Fins det mer mellom himmel og jord?
Har du noen gang opplevd noe merkelig eller uforklarlig før? Har du noen gang merket at kjæledyrene dine plutselig skvetter som om de har hørt noe, eller at de flytter blikket varsomt rundt i rommet som om det er noe de ser på? Har du noen gang vært så redd at du rister i hele kroppen på grunn av at du skjelver? Har du noen gang blitt så skremt at du kunne ha vært klar for å se hva som helst? Tror du det fins noe mer mellom himmel og jord enn det vi mennesker er i stand til å øyne?
Jeg har opplevd noen hendelser jeg syns er vanskelig å finne en naturlig løsning på - noen gode opplevelser, noen litt verre. De ubehagelige hendelsene har funnet sted i mitt eget hjem - det stedet hvor jeg skal kunne føle seg trygg og utenfor fare. Her skal jeg prøve å beskrive hendelsene slik jeg oppfattet dem - så kan du tro hva du vil.
***
Den første hendelsen jeg vil beskrive, hendte faktisk denne påskeferien. Katten min, Vesla, hadde nettopp vært hos dyrlegen og blitt sterilisert (dyrlegen har altså tatt ut noen av de edlere delene av kattens kropp for at hun ikke skal kunne lage kattunger), så hun kastet opp og klarte så vidt å holde seg oppreist da hun så smått begynte å våkne etter narkosen her hjemme. Vi la henne ned i badekaret slik at hun slapp å kaste opp i hytt og vær.
Jeg husker at jeg på denne tiden hadde en liten treningsøkt hjemme. Mormor satt på kjøkkenet og løste kryssord, mamma og pappa var borte hos naboene og Analin hadde ikke stått opp enda. Jeg gikk stadig innom Vesla for å sjekke om hun hadde kastet opp, og lot badedøren stå åpen på rundt en halv meter da jeg forlot badet.
Plutselig, da jeg gjorde noen styrkeøvelser på stuegulvet, så jeg Vesla komme sjanglende inn i stuen. Jeg skyndte meg for å legge henne tilbake i badekaret, for hun var virkelig ikke klar for å møte omverdenen i hennes tilstand enda. Da jeg kom til badet, la jeg merke til at døren stod på gløtt - hvorfor var den ikke åpen slik jeg hadde forlatt den?? Jeg spurte mormor om det var hun som hadde løftet Vesla opp fra badekaret og lukket døren halvveis igjen, men hun nektet. Tro meg; i den forfatningen Vesla var i på denne tiden, hadde hun langt ifra klart å hoppe opp fra badekaret, og hun hadde i alle fall ikke klart å ta seg imot da hun landet på det harde betonggulvet. Og hvis det skulle ha seg at jeg tar feil; hvordan i all verden hadde hun klart å lukke igjen døren?
***
En litt tidligere hendelse inntraff da jeg skulle henge opp tøy fra vaskemaskinen nede på vaskerommet, og sette på en ny klesvask. Mamma og pappa var ikke hjemme, og Analin var oppe og drev med sitt. Jeg husker jeg så den grønne kurven som, av en eller annen merkelig grunn, alltid får meg til å tenke på butikken Kiwi. Denne kurven brukes til å legge klærne oppi for å ta dem dit hvor de skal henges opp, og den stod ganske langt inne i rommet. Ikke aner jeg hvorfor jeg la spesielt merke til denne kurven - kanskje jeg bare er veldig observant (eller noe!) - men jeg tenkte iallfall ikke mer over det, og gikk opp da jeg var ferdig.
Da jeg kom ned igjen da neste vask var fullført, så jeg at den grønne kurven lå rett foran vaskemaskinen, slik at det bare var å lempe ut klærne i kurven. Ikke kunne det ha vært Analin, for jeg hadde jo vært sammen med henne siden jeg kom opp fra kjelleren. Hvordan hadde kurven klart å løfte seg bort fra den ene enden av rommet til den andre?
***
Jeg husker ikke helt hva jeg drev med - egentlig helt irrelevant også - før to svidde rundstykker plutselig spretter opp av brødristeren. Analin henter dem, og vi smiler når vi tenker på den stakkars personen som mislykket prøvde å riste litt mat til seg selv. Analin går ut i stuen og spør hvem som hadde satt disse rundstykkene i brødristeren, men verken mamma, pappa eller mormor hadde lagt dem der. Analin kom tilbake med et litt forvirret blikk i ansiktet da hun fortalte meg dette. Det var faktisk ingen i huset som hadde ristet disse rundstykkene.
***
Jeg må absolutt ikke glemme å nevne den verste opplevelsen jeg har hatt. Det skjedde en natt for to år siden, rundt 3-4-tiden, tror jeg. Egentlig er det Analin som opplevde alt - jeg var på en måte bare med henne. Det er Analin som hørte alt bråket og støyet som kom fra overetasjen - akkurat som om noen romsterte møblene oppe i stuen, like over hennes rom. Igjen vil jeg minne om at dette skjedde midt på natten!
Uansett; da hun hadde tenkt ut nok av mulige (og umulige) årsakene til dette bråket, og til og med trodd at alt det skremmende støyet bare var noe hun hørte i hodet sitt, vekket hun meg. Siden vi bor vegg i vegg som er så tynn at vi kan snakke med hverandre gjennom den, tok det ikke lang tid før hun fikk kontaktet en søvndyssende meg og forklart saken. Jeg var egentlig for trøtt til å bry meg noe særlig om det, men likevel klarte jeg ikke å sovne igjen. Plutselig hørte jeg også et brak ovenfra, og nesten et lettelsens sukk kom fra Analin da hun fikk bekreftet at hun ikke holdt på å bli "gal". Det ble til at vi sammen skulle gå opp for å sjekke hva det var.
Aldri før har jeg vært så redd som da Analin og jeg gikk opp trappen og inn i gangen - aldri før! Jeg skrudde på lyset på kjøkkenet, men så ingenting. Da fortalte Analin: "Nei, det kommer fra stuen", og vi snudde oss i retning stuen. Plutselig skjer alt veldig fort. Jeg ser et kraftig lysstråle gå gjennom rommet, mens Analin hørte noen, akkurat som om det kom noen mot oss bakfra. Vi hylte og falt sammen på gulvet. Alt var helt mørkt rundt oss, og vi begge skalv av frykt. Med ett begynte jeg å gråte - jeg har aldri vært så redd at jeg har begynt å gråte før! Jeg tør si at jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv. En liten evighet etter kom mamma til syne. Hun hørte vi hadde skreket, og ble så klart skremt selv. Men hun klarte å berolige oss og komme med noen naturlige årsaker til dette. Med det, klarte vi å legge oss igjen og sove de siste timene før morgenen banket på døren.
Denne hendelsen har jeg beskrevet litt bedre her. Jeg anbefaler også på det sterkeste å ta en titt på Analins perspektiv av hendelsen her.
***
Til slutt må jeg jo nevne en god ting som har hendt meg - det er jo blitt noen av dem også. Disse hendelsene er på en måte forklarlige, men jeg velger å tro at jeg har fått litt hjelp på veien. Hver kveld ber jeg en bønn til Gud; her kan jeg både takke Ham for de gode tingene som har hendt meg den foregående dagen eller tidligere, jeg ber for noen eller for at noe godt skal hende meg, eller at jeg ber om tilgivelse for noe jeg har hatt dårlig samvittighet for.
Da jeg trente på ELIXIA for over to uker siden, mistet jeg iPoden min. Da jeg skulle til garderoben etter trening, glemte jeg den igjen i styrkerommet. Dette kom jeg på etter at jeg hadde dusjet, så da jeg var klar til å gå fra treningssenteret, stakk jeg innom styrkerommet igjen for å hente den. Men den var ikke der. Jeg spurte resepsjonen, men de hadde verken funnet en iPod eller fått en inn av noen som trente der. Flere dager i etterkant fortsatte jeg å spørre resepsjonen om de hadde funnet den, men hver gang fikk nei til svar. Jeg ergret meg over at jeg hadde vært så dum som hadde forlagt den fra meg.
