Etternyttårstid.

(Kilde: bildet hentet fra Cappelen Damm.)

Hele livet på en dag - Alyson Richman. Så sterk, at jeg nesten knytter nevene omkring boken. Så trist, at jeg leser gjennom med tårevåte øyne. Så lidenskapelig, at jeg synker hen i romanens ulykkelighet. En følelse av hjelpeløshet for hovedkarakterene overvelder meg, og jeg blir dratt inn i deres tragiske livshistorier. Det føles så paradoksalt å sitte trygt og varmt hjemme i stuen sammen med familien min. Mammas ironiske utålmodighet over hennes mobilspill, Analins frustrasjon over et annet mobilspill, og pappas iherdige innsats for å få katteluken til å sitte i verandadøren. Jeg kjenner meg nesten skamfull over hvor godt jeg har det når jeg befinner meg i romanens verden. Jeg lengter etter en trøst over tapte mennesker, tapte liv, tapt kjærlighet. Det hadde vært så godt å holde rundt kjæresten min nå. Kjenne hans nærvær og vite at han er hos meg....jeg trenger heldigvis bare vente noen få dager. Selv om han forlot meg allerede tidligere i dag, virker hver dag som en evighet uten ham. Etter bokens nøyaktige og troverdige skildringer og egne erfaringer, er det ikke vanskelig å forstå hvor hjerteskjærende det må ha vært for romanens karakterer. Boken er ferdiglest, og etter en fattig epilog, sitter jeg igjen med spørsmål og en lengsel etter å få vite mer. Men det får drømmene og fantasien finne ut.

Jeg begynner ikke på høyskolen igjen før i neste uke, men jeg tenkte jeg skulle begynne så smått med skolearbeid allerede denne uken. Semesteret braker løs med utførelse av bacheloroppgaven, og jeg regner med at tiden blir knapp. Heldigvis har jeg funnet tema som jeg tror kan bli interessant for meg, så morgendagen kommer til å gå med til å sette meg inn i generell informasjon rundt bacheloroppgaven, samt finne gode kilder jeg kan bruke i oppgaven min. Jeg skal også på Rikshospitalet for en liten røntgenundersøkelse. Jammen på tide. Så får jeg se hva resten av dagen bringer.

Godt nytt år til dere alle!
- Bella.