Fin uke med god balanse og flotte venner!
Heisann og hoppsann, balansen gikk flott, sann!
I forrige uke følte jeg at jeg var superflink! Jeg tok meg mye tid til fritidsaktiviteter, samt at jeg jobbet med skolearbeid også! Jeg fant ut at jeg skulle prøve å være elev akkurat like mange timer i uken som en vanlig arbeider (40 timer i uken - skoletimer er selvfølgelig innenfor disse timene). Det fungerte faktisk veldig greit, og jeg jobbet til og med på overtid! Uansett; her kan du ta en titt på uken min; jeg er nemlig så stolt over alt jeg fikk utrettet!
Mandag: Kor Major!
Vi begynte på skolen kl. 12:15, men jeg stod likevel opp like etter kl. 7 - jeg syns nemlig jeg jobber best med lekser om morgenen. Deretter stakk jeg på skolen og hadde slags praksis i øvingssenter. Denne gangen gikk vi igjennom prosedyrer som handlet om forflytning og leiring. Det var veldig interessant!
Da skoledagen var ferdig klokken 15, stakk jeg en tur bort til butikken for mitt vanlige innkjøp for resten av uken. Det er så greit å få unnagjort innkjøpet på denne dagen, for da slipper jeg å bruke andre minutter midt i uken på dette! Da innkjøpet var ferdig, var det raskt i gang med å lage og spise middag før jeg stakk på øvelse med Kor Major. Kor Major er rett og slett herlig, og jeg merker jeg omtrent lever for dette koret for tiden. Jeg går stadig rundt og synger på sangene vi har lært, samt at de flotte menneskene som jeg har blitt kjent med her ifra tar seg stadig en tur innom tankene mine. Vi har faktisk konsert i Majorstuen Kirke den 27. oktober, og da er det bare å komme og høre på oss! Nærmere info om klokkeslett kommer senere, jeg tror ikke vi har fått ordentlig beskjed om det selv heller, hehe.
Etter hver øvelse er det alltid noen som spør meg om jeg vil være med på kafé, og denne gangen spurte både Margit og Hans meg! Jeg har aldri tatt meg tid til å være med på dette, fordi jeg prøver å få gjort noe lekser på kvelden. På grunn av innkjøp, middagstilberedning og koret i seg selv, rekker jeg jo ikke å gjøre lekser på mandagene rett etter skoletid, og da er det jo godt å få gjort noe i tiden rett før jeg legger meg. Denne gangen ble derfor ikke et unntak, og jeg takket nei enda en gang. Men jeg har lovt Hans at jeg skal få vært med i løpet av dette semesteret, og jeg tenkte kanskje jeg skulle prøve å få vært med neste gang! Ah, jeg merker jeg nesten gleder meg til å svare ja neste gang de spør meg - jeg vil jo så gjerne bli bedre kjent med Majorerne!
7 timer med skolearbeid.
Tirsdag: Hersens bein.
Dagen startet opp med oppsummering av anatomi og fysiologi, og denne gangen var det "repetisjon" av muskler og ledd. Jeg skrev repetisjon i hermetegn, fordi jeg rett og slett ikke hadde rukket å ha gått gjennom alt av dette pensumet før timen (men det skal sant sies at dette var de første oppsummeringstimene jeg ikke hadde rukket det). Likevel var det mye repetering fra videregående som jeg overraskende nok husket. Vi skulle sette navn på muskelgrupper og vi snakket om navn på leddbevegelser. Det var til og med én gang jeg svarte på det læreren spurte om i klassen! Fleksjon. Når jeg tenker over det i ettertid vet jeg ikke om jeg skal være stolt av at jeg sa noe høyt i klassen, eller om jeg skal synes det er flaut at jeg husker nøyaktig hva jeg sa, hehe. Jeg går for det første, jeg!
Etter skolen ble jeg med på KRIK (KRisten IdrettsKontakt)! Elen, ei god medelev i klassen, hadde spurt meg om jeg ville være med, og jeg tenkte jeg skulle slå til denne gangen! Jeg jobbet effektivt med lekser da jeg kom hjem, før jeg så frem til å unne meg denne lille treningsøkten sammen med andre herlige folk som delte det samme livssynet som meg!
Men så var det knærne, da. De vil jo faktisk ikke at jeg skal more meg. Smertene ilte gjennom høyrekneet mitt allerede i oppvarmingen, og jeg knakk nesten sammen da smertene tok overhånd. Men jeg nektet å gi meg enda. Jeg stoppet opp, kjente på smertene og merket hvordan de etter hvert gikk sakte ut av kroppen min. Da begynte jeg å gå rolig før jeg turte å jogge litt forsiktig og kontrollert. Selv om smertene gikk over, var følelsen av total ustabilitet fortsatt til stede i kneet, og jeg kjente at det ikke skulle mye til før jeg ville kollapse. Likevel fortsatte jeg.
