råd da jeg selv var rådvill.
Mot slutten av timen stilte Henrik det spørsmålet jeg ventet meg ville komme: "Hva tenker du om at dette er den siste timen her da?". "Jeg merker jo at kneet er stabilt for tiden, men jeg syns jo det er skummelt å ikke ha deg lenger", svarte jeg. Da fortalte Henrik at det bare var å ta kontakt med ham dersom det skulle være noe. Hvis jeg plutselig skulle få vondt i knærne over lenger tid eller om det var ett eller annet, ville han være tilgjengelig. Om det var om ett år eller om det var i neste uke, syns han det var helt greit at jeg kunne kontakte ham, enten på mail eller telefon. Igjen ble jeg lykkelig på innsiden! Åh, det var en befrielse å vite at jeg ikke ble forlatt til meg selv. Jeg er ikke alene! Jeg har en kontaktperson som kjenner til min knesituasjon som ønsker å hjelpe meg om det skulle være noe!
Nå får jeg skynde meg på øvelse med Kor Major! Denne dagen bringer jo bare med seg lykke og glede!
Øyeblikksbilde.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar