Tredemølletest på MOLO-klinikken!

"Have yourself a merry little christmas..."

Christian har spilt inn en nydelig instrumental el-gitarversjon av låten, og nå sitter jeg og hører den på repeat! Jeg leverte siste eksamensoppgave kl. 3 i natt (merker jeg er rimelig usikker på hvordan den egentlig gikk...), så nå kan jeg endelig prøve å la julestemningen få ta ordentlig bolig i meg! Vel, jeg har 2. veiledningstime på masteroppgaven på mandag 20.12 hvor jeg må få utarbeidet en prosjektbeskrivelse og intervjuguide i forkant, men det kan jo ikke være så stress som med eksamen.... Håper jeg?

Endelig levert siste eksamen for semesteret!

På mandag var jeg nok en gang på MOLO-klinikken og skulle utføre tredemølletest for videre utredning av VCD/EILO (vocal cord dysfunction/exercise indused laryngeal obstruction) - altså den pusteproblematikken jeg har hatt (du kan lese om et av anfallene mine fra i sommer HER). Jeg merket jeg var rimelig spent på denne tredemølletesten. Jeg sliter jo med hold, selv om det kan være opptil 4 timer siden jeg sist hadde matinntak, jeg har en residiverende leggstrekk som slår til når det minst passer seg, og så er det jo de evinnelige knærne da. I tillegg har jeg ikke løpt ordentlig på flere måneder (siste løpetur var for nesten to måneder siden, og da var det kanskje enda 1-2 måneder siden forrige løpetur), så jeg antok at formen min måtte være elendig. Men jeg møtte opp i treningsklær i god tid, og plutselig ble jeg kalt inn.

Spent og klar for hva som venter.

Først måtte jeg ta av meg overdelen så pleieren kunne feste ulike elektroder til overkroppen min som skulle undersøke puls og hjerteaktiviteten under treningen (telemetri). Deretter fikk jeg trædd en slags trang overdel-strømpe over overkroppen som holdt elektrodene og telemetri-maskinen på plass. Etter en lungefunksjonstest (spirometri) var det omsider klart for å entre tredemøllen.

"Du skal være på mølla i 6-8 minutter. Seks minutter minimum, men ellers så lenge du klarer, og du skal ta deg helt ut på denne tiden. Jeg kommer til å spørre deg underveis hvor på en skala fra 1-10 du befinner deg der 10 indikerer at du er fullstendig utmattet og ikke klarer mer. Når du har passert 4 minutter kan du tenke deg at du burde ligge på 7 på skalaen. Trener du mye? Du skal begynne i en hastighet som tilsvarer litt raskere enn du ville ha løpt som oppvarming, har du løpt nok på tredemølle til å vite cirka hastighet du da kan bruke?", innledet pleieren.

"Vel, kanskje 10?", svarte jeg.

"10? Det skal forresten være en stigning på 5 %."

"Ok, kanskje 9 da?"

"Vi kan begynne på 9, og så tar vi det derfra."

Deretter festet hun en tett ansiktsmaske til munnen min for å holde kontroll over lungekapasiteten underveis i løpingen og sa at jeg måtte prøve å snakke minst mulig under løpingen. Hun kom til å øke hastigheten gradvis underveis, men kun ved min godkjenning, og hun kom til å spørre hvor på skalaen jeg til enhver tid befant meg. Og så var jeg i gang!

På de første to minuttene lå jeg på hastighet (heretter forkortet til H) 9, og på intensitetsskalaen (heretter forkortet til IS) lå jeg på 4.

2 min: økning til H9,5. Pleieren spurte om vi kunne øke hastigheten med 0,5 ved hvert halve minutt, og jeg samtykket.

2,5 min: økning til H10.

3 min: økning til H10,5. IS5.

3,5 min: økning til H11.

4 min: økning til H11,5. IS6.

4,5 min: økning til H12.

5 min: økning til H13. Tror jeg lå på IS8. Det var overraskende grusomt. Uten oppvarming og lite matinntak i forveien (en yoghurt med müsli for fem timer siden), merket jeg at jeg måtte nå både jobbe med å fortsette løpingen og ikke minst passe på at jeg klarte å holde meg på rullebåndet.

6 min: pleieren spurte om hun kunne øke, men fikk ikke respons fra meg, så det ble ikke økning der - jeg merket jeg hadde mer enn nok med å fortsette løpingen, hehe. Hun oppfordret meg til å holde ut et halvt minutt til. IS9.

6 min og 15 sek: Da må jeg ha nådd IS10 for da måtte jeg avbryte. Løpeteknikken min var elendig - jeg har ikke opplevd at jeg har løpt så "nær bakken" før, hvor overkroppen hang forover og beina slet med å holde tritt med mølla.

Videre måtte jeg ta nye spirometri-målinger i bestemte intervaller i etterkant av mølletesten. Pleieren spurte om jeg trodde tredemølletesten kunne ha gitt grunnlag for å fremkalle et anfall, og jeg svarte ja. Disse anfallene som jeg har kommer jo ikke underveis i treningen, men noen minutter etterpå, så det var bare å vente... Plutselig, etter kanskje 10 minutter, kjente jeg kornet i halsen som este opp og gjorde luftrøret trangere. Ikke like ille som det har vært, men jeg begynte å hvese ved innpust og så smått hyperventilere. Jeg kjente et snev av følelsene av frykt, men som ble raskt skiftet ut med både trygghet for at jeg var på et behandlingssted som kunne hjelpe meg, og en lettelse over at jeg faktisk fikk et anfall, selv om det ikke var så betydelig som det pleier å være. Så jeg merket at jeg klarte å utføre spirometrimålingene uten problemer.

Deretter var det time hos legen, og han fortalte:

"Løpetesten viser at formen din ligger godt over gjennomsnittet, trener du mye? Det er ikke noe galt med hjertet ditt, det jobbet godt under trening. Du var oppe på en puls på 195 og kom over din anaerobe terskel. Men det vises ingen tydelige tegn på anstrengelsesastma. Jeg kunne heller ikke se tegn på VCD eller EILO, men dette kan likevel ikke utelukkes da tredemølletesten var først og fremst en test som kunne diagnostisere anstrengelsesastma. For å få ordentlig diagnostisert VCD/EILO så må du henvises til Haukeland hvor de kan ta en test som kan diagnostisere VCD/EILO ved at de fører en slange ned i halsen og dermed kan se om stemmebåndene trekker seg sammen under anstrengelser."

Jeg svarte at jeg gjerne ønsket å bli henvist videre - for ellers ville jo utredningen ha stoppet her. Legen fortalte at det kunne være litt ventetid, men det er bare fint! Da rekker jeg å komme ordentlig i gang med trening igjen og se om disse anfallene blir et vedvarende problem. Hvis de blir det, så får jeg jo ta meg en tur til Bergen - hvis ikke, så kan jeg avlyse timen.

Ved godt mot etter å ha gjennomført tredemølletesten.

Opplevelsen på MOLO-klinikken gikk vel egentlig så bra som den kunne. Jeg er helt utrolig takknemlig for at jeg klarte å løpe på tredemøllen uten noen fysiske komplikasjoner, for det har jeg vært så bekymret for! Jeg ble litt skuffet over at jeg ikke klarte å presse meg mer, men da legen mente at formen min lå på over det gjennomsnittlige, så var jo det egentlig ganske stas! Og jeg som ikke trener for tiden engang! Altså, jeg sykler jo, men det har faktisk blitt et par uker siden jeg har syklet også, fordi jeg ikke har fått på piggdekk ennå. Uansett, selv om ikke undersøkelsene viser tydelige tegn til VCD/EILO, så kunne de ikke utelukkes siden løpetesten hovedsakelig diagnostiserte anstrengelsesastma og ikke disse to sykdommene. Derfor får jeg muligheten til å fortsette utredningen i Bergen!

Fortsatt god adventstid!

- Bella.