Jeg ble med på volleyball, den aktiviteten som krevde minst belastning for min situasjon. Elen, som hadde ansvaret for denne økten, ba en felles bønn før vi gikk til hver vår aktivitet. På slutten av bønnen sa hun noe rundt; "jeg ber om at vi ikke får noen skader i løpet av kvelden". Ikke vet jeg om de sier det hver økt, men jeg satte iallfall pris på at hun tok det med.
Volleyballøkten gikk greit. Jeg fant to positive og to negative sider fra denne kvelden:
* Det positive var at jeg ikke fikk mer vondt enn jeg fikk under oppvarmingen.
* Det negative var at det var fordi jeg ikke ga maks. Jeg slang meg ikke ned på gulvet da vanskelige baller kom i mitt område eller beveget meg hurtig hvis ballen kom på siden av meg. Jeg gjorde ikke mitt beste, for jeg visste det ville ødelegge knærne mer.
* Den andre positive siden var at jeg fant ut hvor stor glede dette ga meg! Jeg følte meg virkelig i mitt rette element da jeg spilte volleyball - altså at jeg var i aktivitet med andre ungdommer. Jeg har lenge prøvd å finne hva som kan gi meg en dyp glede, og jeg tror dette (i tillegg til Kor Major) er det nærmeste jeg har kommet hittil!
* Den andre negative siden er at selv om jeg har funnet denne dype gleden, kan jeg ikke fortsette med den. Knærne mine hindrer meg i å kunne gjøre mitt beste, og det er jo ikke gøy å gjøre noe halvveis. Da jeg ikke klarte å gjøre en god prestasjon for laget mitt, følte jeg meg ikke særlig til tess.
Det som disse refleksjonene gjorde med meg var at jeg skulle vente med å melde meg inn i KRIK - iallfall for dette semesteret. Hvis jeg er flinkere til å trene styrke for knærne og skadeforebyggende for beina på egenhånd både til og i neste semester kan jeg jo eventuelt vurdere å være med! Men jeg er for svak fysisk til å være med nå.
7 timer med skolearbeid.
Onsdag: Filippinene kaller på meg!
I dag var det studiedag! Dagen begynte med å gjøre litt skolearbeid på hybelen før jeg stakk den lille turen bort til skolen. Nå var det tid for repetering i øvingssenter på de aller første prosedyrene vi har gått igjennom!
Jeg møtte mine to gode og trofaste gruppevenner, Sara og Elise, og sammen gjennomgikk vi reing av sengen, både med og uten pasient, samt forflytning av pasient (oppover i seng, fra seng til stol med én hjelper og fra seng til stol med forflytningsbrett). Dette var veldig godt å få repetert, og selv om vi ikke rakk så altfor mange prosedyrer sett at vi var på øvingssenteret i fem timer, følte jeg at jeg fikk en mye større trygghet i utførelsen av nettopp disse prosedyrene! Det var herlig.
Så var det tid for middag; jeg var sliten etter dagen, så jeg gjorde det lettvint; jeg stekte meg laks, kokte opp nudler og tok frem salaten som hadde blitt til overs siden gårsdagen. Mens jeg tilberedte maten, kom også April inn på kjøkkenet! Vi to har faktisk en grei vane i å lage middag samtidig, hehe. Vi spiste hver vår middag sammen og pratet om Filippinene; opphavslandet til oss begge. April er ikke adoptert, og hun har dermed god kontakt med familieslektningene sine der nede. Hun fortalte gledelig om sine turer og historier fra Filippinene og utbrøt stadig sin stolthet over landet sitt. Jeg lyttet med store ører og med klump i halsen; det var sterkt å få fakta om Filippinene så tett innpå meg, men jeg vil si det var i en positiv retning. Jeg har alltid sagt at jeg vil dra ned til Filippinene en gang i løpet av livet mitt, men nå fikk ordene en betydelig sterkere mening for meg.
7 timer med skolearbeid.
Torsdag: Fantastisk møte med Sunniva!
I dag hadde vi noen flere timer med oppsummering fra anatomi og fysiologi. De første timene hang jeg veldig greit med. Jeg sa ingenting, men jeg forstod mesteparten av alt som ble fortalt. Det var i den siste delen jeg hoppet nesten helt ut av lasset. Vi begynte å gå langt inn i dybden av temaet, samt at vi gjennomgikk det jeg enda ikke hadde rukket å lese på enda. Likevel tegnet jeg av figurene læreren førte opp på tavlen og tok notater av det han sa, så satset jeg på at jeg ville få en større forståelse av stoffet etter å ha gått gjennom pensumet på egenhånd.
Etter enda noen ganske så interessante forelesninger om søvn og munnstell, ble jeg med Elen og Stine for å snakke sammen om stoffet vi har gått igjennom i anatomi og fysiologi. Vi begynte helt fra begynnelsen; fra den organiske kjemien med oppbygningen av næringsstoffene. Til min store overraskelse hadde stoffet festet seg imponerende mer i hukommelsen enn det jeg hadde forventet, og med kunnskapen jeg hadde innabords (med en juksetitt i notatboken min nå og da) var jeg til stor hjelp for de to andre jentene gjennom (forsøk på) forklaringer og figurer. Noen ganger klarte jeg å forklare på en slik måte at de forstod det, og andre ganger måtte vi slå opp i pensumboken. Uansett var dette en helt utrolig god følelse for meg; jeg hadde faktisk forstått stoffet veldig greit! De 10 timene og 14 notatsidene fullspekket med figurer og skriverier uti slutten av august var faktisk verdt det. Det er godt å vite at jeg får igjen får strevet. Vi foreslo at vi senere også kunne møtes for å lage brød mens vi diskuterte mer av dette stoffet (å lage brød er jo billigere enn å kjøpe, samt at det tar så lang tid med all hevingen), og det var vi alle positive til! Jeg merker jeg gleder meg til våre fremtidige møter for skolearbeid og brødbakst!
Da jeg som vanlig sjekket postkassen etter postkassen, la jeg merke til at den faktisk ikke var tom! Jeg hadde nemlig fått et fantastisk nydelig kort fra min kjære tvilling i Frankrike!! Analin er faktisk helt fantastisk, jeg så glad i henne. I tillegg klarte jeg å forstå meningen av de franske ordene på forsiden av kortet uten hjelp - det er så gøy at ikke all fransken har gått i glemmeboken etter ungdomsskolen og videregående.
Da vi hadde lagt bak oss to timer sa vi oss ferdige med et velfornøyd resultat, og nå var det tid for å møte min herligste Sunniva! Jeg skyndte meg på hybelen for å legge fra meg skolesekken før jeg gikk det lille stykket bort til Majorstuen for å ta banen bort til Sognsvann. På stasjonen ventet Sunniva meg, og gjett om gjensynsgleden var stor! Det hadde blitt altfor lenge siden jeg hadde sett henne. Sammen stakk vi inn i butikken og kjøpte inn litt snacks til kvelden; en pose med "First Price" sin Smash-variant (takk for rådet, Sunniva!) og en annen plate med sjokolade. Gosh, hvor lenge siden jeg har spist sjokolade bare for å kunne kose meg!
Vel fremme hos Sunniva snakket vi en masse sammen hvor vi oppdaterte hverandre om det som hadde skjedd siden sist, og det var helt fantastisk! Jeg føler meg så trygg sammen med henne, og jeg merker jeg klarer både å være meg selv og å være avslappet når jeg er med henne. Sunniva er en av de nærmeste og beste vennene jeg har, og jeg er så utrolig glad i henne! Og det er så godt å vite at hun er glad i meg også.
Kvelden gikk til å se på en grei film, spise opp all sjokoladen (guriland, hvor godt det var, haha!) og prate om livets små og store komplikasjoner. Det var herlig. Jeg merker at jeg må være flinkere til å tilbringe tid med folk som løfter meg oppover, og Sunniva er virkelig en av dem.
8 timer med skolearbeid.
Fredag: Utflukt fra Oslos grenser med gode Oda!
Så kom dagen hvor vi ble introdusert for det skriftlige arbeidskravet vi driver med denne uken (kommer forhåpentligvis mer om dette i et senere innlegg!). Vi fikk utrolig mye informasjon om selve arbeidskravet (hygienekrav), oppgaveskriving, referansehenvisninger og nettsøking, og jeg følte meg så å si helt lost. Jeg som ikke har skrevet en oppgave siden videregående - og da var det ikke så strengt heller! - skal nå kastes rett inn i å skrive et skriftlig arbeidskrav med fullstendige og nøyaktige referansehenvisninger. Jeg merket jeg var spent på hvordan dette skulle gå...
De siste timene på skolen så vi på film. En av de gode lærerne vi har nevnte på forrige øvingspost en film som var veldig relevant for komplikasjoner pga immobilitet. En relativt ny, fin og underholdende film. Kan du tenke deg hvilken det er? Den heter "The Intouchables", og den er helt genial! Jeg så den for første gang sammen med Analin rundt 17. mai-tider, og den var om lag like super nå som da! Filmen får min varmeste anbefaling - dette er virkelig ikke en klassisk skolefilm (som jeg har en tendens til å forbinde med typisk kjedelige biografifilmer eller grusomme krigsfilmer fra middelalderen)!
Jeg måtte gå litt før filmen endte, for nå skulle Oda og jeg på besøk til våre felles bekjente i Notodden! Åh, som jeg hadde sett frem til å se igjen Marianne og Håvard - og ikke minst å tilbringe tid sammen med Oda! Oda er blitt den i klassen jeg kjenner best og som jeg føler meg tryggest på. Jeg er så glad jeg har blitt kjent med henne.
Bussturen til Notodden var litt av en kvalm tur. Jeg slet skikkelig, haha. Selv om jeg satt helt foran, var den idiotiske solskjermen akkurat i veien for at jeg ikke klarte å se veien. Da vi omsider kom oss ut av bussen hadde jeg mest lyst til å kaste opp, men heldigvis klarte den friske luften å friske opp sinnet mitt.
Håvard hentet oss, og han kjørte oss den lille turen hjem til seg. Til tross for at jeg hadde vært der før, kunne jeg ikke skryte på meg hukommelsen her, hehe. Vi møtte på Marianne, og sammen satte vi oss i sofaen og pratet om alt og ingenting. Sett at Marianne og Håvard også har adopterte barn og at det er nettopp slik de og min familie kom i kontakt med hverandre (i Filippinene, faktisk!), ble selvfølgelig tanker rundt Filippinene et samtaleemne. Det er ikke ofte jeg snakker om dette temaet, så jeg merker jeg setter pris på å snakke om det når det først kommer frem i lyset.
Etter et DEILIG måltid bestående av en fiskegryterett og en like nydelig dessert bestående av tilslørte bondepiker, så vi på bilder fra da Oda bodde i Afrika, og da Marianne, Håvard og barna deres var på besøk hos dem. Kvelden bød på utrolig mange flotte bilder og artige historier, og jeg syntes det var spennende å høre om deres opplevelser og gode minner fra turen.
6 timer med skolearbeid.
Lørdag: Restitusjonsdag.
Etter å ha sovet relativt lenge (8:30 omtrent), stod jeg opp og tok en god dusj før frokost. I forhold til den stusslige lille frokosten jeg lager meg på hybelen, fikk jeg meg virkelig luksusfrokost denne morgenen! Vi fikk hjemmebakte horn, hjemmelaget syltetøy, gulost, brunost, god te og hyggelig selskap. Skal si jeg koste meg gjennom frokosten, hehe!
Oda og jeg tok bussen tilbake til Oslo igjen på formiddagen, og jeg ble heldigvis ikke så kvalm denne veien. Det henger kanskje med at jeg sov omtrent hele veien - jeg var visst ikke særlig til selskap for stakkars Oda, hehe.
Vel tilbake på hybelen pakket jeg ut av baggen før jeg gikk i gang med skolearbeid. Jeg rakk bare en time før jeg skulle besøke mormor. Mamma og pappa skulle en tur innom henne med en ny pc, og spurte om jeg ville komme samtidig. Jeg tok banen bort, og jeg syns det er så moro å kunne finne frem i Oslo på egenhånd! For en mestringsfølelse. Onkel, tante og fetter kunne ikke komme likevel, så det ble ekstra kaker på oss (les: meg - herlighet, som jeg hev innpå, haha!). Det ble en hyggelig familiesammenkomst, og det var godt å kunne slappe av og bare være meg.
1 time med skolearbeid.
Søndag: Tid for lekser.
Hvis du har tatt en summering på alle timene jeg hadde gjort tidligere denne uken, ser du at jeg manglet fire timer før jeg hadde unnagjort ukens 40 timer med skolearbeid! Piece of cake.
Jeg satte meg på skolens lesesal og planla å gjøre meg ferdig med de siste leksjonene i anatomi og fysiologi fra det jeg manglet fra oppsummeringstimene. Jeg begynte klokken 10 og satt helt frem til klokken 15. Selv om jeg ble tung i hodet, var det godt å kjenne på å være ferdig med nok en haug med anatomi og fysiologi! Likevel ble det nok ikke en like god følelse som jeg har fått tidligere. Det må ha sammenheng med at arbeidskravet lå og lurte like rundt hjørnet, samt at et rekordstort lass av nye leksjoner venter til [nåtidens] neste uke - alle i klassen engster seg faktisk for nettopp dette lasset! Denne gangen har nemlig læreren satt opp 11 nye leksjoner som vi må få unnagjort på én uke, og jeg vet med meg selv at jeg bruker mer enn tredobbelt av tiden som læreren setter opp på timeplanen. Men dette var jammen meg bekymringer "langt" forover i tid - jeg hadde mer enn nok med arbeidskravet som ventet på meg.
Jeg stakk hjem, spiste litt og slappet av foran tv og data før jeg gikk i gang med lekser igjen. Da begynte jeg på arbeidskravet: jeg satte meg inn i casen jeg hadde fått, leste om viruset knyttet til casen og satte opp en viss disposisjon for videre arbeid. Det var tungt, mye informasjon og det hele virket så uoverkommelig. Da hodet mitt ikke orket å ta til seg mer informasjon og jeg skulle akkurat til å pakke sammen, ringte plutselig Anders meg! Det var en gledelig overraskelse. Vi snakket sammen i halvannen time, og jeg merket det var koselig å prate med ham igjen.
8 timer med skolearbeid.
OPPSUMMERING:
Jeg må si jeg ble storfornøyd med uken. Selv om jeg gikk fire timer i "overarbeid", fikk jeg likevel brukt en masse tid sammen med familie og venner også! Jeg tror faktisk ikke jeg har tatt meg tid til så mye planlagt og gode fritidsaktiviteter i løpet av en uke før! Dette må ha vært den uken hvor jeg har vært flinkest til å holde balanse mellom skole og fritid! Nesten så jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mer.....NEI, det tenkte jeg ikke! Eller, jeg skal iallfall prøve å ikke tenke slik, hehe. Jeg ble faktisk stolt av meg selv etter uken, og jeg ble fornøyd med det jeg klarte å utrette - og det er akkurat slik jeg har bestemt meg for at jeg skal tenke hver gang jeg ser tilbake på akkurat denne uken.
- Bella.
"When you want something you've never had, you have to do something you've never done."
I forrige uke følte jeg at jeg var superflink! Jeg tok meg mye tid til fritidsaktiviteter, samt at jeg jobbet med skolearbeid også! Jeg fant ut at jeg skulle prøve å være elev akkurat like mange timer i uken som en vanlig arbeider (40 timer i uken - skoletimer er selvfølgelig innenfor disse timene). Det fungerte faktisk veldig greit, og jeg jobbet til og med på overtid! Uansett; her kan du ta en titt på uken min; jeg er nemlig så stolt over alt jeg fikk utrettet!
Mandag: Kor Major!
Vi begynte på skolen kl. 12:15, men jeg stod likevel opp like etter kl. 7 - jeg syns nemlig jeg jobber best med lekser om morgenen. Deretter stakk jeg på skolen og hadde slags praksis i øvingssenter. Denne gangen gikk vi igjennom prosedyrer som handlet om forflytning og leiring. Det var veldig interessant!
Da skoledagen var ferdig klokken 15, stakk jeg en tur bort til butikken for mitt vanlige innkjøp for resten av uken. Det er så greit å få unnagjort innkjøpet på denne dagen, for da slipper jeg å bruke andre minutter midt i uken på dette! Da innkjøpet var ferdig, var det raskt i gang med å lage og spise middag før jeg stakk på øvelse med Kor Major. Kor Major er rett og slett herlig, og jeg merker jeg omtrent lever for dette koret for tiden. Jeg går stadig rundt og synger på sangene vi har lært, samt at de flotte menneskene som jeg har blitt kjent med her ifra tar seg stadig en tur innom tankene mine. Vi har faktisk konsert i Majorstuen Kirke den 27. oktober, og da er det bare å komme og høre på oss! Nærmere info om klokkeslett kommer senere, jeg tror ikke vi har fått ordentlig beskjed om det selv heller, hehe.
Etter hver øvelse er det alltid noen som spør meg om jeg vil være med på kafé, og denne gangen spurte både Margit og Hans meg! Jeg har aldri tatt meg tid til å være med på dette, fordi jeg prøver å få gjort noe lekser på kvelden. På grunn av innkjøp, middagstilberedning og koret i seg selv, rekker jeg jo ikke å gjøre lekser på mandagene rett etter skoletid, og da er det jo godt å få gjort noe i tiden rett før jeg legger meg. Denne gangen ble derfor ikke et unntak, og jeg takket nei enda en gang. Men jeg har lovt Hans at jeg skal få vært med i løpet av dette semesteret, og jeg tenkte kanskje jeg skulle prøve å få vært med neste gang! Ah, jeg merker jeg nesten gleder meg til å svare ja neste gang de spør meg - jeg vil jo så gjerne bli bedre kjent med Majorerne!
7 timer med skolearbeid.
Tirsdag: Hersens bein.
Dagen startet opp med oppsummering av anatomi og fysiologi, og denne gangen var det "repetisjon" av muskler og ledd. Jeg skrev repetisjon i hermetegn, fordi jeg rett og slett ikke hadde rukket å ha gått gjennom alt av dette pensumet før timen (men det skal sant sies at dette var de første oppsummeringstimene jeg ikke hadde rukket det). Likevel var det mye repetering fra videregående som jeg overraskende nok husket. Vi skulle sette navn på muskelgrupper og vi snakket om navn på leddbevegelser. Det var til og med én gang jeg svarte på det læreren spurte om i klassen! Fleksjon. Når jeg tenker over det i ettertid vet jeg ikke om jeg skal være stolt av at jeg sa noe høyt i klassen, eller om jeg skal synes det er flaut at jeg husker nøyaktig hva jeg sa, hehe. Jeg går for det første, jeg!
Dette er anatomien sin, det!
Etter skolen ble jeg med på KRIK (KRisten IdrettsKontakt)! Elen, ei god medelev i klassen, hadde spurt meg om jeg ville være med, og jeg tenkte jeg skulle slå til denne gangen! Jeg jobbet effektivt med lekser da jeg kom hjem, før jeg så frem til å unne meg denne lille treningsøkten sammen med andre herlige folk som delte det samme livssynet som meg!
Men så var det knærne, da. De vil jo faktisk ikke at jeg skal more meg. Smertene ilte gjennom høyrekneet mitt allerede i oppvarmingen, og jeg knakk nesten sammen da smertene tok overhånd. Men jeg nektet å gi meg enda. Jeg stoppet opp, kjente på smertene og merket hvordan de etter hvert gikk sakte ut av kroppen min. Da begynte jeg å gå rolig før jeg turte å jogge litt forsiktig og kontrollert. Selv om smertene gikk over, var følelsen av total ustabilitet fortsatt til stede i kneet, og jeg kjente at det ikke skulle mye til før jeg ville kollapse. Likevel fortsatte jeg.
Jeg ble med på volleyball, den aktiviteten som krevde minst belastning for min situasjon. Elen, som hadde ansvaret for denne økten, ba en felles bønn før vi gikk til hver vår aktivitet. På slutten av bønnen sa hun noe rundt; "jeg ber om at vi ikke får noen skader i løpet av kvelden". Ikke vet jeg om de sier det hver økt, men jeg satte iallfall pris på at hun tok det med.
Volleyballøkten gikk greit. Jeg fant to positive og to negative sider fra denne kvelden:
* Det positive var at jeg ikke fikk mer vondt enn jeg fikk under oppvarmingen.
* Det negative var at det var fordi jeg ikke ga maks. Jeg slang meg ikke ned på gulvet da vanskelige baller kom i mitt område eller beveget meg hurtig hvis ballen kom på siden av meg. Jeg gjorde ikke mitt beste, for jeg visste det ville ødelegge knærne mer.
* Den andre positive siden var at jeg fant ut hvor stor glede dette ga meg! Jeg følte meg virkelig i mitt rette element da jeg spilte volleyball - altså at jeg var i aktivitet med andre ungdommer. Jeg har lenge prøvd å finne hva som kan gi meg en dyp glede, og jeg tror dette (i tillegg til Kor Major) er det nærmeste jeg har kommet hittil!
* Den andre negative siden er at selv om jeg har funnet denne dype gleden, kan jeg ikke fortsette med den. Knærne mine hindrer meg i å kunne gjøre mitt beste, og det er jo ikke gøy å gjøre noe halvveis. Da jeg ikke klarte å gjøre en god prestasjon for laget mitt, følte jeg meg ikke særlig til tess.
Det som disse refleksjonene gjorde med meg var at jeg skulle vente med å melde meg inn i KRIK - iallfall for dette semesteret. Hvis jeg er flinkere til å trene styrke for knærne og skadeforebyggende for beina på egenhånd både til og i neste semester kan jeg jo eventuelt vurdere å være med! Men jeg er for svak fysisk til å være med nå.
7 timer med skolearbeid.
Onsdag: Filippinene kaller på meg!
I dag var det studiedag! Dagen begynte med å gjøre litt skolearbeid på hybelen før jeg stakk den lille turen bort til skolen. Nå var det tid for repetering i øvingssenter på de aller første prosedyrene vi har gått igjennom!
Jeg møtte mine to gode og trofaste gruppevenner, Sara og Elise, og sammen gjennomgikk vi reing av sengen, både med og uten pasient, samt forflytning av pasient (oppover i seng, fra seng til stol med én hjelper og fra seng til stol med forflytningsbrett). Dette var veldig godt å få repetert, og selv om vi ikke rakk så altfor mange prosedyrer sett at vi var på øvingssenteret i fem timer, følte jeg at jeg fikk en mye større trygghet i utførelsen av nettopp disse prosedyrene! Det var herlig.
Elise og Sara utforsker sengens fleksibilitet, hehe!
Så var det tid for middag; jeg var sliten etter dagen, så jeg gjorde det lettvint; jeg stekte meg laks, kokte opp nudler og tok frem salaten som hadde blitt til overs siden gårsdagen. Mens jeg tilberedte maten, kom også April inn på kjøkkenet! Vi to har faktisk en grei vane i å lage middag samtidig, hehe. Vi spiste hver vår middag sammen og pratet om Filippinene; opphavslandet til oss begge. April er ikke adoptert, og hun har dermed god kontakt med familieslektningene sine der nede. Hun fortalte gledelig om sine turer og historier fra Filippinene og utbrøt stadig sin stolthet over landet sitt. Jeg lyttet med store ører og med klump i halsen; det var sterkt å få fakta om Filippinene så tett innpå meg, men jeg vil si det var i en positiv retning. Jeg har alltid sagt at jeg vil dra ned til Filippinene en gang i løpet av livet mitt, men nå fikk ordene en betydelig sterkere mening for meg.
7 timer med skolearbeid.
Torsdag: Fantastisk møte med Sunniva!
I dag hadde vi noen flere timer med oppsummering fra anatomi og fysiologi. De første timene hang jeg veldig greit med. Jeg sa ingenting, men jeg forstod mesteparten av alt som ble fortalt. Det var i den siste delen jeg hoppet nesten helt ut av lasset. Vi begynte å gå langt inn i dybden av temaet, samt at vi gjennomgikk det jeg enda ikke hadde rukket å lese på enda. Likevel tegnet jeg av figurene læreren førte opp på tavlen og tok notater av det han sa, så satset jeg på at jeg ville få en større forståelse av stoffet etter å ha gått gjennom pensumet på egenhånd.
