Dagstur til Fredrikstad!
I går tok jeg meg en dagstur til Fredrikstad! Jeg skulle møte igjen Sammy, gutten jeg ble kjent med via folkehøyskolen (han er på en slags utvekslingsperiode her i Norge og kommer fra Tanzania), og Ingvild, en utrolig hyggelig lærerinne fra folkehøyskolen. Jeg merket jeg var spent på hva dagen ville bringe.
Reisen til Fredrikstad ble litt annerledes enn de jeg har hatt tidligere, for toget var erstattet buss i strekningen fra Moss til Halden, noe som ville si at det inngikk meg. Dette var likevel ikke noe stress; det ble gitt grundig informasjon over høyttalerne da toget hadde begynt å dra, og jeg fikk spurt togekspeditøren (eller hva de kalles) om de resterende spørsmålene jeg lurte på. Deretter kunne jeg lene meg tilbake og nyte togturen med den nye boka jeg har begynt på; "Orkideens hemmelighet". Hittil slår den ikke den forrige boka jeg leste ("CeeCee Honeycutts reddende engler"), men den er veldig fin den også.
Da jeg omsider kom meg til Fredrikstad stasjon, ventet den blide Ingvild på meg. Jeg merket jeg ble glad da jeg så henne igjen, og jeg smilte og vinket til henne. Etter en god klem og litt småprat, satte vi oss i bilen hennes og vendte snuten mot sentrum. Jammen meg var det spesielt å være i Fredrikstad igjen! Selv om det ikke er så altfor lenge siden jeg har vært her, ble dette en litt annen opplevelse denne gangen; jeg dro jo ikke til skolen; jeg skulle jo treffe venner jeg har skaffet meg her i løpet av forrige skoleår. Men det var jo selvfølgelig bare positive følelser som streifet meg der Ingvild og jeg vandret rundt i Fredrikstads gater. Vi fant oss til slutt en koselig liten cafe hvor vi kjøpte hver vår drikke og satte oss ned i den store salen.
Praten gikk om stort og smått der vi mimret tilbake fra skoleåret og andre dypereliggende ting. Tiden gikk veldig fort, og plutselig var det på tide å møte Sammy. Mens vi trasket bortover ble vi enige om å møtes senere også, til flere cafépauser her i Fredrikstad når jeg kommer tilbake til et nytt skoleår på Haugetun Folkehøyskole. Det gleder meg at Ingvild vil være sammen med meg, og jeg ser virkelig frem til å møte henne igjen!
Da Sammy omsider kom, og vi gikk hjem til ham. Været var nydelig, så det var godt med en liten spasertur. Tiden gikk, og vi lagde oss mat, hørte på musikk og satt på dataen. Etter hvert insisterte han på å høre meg synge (han fortalte at han hørte på Analins og min versjon av "I Will Survive" hver dag - hvis du har lyst til å høre den, trykk HER), og selv hvor mye jeg nektet, ga han seg ikke. Plutselig spurte han meg hvorfor jeg ikke ville og hvorfor jeg ikke hadde troen på meg selv, og det fikk meg til å tenke; jeg har jo fått mye god kritikk for stemmen min i det siste, så hvorfor kan jeg ikke bare stole på det - og meg selv? Jeg hoppet dermed i det og sang to sanger for ham, og selv om jeg ikke syntes det gikk sælig bra (jeg hadde for det første ikke varmet opp, og jeg hadde ikke sunget på en god stund!), var han veldig fornøyd! Og det var jo for så vidt det som telte. Siden jeg sang, skulle han gi meg noen tips til tegning - det er nemlig det han driver med. Fair deal, eh? Jeg fikk lært meg noen nyttige og morsomme småtips som jeg sikkert kan få bruk for senere!
Senere kom vertsfamilien hjem, og de er jo bare SÅ hyggelige! Jeg unner virkelig Sammy denne familien. Familien har faktisk slektninger i Hønefoss, og - hold deg fast! - de hadde vært på et leirsted bare 500 meter fra der jeg bor ved juletider i fjor!! Jeg fikk pratet litt med dem, og de sa: "Du må bli til middag, Anabel!", men jeg måtte dra relativt tidlig (toget gikk 19:37) for at jeg skulle nå siste bussen hjem (var hjemme 23:30), så jeg ville dermed ikke rekke det. Jeg skulle absolutt ønske at jeg hadde rukket det, og familien virket også oppriktig lei seg for at jeg ikke kunne bli. Da sørget moren iallfall for at jeg fikk med meg en god nistepakke med meg på hjemreisen - for hun ble alltid så sulten på lange reiser. Åh, hun er så søt!
Før vi drar, gir Sammy meg en gave (jeg tror det var en bursdagsgave, for han hadde tidligere nevnt at han skulle gi meg det); det var et vakkert kunstverk fra Tanzania! Det var nydelig. Da vi skulle sette oss inn i bilen for å kjøre til stasjonen, rakte ham armbåndet sitt til meg og sa: "This means very much to me, and I want you to have it". Jeg prøvde å protestere, men til ingen nytte. Tenk det; han ga meg noe som betydde mye for ham! Dette armbåndet skal jeg gå med fremover og ta godt vare på.
"Men det er ikke min billett", utbryter jeg og vender meg tilbake, men togekspeditøren var allerede gått inn i en ny vogn. "Jaja, da får jeg ta det opp neste gang", tenkte jeg og fortsatte å lese i boken. Etter enda en stund kommer togekspeditøren igjen og snakker med passasjerer som satt like ved meg, og jeg roter i vesken min for å hente billetten min. Da jeg endelig fant den, hadde togekspeditøren igjen gått forbi og virket ikke det minste interessert i meg. Da gadd jeg rett og slett ikke å gi situasjonen mer oppmerksomhet; jeg visste jeg hadde betalt og at jeg var en troverdig passasjer på toget, samt at jeg aldri kom til å få bruk for billetten senere heller, og jeg la mitt fulle fokus tilbake til boka resten av reisen.
Vel hjemme ventet Gyda, ei utrolig god venninne jeg har hatt siden før jeg begynte på barneskolen! Både hun, Analin og jeg pratet til langt over midnatt der vi oppdaterte hverandre på livene våre. Jeg husker også at vi lo så mye at jeg fikk vondt i magen der de gjorde narr av meg og den typiske egenskapen jeg har til å finne noe skolerelatert arbeid. Har vi ikke lekser, så lager hun seg det! Jeg er ikke helt sikker på om de egentlig gikk over grensen til at det kunne såre meg, men akkurat der og da syntes jeg det var utrolig moro hvordan de la opp nok et gullkorn, og det var godt å le kraftig igjen sammen med gode venner.
- Bella¤
PS: Bilder kommer senere!
PS nr. 2: Jeg la plutselig merke til at jeg formulerte meg annerledes i dette innlegget enn vanlig; jeg skrev mer fortellende enn det jeg pleier å gjøre. Det er nok fordi jeg blir påvirket av bøkene jeg leser, hehe. Jeg fant iallfall dette som en litt interessant observasjon.
"A friend is someone who knows the song in your heart and can sing it back to you when you have forgotten the words."
Reisen til Fredrikstad ble litt annerledes enn de jeg har hatt tidligere, for toget var erstattet buss i strekningen fra Moss til Halden, noe som ville si at det inngikk meg. Dette var likevel ikke noe stress; det ble gitt grundig informasjon over høyttalerne da toget hadde begynt å dra, og jeg fikk spurt togekspeditøren (eller hva de kalles) om de resterende spørsmålene jeg lurte på. Deretter kunne jeg lene meg tilbake og nyte togturen med den nye boka jeg har begynt på; "Orkideens hemmelighet". Hittil slår den ikke den forrige boka jeg leste ("CeeCee Honeycutts reddende engler"), men den er veldig fin den også.
Praten gikk om stort og smått der vi mimret tilbake fra skoleåret og andre dypereliggende ting. Tiden gikk veldig fort, og plutselig var det på tide å møte Sammy. Mens vi trasket bortover ble vi enige om å møtes senere også, til flere cafépauser her i Fredrikstad når jeg kommer tilbake til et nytt skoleår på Haugetun Folkehøyskole. Det gleder meg at Ingvild vil være sammen med meg, og jeg ser virkelig frem til å møte henne igjen!
Da Sammy omsider kom, og vi gikk hjem til ham. Været var nydelig, så det var godt med en liten spasertur. Tiden gikk, og vi lagde oss mat, hørte på musikk og satt på dataen. Etter hvert insisterte han på å høre meg synge (han fortalte at han hørte på Analins og min versjon av "I Will Survive" hver dag - hvis du har lyst til å høre den, trykk HER), og selv hvor mye jeg nektet, ga han seg ikke. Plutselig spurte han meg hvorfor jeg ikke ville og hvorfor jeg ikke hadde troen på meg selv, og det fikk meg til å tenke; jeg har jo fått mye god kritikk for stemmen min i det siste, så hvorfor kan jeg ikke bare stole på det - og meg selv? Jeg hoppet dermed i det og sang to sanger for ham, og selv om jeg ikke syntes det gikk sælig bra (jeg hadde for det første ikke varmet opp, og jeg hadde ikke sunget på en god stund!), var han veldig fornøyd! Og det var jo for så vidt det som telte. Siden jeg sang, skulle han gi meg noen tips til tegning - det er nemlig det han driver med. Fair deal, eh? Jeg fikk lært meg noen nyttige og morsomme småtips som jeg sikkert kan få bruk for senere!
Senere kom vertsfamilien hjem, og de er jo bare SÅ hyggelige! Jeg unner virkelig Sammy denne familien. Familien har faktisk slektninger i Hønefoss, og - hold deg fast! - de hadde vært på et leirsted bare 500 meter fra der jeg bor ved juletider i fjor!! Jeg fikk pratet litt med dem, og de sa: "Du må bli til middag, Anabel!", men jeg måtte dra relativt tidlig (toget gikk 19:37) for at jeg skulle nå siste bussen hjem (var hjemme 23:30), så jeg ville dermed ikke rekke det. Jeg skulle absolutt ønske at jeg hadde rukket det, og familien virket også oppriktig lei seg for at jeg ikke kunne bli. Da sørget moren iallfall for at jeg fikk med meg en god nistepakke med meg på hjemreisen - for hun ble alltid så sulten på lange reiser. Åh, hun er så søt!
Før vi drar, gir Sammy meg en gave (jeg tror det var en bursdagsgave, for han hadde tidligere nevnt at han skulle gi meg det); det var et vakkert kunstverk fra Tanzania! Det var nydelig. Da vi skulle sette oss inn i bilen for å kjøre til stasjonen, rakte ham armbåndet sitt til meg og sa: "This means very much to me, and I want you to have it". Jeg prøvde å protestere, men til ingen nytte. Tenk det; han ga meg noe som betydde mye for ham! Dette armbåndet skal jeg gå med fremover og ta godt vare på.
Armbånd jeg fikk av Sammy!
Så satt jeg på toget på vei hjem igjen etter en utrolig flott dag i Fredrikstad; jeg hadde hatt det så koselig! Da toget begynte å kjøre, tok jeg opp boken og fortsatte å lese. Etter en stund kommer noen forbi og mumler noe, og jeg retter blikket opp fra boka. Mannen var allerede flere meter unna, men jeg gjenkjente antrekket; det var togekspeditøren. Jeg hever stemmen et hakk og spør om han vil se billetten min. Han strekker seg litt, ser forbi meg og svarer "ja, det ser bra ut". Forvirret snur jeg meg og legger merke til dette på bordet foran meg:
En annen gammel togbillett som ligger på bordet
ved siden av meg - min billett lå i veska mi!
ved siden av meg - min billett lå i veska mi!
"Men det er ikke min billett", utbryter jeg og vender meg tilbake, men togekspeditøren var allerede gått inn i en ny vogn. "Jaja, da får jeg ta det opp neste gang", tenkte jeg og fortsatte å lese i boken. Etter enda en stund kommer togekspeditøren igjen og snakker med passasjerer som satt like ved meg, og jeg roter i vesken min for å hente billetten min. Da jeg endelig fant den, hadde togekspeditøren igjen gått forbi og virket ikke det minste interessert i meg. Da gadd jeg rett og slett ikke å gi situasjonen mer oppmerksomhet; jeg visste jeg hadde betalt og at jeg var en troverdig passasjer på toget, samt at jeg aldri kom til å få bruk for billetten senere heller, og jeg la mitt fulle fokus tilbake til boka resten av reisen.
Vel hjemme ventet Gyda, ei utrolig god venninne jeg har hatt siden før jeg begynte på barneskolen! Både hun, Analin og jeg pratet til langt over midnatt der vi oppdaterte hverandre på livene våre. Jeg husker også at vi lo så mye at jeg fikk vondt i magen der de gjorde narr av meg og den typiske egenskapen jeg har til å finne noe skolerelatert arbeid. Har vi ikke lekser, så lager hun seg det! Jeg er ikke helt sikker på om de egentlig gikk over grensen til at det kunne såre meg, men akkurat der og da syntes jeg det var utrolig moro hvordan de la opp nok et gullkorn, og det var godt å le kraftig igjen sammen med gode venner.
- Bella¤
PS: Bilder kommer senere!
PS nr. 2: Jeg la plutselig merke til at jeg formulerte meg annerledes i dette innlegget enn vanlig; jeg skrev mer fortellende enn det jeg pleier å gjøre. Det er nok fordi jeg blir påvirket av bøkene jeg leser, hehe. Jeg fant iallfall dette som en litt interessant observasjon.
"A friend is someone who knows the song in your heart and can sing it back to you when you have forgotten the words."
Kommentarer
Legg inn en kommentar