Hver kveld i etterkant ba jeg til Gud om at skulle finne den igjen, og at hvis jeg fikk den tilbake, skulle jeg være mer forsiktig til neste gang. Slik holdt jeg på i flere dager, og da to uker nærmet seg, begynte jeg å miste håpet; iPoden min var og ble borte. Men plutselig; en gang sent i denne påskeferien mens jeg satt og leste lekser, fikk jeg en tekstmelding. Det var fra en gutt som hadde funnet iPoden min på ELIXIA! Gjett om jeg ble overrasket og lykkelig! Han fortalte videre at han kunne legge den igjen på ELIXIA slik at jeg kunne hente den igjen når jeg trente der neste gang. Det første som falt meg inn var at jeg var verdens heldigste person (noe som jeg uansett er)! Ved nærmere ettertanke lurte jeg på hvorfor ikke vedkommende hadde levert den til ELIXIA med én gang eller i nærmeste fremtid... Men det gidder jeg ikke å bry hjernen min med nå; jeg får tilbake iPoden min snart!
Joda, jeg vet at dette kan ha en naturlig forklaring. Likevel ser jeg på dette som et av Guds gode gjerninger. Han har hjulpet meg så ofte før, og jeg føler at mine bønner også blir hørt. Jeg kan be om slike hverdagslige ting som "at det vil gå bra på neste prøve", "at jeg får en fin dag i morgen" eller "at jeg vil prestere bra på morgendagens fotballtrening eller gymøkt", og det pleier jo som regel å gå bra. Men jeg kan også be om noen dypere saker som at Han må ta vare på meg, og gi meg svar på noen av mine spørsmål som jeg knytter til livet. Mitt liv. Det pleier å ta litt lengre tid før jeg får svar - eller finner svar - på disse spørsmålene, men jeg kan være tålmodig.
Har du opplevd noe som du finner overnaturlig?
Tror du på Gud?
Take care!
~ Bella.
"I get joy just thinking about what He's done for me!"
Jeg har opplevd noen hendelser jeg syns er vanskelig å finne en naturlig løsning på - noen gode opplevelser, noen litt verre. De ubehagelige hendelsene har funnet sted i mitt eget hjem - det stedet hvor jeg skal kunne føle seg trygg og utenfor fare. Her skal jeg prøve å beskrive hendelsene slik jeg oppfattet dem - så kan du tro hva du vil.
***
Den første hendelsen jeg vil beskrive, hendte faktisk denne påskeferien. Katten min, Vesla, hadde nettopp vært hos dyrlegen og blitt sterilisert (dyrlegen har altså tatt ut noen av de edlere delene av kattens kropp for at hun ikke skal kunne lage kattunger), så hun kastet opp og klarte så vidt å holde seg oppreist da hun så smått begynte å våkne etter narkosen her hjemme. Vi la henne ned i badekaret slik at hun slapp å kaste opp i hytt og vær.
Jeg husker at jeg på denne tiden hadde en liten treningsøkt hjemme. Mormor satt på kjøkkenet og løste kryssord, mamma og pappa var borte hos naboene og Analin hadde ikke stått opp enda. Jeg gikk stadig innom Vesla for å sjekke om hun hadde kastet opp, og lot badedøren stå åpen på rundt en halv meter da jeg forlot badet.
Plutselig, da jeg gjorde noen styrkeøvelser på stuegulvet, så jeg Vesla komme sjanglende inn i stuen. Jeg skyndte meg for å legge henne tilbake i badekaret, for hun var virkelig ikke klar for å møte omverdenen i hennes tilstand enda. Da jeg kom til badet, la jeg merke til at døren stod på gløtt - hvorfor var den ikke åpen slik jeg hadde forlatt den?? Jeg spurte mormor om det var hun som hadde løftet Vesla opp fra badekaret og lukket døren halvveis igjen, men hun nektet. Tro meg; i den forfatningen Vesla var i på denne tiden, hadde hun langt ifra klart å hoppe opp fra badekaret, og hun hadde i alle fall ikke klart å ta seg imot da hun landet på det harde betonggulvet. Og hvis det skulle ha seg at jeg tar feil; hvordan i all verden hadde hun klart å lukke igjen døren?
***
En litt tidligere hendelse inntraff da jeg skulle henge opp tøy fra vaskemaskinen nede på vaskerommet, og sette på en ny klesvask. Mamma og pappa var ikke hjemme, og Analin var oppe og drev med sitt. Jeg husker jeg så den grønne kurven som, av en eller annen merkelig grunn, alltid får meg til å tenke på butikken Kiwi. Denne kurven brukes til å legge klærne oppi for å ta dem dit hvor de skal henges opp, og den stod ganske langt inne i rommet. Ikke aner jeg hvorfor jeg la spesielt merke til denne kurven - kanskje jeg bare er veldig observant (eller noe!) - men jeg tenkte iallfall ikke mer over det, og gikk opp da jeg var ferdig.
Da jeg kom ned igjen da neste vask var fullført, så jeg at den grønne kurven lå rett foran vaskemaskinen, slik at det bare var å lempe ut klærne i kurven. Ikke kunne det ha vært Analin, for jeg hadde jo vært sammen med henne siden jeg kom opp fra kjelleren. Hvordan hadde kurven klart å løfte seg bort fra den ene enden av rommet til den andre?
***
Jeg husker ikke helt hva jeg drev med - egentlig helt irrelevant også - før to svidde rundstykker plutselig spretter opp av brødristeren. Analin henter dem, og vi smiler når vi tenker på den stakkars personen som mislykket prøvde å riste litt mat til seg selv. Analin går ut i stuen og spør hvem som hadde satt disse rundstykkene i brødristeren, men verken mamma, pappa eller mormor hadde lagt dem der. Analin kom tilbake med et litt forvirret blikk i ansiktet da hun fortalte meg dette. Det var faktisk ingen i huset som hadde ristet disse rundstykkene.
***
Jeg må absolutt ikke glemme å nevne den verste opplevelsen jeg har hatt. Det skjedde en natt for to år siden, rundt 3-4-tiden, tror jeg. Egentlig er det Analin som opplevde alt - jeg var på en måte bare med henne. Det er Analin som hørte alt bråket og støyet som kom fra overetasjen - akkurat som om noen romsterte møblene oppe i stuen, like over hennes rom. Igjen vil jeg minne om at dette skjedde midt på natten!
Uansett; da hun hadde tenkt ut nok av mulige (og umulige) årsakene til dette bråket, og til og med trodd at alt det skremmende støyet bare var noe hun hørte i hodet sitt, vekket hun meg. Siden vi bor vegg i vegg som er så tynn at vi kan snakke med hverandre gjennom den, tok det ikke lang tid før hun fikk kontaktet en søvndyssende meg og forklart saken. Jeg var egentlig for trøtt til å bry meg noe særlig om det, men likevel klarte jeg ikke å sovne igjen. Plutselig hørte jeg også et brak ovenfra, og nesten et lettelsens sukk kom fra Analin da hun fikk bekreftet at hun ikke holdt på å bli "gal". Det ble til at vi sammen skulle gå opp for å sjekke hva det var.
Aldri før har jeg vært så redd som da Analin og jeg gikk opp trappen og inn i gangen - aldri før! Jeg skrudde på lyset på kjøkkenet, men så ingenting. Da fortalte Analin: "Nei, det kommer fra stuen", og vi snudde oss i retning stuen. Plutselig skjer alt veldig fort. Jeg ser et kraftig lysstråle gå gjennom rommet, mens Analin hørte noen, akkurat som om det kom noen mot oss bakfra. Vi hylte og falt sammen på gulvet. Alt var helt mørkt rundt oss, og vi begge skalv av frykt. Med ett begynte jeg å gråte - jeg har aldri vært så redd at jeg har begynt å gråte før! Jeg tør si at jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv. En liten evighet etter kom mamma til syne. Hun hørte vi hadde skreket, og ble så klart skremt selv. Men hun klarte å berolige oss og komme med noen naturlige årsaker til dette. Med det, klarte vi å legge oss igjen og sove de siste timene før morgenen banket på døren.
Denne hendelsen har jeg beskrevet litt bedre her. Jeg anbefaler også på det sterkeste å ta en titt på Analins perspektiv av hendelsen her.
***
Til slutt må jeg jo nevne en god ting som har hendt meg - det er jo blitt noen av dem også. Disse hendelsene er på en måte forklarlige, men jeg velger å tro at jeg har fått litt hjelp på veien. Hver kveld ber jeg en bønn til Gud; her kan jeg både takke Ham for de gode tingene som har hendt meg den foregående dagen eller tidligere, jeg ber for noen eller for at noe godt skal hende meg, eller at jeg ber om tilgivelse for noe jeg har hatt dårlig samvittighet for.
Da jeg trente på ELIXIA for over to uker siden, mistet jeg iPoden min. Da jeg skulle til garderoben etter trening, glemte jeg den igjen i styrkerommet. Dette kom jeg på etter at jeg hadde dusjet, så da jeg var klar til å gå fra treningssenteret, stakk jeg innom styrkerommet igjen for å hente den. Men den var ikke der. Jeg spurte resepsjonen, men de hadde verken funnet en iPod eller fått en inn av noen som trente der. Flere dager i etterkant fortsatte jeg å spørre resepsjonen om de hadde funnet den, men hver gang fikk nei til svar. Jeg ergret meg over at jeg hadde vært så dum som hadde forlagt den fra meg.
Hver kveld i etterkant ba jeg til Gud om at skulle finne den igjen, og at hvis jeg fikk den tilbake, skulle jeg være mer forsiktig til neste gang. Slik holdt jeg på i flere dager, og da to uker nærmet seg, begynte jeg å miste håpet; iPoden min var og ble borte. Men plutselig; en gang sent i denne påskeferien mens jeg satt og leste lekser, fikk jeg en tekstmelding. Det var fra en gutt som hadde funnet iPoden min på ELIXIA! Gjett om jeg ble overrasket og lykkelig! Han fortalte videre at han kunne legge den igjen på ELIXIA slik at jeg kunne hente den igjen når jeg trente der neste gang. Det første som falt meg inn var at jeg var verdens heldigste person (noe som jeg uansett er)! Ved nærmere ettertanke lurte jeg på hvorfor ikke vedkommende hadde levert den til ELIXIA med én gang eller i nærmeste fremtid... Men det gidder jeg ikke å bry hjernen min med nå; jeg får tilbake iPoden min snart!
Joda, jeg vet at dette kan ha en naturlig forklaring. Likevel ser jeg på dette som et av Guds gode gjerninger. Han har hjulpet meg så ofte før, og jeg føler at mine bønner også blir hørt. Jeg kan be om slike hverdagslige ting som "at det vil gå bra på neste prøve", "at jeg får en fin dag i morgen" eller "at jeg vil prestere bra på morgendagens fotballtrening eller gymøkt", og det pleier jo som regel å gå bra. Men jeg kan også be om noen dypere saker som at Han må ta vare på meg, og gi meg svar på noen av mine spørsmål som jeg knytter til livet. Mitt liv. Det pleier å ta litt lengre tid før jeg får svar - eller finner svar - på disse spørsmålene, men jeg kan være tålmodig.
Har du opplevd noe som du finner overnaturlig?
Tror du på Gud?
Take care!
~ Bella.
"I get joy just thinking about what He's done for me!"
Har opplevd merkelige ting jeg også.
SvarSlett