Etter enda noen ganske så interessante forelesninger om søvn og munnstell, ble jeg med Elen og Stine for å snakke sammen om stoffet vi har gått igjennom i anatomi og fysiologi. Vi begynte helt fra begynnelsen; fra den organiske kjemien med oppbygningen av næringsstoffene. Til min store overraskelse hadde stoffet festet seg imponerende mer i hukommelsen enn det jeg hadde forventet, og med kunnskapen jeg hadde innabords (med en juksetitt i notatboken min nå og da) var jeg til stor hjelp for de to andre jentene gjennom (forsøk på) forklaringer og figurer. Noen ganger klarte jeg å forklare på en slik måte at de forstod det, og andre ganger måtte vi slå opp i pensumboken. Uansett var dette en helt utrolig god følelse for meg; jeg hadde faktisk forstått stoffet veldig greit! De 10 timene og 14 notatsidene fullspekket med figurer og skriverier uti slutten av august var faktisk verdt det. Det er godt å vite at jeg får igjen får strevet. Vi foreslo at vi senere også kunne møtes for å lage brød mens vi diskuterte mer av dette stoffet (å lage brød er jo billigere enn å kjøpe, samt at det tar så lang tid med all hevingen), og det var vi alle positive til! Jeg merker jeg gleder meg til våre fremtidige møter for skolearbeid og brødbakst!
Da jeg som vanlig sjekket postkassen etter postkassen, la jeg merke til at den faktisk ikke var tom! Jeg hadde nemlig fått et fantastisk nydelig kort fra min kjære tvilling i Frankrike!! Analin er faktisk helt fantastisk, jeg så glad i henne. I tillegg klarte jeg å forstå meningen av de franske ordene på forsiden av kortet uten hjelp - det er så gøy at ikke all fransken har gått i glemmeboken etter ungdomsskolen og videregående.
Det flotte kortet jeg fikk av tvillingen min!
Da vi hadde lagt bak oss to timer sa vi oss ferdige med et velfornøyd resultat, og nå var det tid for å møte min herligste Sunniva! Jeg skyndte meg på hybelen for å legge fra meg skolesekken før jeg gikk det lille stykket bort til Majorstuen for å ta banen bort til Sognsvann. På stasjonen ventet Sunniva meg, og gjett om gjensynsgleden var stor! Det hadde blitt altfor lenge siden jeg hadde sett henne. Sammen stakk vi inn i butikken og kjøpte inn litt snacks til kvelden; en pose med "First Price" sin Smash-variant (takk for rådet, Sunniva!) og en annen plate med sjokolade. Gosh, hvor lenge siden jeg har spist sjokolade bare for å kunne kose meg!
Vel fremme hos Sunniva snakket vi en masse sammen hvor vi oppdaterte hverandre om det som hadde skjedd siden sist, og det var helt fantastisk! Jeg føler meg så trygg sammen med henne, og jeg merker jeg klarer både å være meg selv og å være avslappet når jeg er med henne. Sunniva er en av de nærmeste og beste vennene jeg har, og jeg er så utrolig glad i henne! Og det er så godt å vite at hun er glad i meg også.
Kvelden gikk til å se på en grei film, spise opp all sjokoladen (guriland, hvor godt det var, haha!) og prate om livets små og store komplikasjoner. Det var herlig. Jeg merker at jeg må være flinkere til å tilbringe tid med folk som løfter meg oppover, og Sunniva er virkelig en av dem.
8 timer med skolearbeid.
Fredag: Utflukt fra Oslos grenser med gode Oda!
Så kom dagen hvor vi ble introdusert for det skriftlige arbeidskravet vi driver med denne uken (kommer forhåpentligvis mer om dette i et senere innlegg!). Vi fikk utrolig mye informasjon om selve arbeidskravet (hygienekrav), oppgaveskriving, referansehenvisninger og nettsøking, og jeg følte meg så å si helt lost. Jeg som ikke har skrevet en oppgave siden videregående - og da var det ikke så strengt heller! - skal nå kastes rett inn i å skrive et skriftlig arbeidskrav med fullstendige og nøyaktige referansehenvisninger. Jeg merket jeg var spent på hvordan dette skulle gå...
De siste timene på skolen så vi på film. En av de gode lærerne vi har nevnte på forrige øvingspost en film som var veldig relevant for komplikasjoner pga immobilitet. En relativt ny, fin og underholdende film. Kan du tenke deg hvilken det er? Den heter "The Intouchables", og den er helt genial! Jeg så den for første gang sammen med Analin rundt 17. mai-tider, og den var om lag like super nå som da! Filmen får min varmeste anbefaling - dette er virkelig ikke en klassisk skolefilm (som jeg har en tendens til å forbinde med typisk kjedelige biografifilmer eller grusomme krigsfilmer fra middelalderen)!
Hvis du ikke har sett filmen enda, må du løpe og kjøpe den!
Jeg måtte gå litt før filmen endte, for nå skulle Oda og jeg på besøk til våre felles bekjente i Notodden! Åh, som jeg hadde sett frem til å se igjen Marianne og Håvard - og ikke minst å tilbringe tid sammen med Oda! Oda er blitt den i klassen jeg kjenner best og som jeg føler meg tryggest på. Jeg er så glad jeg har blitt kjent med henne.
Bussturen til Notodden var litt av en kvalm tur. Jeg slet skikkelig, haha. Selv om jeg satt helt foran, var den idiotiske solskjermen akkurat i veien for at jeg ikke klarte å se veien. Da vi omsider kom oss ut av bussen hadde jeg mest lyst til å kaste opp, men heldigvis klarte den friske luften å friske opp sinnet mitt.
Håvard hentet oss, og han kjørte oss den lille turen hjem til seg. Til tross for at jeg hadde vært der før, kunne jeg ikke skryte på meg hukommelsen her, hehe. Vi møtte på Marianne, og sammen satte vi oss i sofaen og pratet om alt og ingenting. Sett at Marianne og Håvard også har adopterte barn og at det er nettopp slik de og min familie kom i kontakt med hverandre (i Filippinene, faktisk!), ble selvfølgelig tanker rundt Filippinene et samtaleemne. Det er ikke ofte jeg snakker om dette temaet, så jeg merker jeg setter pris på å snakke om det når det først kommer frem i lyset.
Etter et DEILIG måltid bestående av en fiskegryterett og en like nydelig dessert bestående av tilslørte bondepiker, så vi på bilder fra da Oda bodde i Afrika, og da Marianne, Håvard og barna deres var på besøk hos dem. Kvelden bød på utrolig mange flotte bilder og artige historier, og jeg syntes det var spennende å høre om deres opplevelser og gode minner fra turen.
6 timer med skolearbeid.
Lørdag: Restitusjonsdag.
Etter å ha sovet relativt lenge (8:30 omtrent), stod jeg opp og tok en god dusj før frokost. I forhold til den stusslige lille frokosten jeg lager meg på hybelen, fikk jeg meg virkelig luksusfrokost denne morgenen! Vi fikk hjemmebakte horn, hjemmelaget syltetøy, gulost, brunost, god te og hyggelig selskap. Skal si jeg koste meg gjennom frokosten, hehe!
Fikk en liten gave fra Notodden! Det passet faktisk perfekt
- jeg hadde nemlig brent ned det forrige lyset mitt!
Oda og jeg tok bussen tilbake til Oslo igjen på formiddagen, og jeg ble heldigvis ikke så kvalm denne veien. Det henger kanskje med at jeg sov omtrent hele veien - jeg var visst ikke særlig til selskap for stakkars Oda, hehe.
Vel tilbake på hybelen pakket jeg ut av baggen før jeg gikk i gang med skolearbeid. Jeg rakk bare en time før jeg skulle besøke mormor. Mamma og pappa skulle en tur innom henne med en ny pc, og spurte om jeg ville komme samtidig. Jeg tok banen bort, og jeg syns det er så moro å kunne finne frem i Oslo på egenhånd! For en mestringsfølelse. Onkel, tante og fetter kunne ikke komme likevel, så det ble ekstra kaker på oss (les: meg - herlighet, som jeg hev innpå, haha!). Det ble en hyggelig familiesammenkomst, og det var godt å kunne slappe av og bare være meg.
1 time med skolearbeid.
Søndag: Tid for lekser.
Hvis du har tatt en summering på alle timene jeg hadde gjort tidligere denne uken, ser du at jeg manglet fire timer før jeg hadde unnagjort ukens 40 timer med skolearbeid! Piece of cake.
Rigget meg til i lesesalen....
...og jeg er klar for å jobbe med anatomi
og fysiologi i timene jeg har foran meg.
Jeg stakk hjem, spiste litt og slappet av foran tv og data før jeg gikk i gang med lekser igjen. Da begynte jeg på arbeidskravet: jeg satte meg inn i casen jeg hadde fått, leste om viruset knyttet til casen og satte opp en viss disposisjon for videre arbeid. Det var tungt, mye informasjon og det hele virket så uoverkommelig. Da hodet mitt ikke orket å ta til seg mer informasjon og jeg skulle akkurat til å pakke sammen, ringte plutselig Anders meg! Det var en gledelig overraskelse. Vi snakket sammen i halvannen time, og jeg merket det var koselig å prate med ham igjen.
8 timer med skolearbeid.
OPPSUMMERING:
Jeg må si jeg ble storfornøyd med uken. Selv om jeg gikk fire timer i "overarbeid", fikk jeg likevel brukt en masse tid sammen med familie og venner også! Jeg tror faktisk ikke jeg har tatt meg tid til så mye planlagt og gode fritidsaktiviteter i løpet av en uke før! Dette må ha vært den uken hvor jeg har vært flinkest til å holde balanse mellom skole og fritid! Nesten så jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mer.....NEI, det tenkte jeg ikke! Eller, jeg skal iallfall prøve å ikke tenke slik, hehe. Jeg ble faktisk stolt av meg selv etter uken, og jeg ble fornøyd med det jeg klarte å utrette - og det er akkurat slik jeg har bestemt meg for at jeg skal tenke hver gang jeg ser tilbake på akkurat denne uken.
- Bella.
"When you want something you've never had, you have to do something you've never done."
Kommentarer
Legg inn en kommentar