Utestengt inne i bygningen!
Jeg har alltid vært redd for at det skulle hende meg en gang. At jeg ville være litt for dypt inne i mine egne tanker når jeg går ut døren. Det er jo så typisk meg å være nettopp det! Det var jo egentlig bare snakk om tid før det ville skje. Og omsider tok tiden meg igjen, og den stjal to timer av livet mitt. Jeg klarte å glemme nøkkelen da jeg forlot korridoren min og låste meg selv derfor ute, men fortsatt inne i bygningen (HELDIGVIS). Likevel er det ikke langt man kommer når man ikke har med seg mobil!
For at dere skal forstå sammenhengen i dette, er det greit med litt forkunnskaper om hybelbygningen min sin oppbygning. For å komme inn til selve hybelrommet mitt, må man bruke den elektroniske nøkkelen to ganger; første gangen for å komme inn i selve bygningen, og den andre gangen for å komme inn i korridoren min som jeg deler med fire andre. Jeg skulle ned i kjelleren for å hente klesvasken min, og jeg pleier ikke å låse døren min når jeg bare skal ned i kjelleren. Rommet mitt er jo sikret med lås inn til korridoren, og jeg stoler såpass mye på de jeg deler korridor med siden jeg har møtt og snakket med dem alle. Mobilen gadd jeg heller ikke å ta med meg. Ikke hadde jeg klær på meg som hadde lommer, og jeg ville jo dessuten være tilbake på rommet innen få minutter! Så feil kunne jeg ta.
Jeg tok med meg de blå IKEA-posene som jeg skulle hente klærne i, og bega meg ut døren fra korridoren. Plutselig slo det meg at jeg trengte jo nøkkelen for å komme meg inn i kjellerboden når jeg skulle henge opp klærne (tenke seg til at det faktisk var DET jeg trodde ville være hovedproblemet!), og jeg snudde meg brått....og der - akkurat der, ja - kunne jeg se at korridor-døren slamret igjen. Da tok det ikke lang tid før sannheten slo meg i fleisen; hvordan i alle dager skulle jeg komme meg tilbake og inn på rommet mitt igjen?! Uten mobil var jeg også. Fantastisk.
Jeg skyndte meg tilbake til døren og prøvde å åpne den som et dumt fjols, men den rikket seg ikke. En rekke med negative tanker tok plass i hodet mitt, men jeg prøvde å fokusere på muligheter fremfor begrensninger. Da kom jeg på at jeg kunne jo ringe på hos de andre i korridoren min på den alarm-greia som befinner seg rett utenfor bygningen, og jeg skyndte meg ned og ut. Jeg passet selvfølgelig på å ikke låse meg selv helt ute også, hehe. Jeg ringte på hos de fire andre i korridoren min, men ingen svarte meg. Da måtte jeg iverksette plan B, trolig den mest desperate, men yet så nødvendige: dørbanking! Ikke det at de kunne hjelpe meg med å låse meg inn, men fikk jeg låne en pc kunne jeg i alle fall kontakte de andre i korridoren min!
Jeg begynte med en som bodde i like i nærheten. Han går i sykepleierklassen min, så jeg kjenner ham fra før. Men han åpnet ikke døren. Og der så jeg håpet fly ut av sinnet mitt. Videre banket jeg på de andre, jeg vil si, tilfeldige dørene, men det overrasket meg at ingen åpnet. Plutselig kunne jeg høre at det var aktivitet på felleskjøkkenet de har her ute i korridoren, så jeg banket på der også. Til min store glede så jeg at det nettopp var klassekameraten min som åpnet! Jeg merket jeg smilte da jeg så ham, og jeg forklarte situasjonen min for ham. Han er alltid så hyggelig med meg, og han ga meg lov til å låne pc'en hans.
Jeg fortet meg inn på Facebook og fant den eneste som jeg har tilknytning til blant de jeg deler korridor med. Til min kjipe skuffelse var hun bortreist denne helgen, og nå begynte jeg virkelig å gå tom for ideer. Heldigvis husket jeg overraskende nok både for- og etternavnet til ei av de andre jeg deler korridor med, og jeg søkte henne opp på 1881. Jeg fant nummeret hennes, og jeg ringte henne opp med min klassekamerats mobil. Men hun tok den ikke. Videre fikk jeg et forslag av en kjær venn av meg som sa at jeg kunne kontakte vaktmesteren. Jeg sjekket opp kontaktadressen til vaktmesteren og da fant jeg bare mailadresse. I frykt for å måtte bry ham på en lørdagsaften, ville jeg ikke sende ham en mail. Dessuten var nok sjansen stor for at han ville ha sett meldingen på mandag, og da hadde jeg nok (forhåpentligvis) funnet en løsning på problemet. Da var det faktisk ikke noe mer å gjøre enn bare å vente til noen andre i korridoren kom hjem igjen...
Heldigvis fikk jeg lov til å være hos klassekameraten min. Han tilbød meg både mat og drikke, samt passet på at jeg hadde det fint. Så utrolig vennlig gjort av ham! Etter en stund foreslo klassekameraten min at jeg kunne forsøke å ringe nummeret jeg hadde prøvd tidligere, og da gjorde jeg det. Endelig tok hun mobilen! Etter at jeg hadde forklart situasjonen min, fortalte hun at hun var på Storo Kjøpesenter, men at hun skulle snart tilbake. Jeg ba henne ringe tilbake til mobilnummeret jeg brukte når hun kom tilbake, og det skulle hun. For en lettelse! Da ordnet alt seg likevel!
Etter kanskje en halvtime ringte mobilen, og korridor-jenta var like i nærheten. Jeg skyndte meg ut og møtte henne der hun åpnet korridordøren vår. For et vakkert syn å øyne! En åpen dør! En glede skylte gjennom meg, og etter å ha takket klassekameraten min for hans utrolige vennlighet og gjestfrihet, kom jeg meg omsider tilbake og inn i hybelen min igjen - hele to timer etter jeg forlot den.
Nå i ettertid syns jeg dette har vært en fin erfaring. Dette måtte jo faktisk skje en eller annen gang - tatt både meg og forholdene i betraktning - og tidspunktet kunne jo ha vært mye verre enn det faktisk var! Jeg følte meg tatt godt vare på, både langveisfra og nærveisfra, hehe. Det er jammen meg godt å føle at man blir tatt vare på. At noen oppriktig bryr seg om en. Det må være blant de fineste følelsene man kan kjenne på. Men da har jeg altså fått prøvd meg på dette også! Så trekker jeg lærdom fra dette til en annen gang - forhåpentligvis!
- Bella.
For at dere skal forstå sammenhengen i dette, er det greit med litt forkunnskaper om hybelbygningen min sin oppbygning. For å komme inn til selve hybelrommet mitt, må man bruke den elektroniske nøkkelen to ganger; første gangen for å komme inn i selve bygningen, og den andre gangen for å komme inn i korridoren min som jeg deler med fire andre. Jeg skulle ned i kjelleren for å hente klesvasken min, og jeg pleier ikke å låse døren min når jeg bare skal ned i kjelleren. Rommet mitt er jo sikret med lås inn til korridoren, og jeg stoler såpass mye på de jeg deler korridor med siden jeg har møtt og snakket med dem alle. Mobilen gadd jeg heller ikke å ta med meg. Ikke hadde jeg klær på meg som hadde lommer, og jeg ville jo dessuten være tilbake på rommet innen få minutter! Så feil kunne jeg ta.
Jeg tok med meg de blå IKEA-posene som jeg skulle hente klærne i, og bega meg ut døren fra korridoren. Plutselig slo det meg at jeg trengte jo nøkkelen for å komme meg inn i kjellerboden når jeg skulle henge opp klærne (tenke seg til at det faktisk var DET jeg trodde ville være hovedproblemet!), og jeg snudde meg brått....og der - akkurat der, ja - kunne jeg se at korridor-døren slamret igjen. Da tok det ikke lang tid før sannheten slo meg i fleisen; hvordan i alle dager skulle jeg komme meg tilbake og inn på rommet mitt igjen?! Uten mobil var jeg også. Fantastisk.
Jeg skyndte meg tilbake til døren og prøvde å åpne den som et dumt fjols, men den rikket seg ikke. En rekke med negative tanker tok plass i hodet mitt, men jeg prøvde å fokusere på muligheter fremfor begrensninger. Da kom jeg på at jeg kunne jo ringe på hos de andre i korridoren min på den alarm-greia som befinner seg rett utenfor bygningen, og jeg skyndte meg ned og ut. Jeg passet selvfølgelig på å ikke låse meg selv helt ute også, hehe. Jeg ringte på hos de fire andre i korridoren min, men ingen svarte meg. Da måtte jeg iverksette plan B, trolig den mest desperate, men yet så nødvendige: dørbanking! Ikke det at de kunne hjelpe meg med å låse meg inn, men fikk jeg låne en pc kunne jeg i alle fall kontakte de andre i korridoren min!
Jeg begynte med en som bodde i like i nærheten. Han går i sykepleierklassen min, så jeg kjenner ham fra før. Men han åpnet ikke døren. Og der så jeg håpet fly ut av sinnet mitt. Videre banket jeg på de andre, jeg vil si, tilfeldige dørene, men det overrasket meg at ingen åpnet. Plutselig kunne jeg høre at det var aktivitet på felleskjøkkenet de har her ute i korridoren, så jeg banket på der også. Til min store glede så jeg at det nettopp var klassekameraten min som åpnet! Jeg merket jeg smilte da jeg så ham, og jeg forklarte situasjonen min for ham. Han er alltid så hyggelig med meg, og han ga meg lov til å låne pc'en hans.
Jeg fortet meg inn på Facebook og fant den eneste som jeg har tilknytning til blant de jeg deler korridor med. Til min kjipe skuffelse var hun bortreist denne helgen, og nå begynte jeg virkelig å gå tom for ideer. Heldigvis husket jeg overraskende nok både for- og etternavnet til ei av de andre jeg deler korridor med, og jeg søkte henne opp på 1881. Jeg fant nummeret hennes, og jeg ringte henne opp med min klassekamerats mobil. Men hun tok den ikke. Videre fikk jeg et forslag av en kjær venn av meg som sa at jeg kunne kontakte vaktmesteren. Jeg sjekket opp kontaktadressen til vaktmesteren og da fant jeg bare mailadresse. I frykt for å måtte bry ham på en lørdagsaften, ville jeg ikke sende ham en mail. Dessuten var nok sjansen stor for at han ville ha sett meldingen på mandag, og da hadde jeg nok (forhåpentligvis) funnet en løsning på problemet. Da var det faktisk ikke noe mer å gjøre enn bare å vente til noen andre i korridoren kom hjem igjen...
Heldigvis fikk jeg lov til å være hos klassekameraten min. Han tilbød meg både mat og drikke, samt passet på at jeg hadde det fint. Så utrolig vennlig gjort av ham! Etter en stund foreslo klassekameraten min at jeg kunne forsøke å ringe nummeret jeg hadde prøvd tidligere, og da gjorde jeg det. Endelig tok hun mobilen! Etter at jeg hadde forklart situasjonen min, fortalte hun at hun var på Storo Kjøpesenter, men at hun skulle snart tilbake. Jeg ba henne ringe tilbake til mobilnummeret jeg brukte når hun kom tilbake, og det skulle hun. For en lettelse! Da ordnet alt seg likevel!
Etter kanskje en halvtime ringte mobilen, og korridor-jenta var like i nærheten. Jeg skyndte meg ut og møtte henne der hun åpnet korridordøren vår. For et vakkert syn å øyne! En åpen dør! En glede skylte gjennom meg, og etter å ha takket klassekameraten min for hans utrolige vennlighet og gjestfrihet, kom jeg meg omsider tilbake og inn i hybelen min igjen - hele to timer etter jeg forlot den.
Nå i ettertid syns jeg dette har vært en fin erfaring. Dette måtte jo faktisk skje en eller annen gang - tatt både meg og forholdene i betraktning - og tidspunktet kunne jo ha vært mye verre enn det faktisk var! Jeg følte meg tatt godt vare på, både langveisfra og nærveisfra, hehe. Det er jammen meg godt å føle at man blir tatt vare på. At noen oppriktig bryr seg om en. Det må være blant de fineste følelsene man kan kjenne på. Men da har jeg altså fått prøvd meg på dette også! Så trekker jeg lærdom fra dette til en annen gang - forhåpentligvis!
Aftenens øyeblikksbilde.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar