Gjensynsglede med fotballen!

Hei og hopp!

Denne uken har vært mye preget av sykdom. Sykdom! Forrige gang jeg var syk, var for halvannet år siden! Til og med Linnie var overrasket da hun hørte at jeg var blitt syk! Jeg måtte ringe meg inn syk fra jobben (noe som for meg er helt krise!), og nesten gråt da jeg gjorde det. Haha, det høres jo litt tragisk ut, men jeg misliker sterkt å ha fravær. Det har vel mye med samvittigheten min å gjøre. Likevel er det er jo viktig å være fullt fokusert og opplagt som sykepleier! Jeg var på jobb igjen på Kristi Himmelfartsdag (måtte forklare kollegene mine hva som skjedde denne dagen, hehe), og med fortsatt litt slitent sinn kom jeg meg gjennom dagen med gode og hyggelige kolleger.

I dag tillot jeg meg selv å være ute i solen! Oddo og jeg tok oss turen ned til sentrum og la oss ned i Frognerparken. Det var så deilig! Men til begges overraskelse var det jeg som var den mest rastløse av oss, haha! Etter å ha vært sengeliggende de siste dagene, var det kjedelig å ligge. Etter halvannen time fant vi en rolig og folketom plass hvor vi lekte litt med fotballen! Åå, hvor gøy dette var! Jeg har jo ikke rørt en fotball på to år nå, så det var skikkelig moro å teste fotballferdighetene igjen! Ferdighetene var ganske rustne, så det var godt å få trent dem litt igjen!

Jeg kjenner veldig på hvor sårt mye jeg savner å spille fotball. Det er akkurat som om jeg har en indre lov om at fotballspilling er forbudt for meg. En glede og lykkerus som det er umulig å kjenne på igjen. Så tar jeg meg selv i å tenke slik; det er jo fortsatt mulig å spille fotball! Det er bare jeg som ikke vil tillate meg selv det. Etter mange år med skader og operasjoner som jeg enda ikke føler meg helt tilhelet fra, har jeg nå lagt et lokk over fotball og all den gleden den ga meg som fulgte med. Likevel lar jeg meg selv finne frem fotballen om sommeren og - helt forsiktig og helt kontrollert - trikse og leke med den. Det er som om jeg nesten må gjøre det i skjul for meg selv, men hvorfor?

[Kunstig pause; her måtte jeg faktisk tenke meg om en liten stund for å finne svar på spørsmålet mitt.] 

Er det fordi jeg må gjemme meg for den indre jenta i meg selv som gang på gang har blitt såret og skadet på fotballbanen gjennom alle disse årene? Det lyder fornuftig nok, jeg lar svaret ligge der for så lenge.

Heldigvis er Oddo god med meg. Selv om han aldri har sett meg spille en fotballkamp live, som ikke vet om det ene talentet jeg brente for, som ikke vet at spillerne på motstanderlagene etter hvert hadde blitt enige i forkant av kampen om å passe ekstra godt på meg (jeg kjente etter hvert flere spillere i hele Buskerud siden jeg ble tatt inn på kretslaget, og da kjente lagspillere fra hele fylket om mine sterkeste sider på banen), så har han skjønt at jeg virkelig hadde en forkjærlighet for sporten. Oddo er flink til å la meg finne tilbake gleden i små øyeblikk, akkurat som når vi kan leke litt med fotballen selv. Det betyr så mye for meg! Spesielt gøy er det når Oddo oppriktig uttrykker hvor imponert han er over kontrollen jeg har over fotballen. Fotball har alltid vært en stor del av livet mitt, selv om livet mitt ikke ville være en stor del av fotballen.

Jeg i mitt trygge element!

Triksing sittende! Klarte vel rundt ti på det meste,
noe jeg var godt fornøyd med etter en lang fotballdvale, hehe.

Oddos pose med fotball!

Deretter tok vi en koselig liten matbit på Oslos beste sushi-restaurant (etter Oddos og min vurdering) før vi spiste en god softis på Østbanehallen. Det var koselig å tilbringe dagen sammen! Ikke lenge etter stakk Oddo med toget for å besøke en god venn i Vinstra, og med det ble jeg stående alene igjen på perrongen. Det ble litt tyngre enn jeg hadde forventet, og jeg så etter toget helt til det ble utenfor rekkevidde. God helg til alle der ute! Nå venter en ny arbeidshelg på meg.

Godt å roe ned etter en solrik dag i parken!

- Bella.