Restriksjoner vs. fristelser - hvor er jeg?
For et par dager siden fikk jeg en sms fra tvillingsøsteren min: "Stig så på nyhetene at det var noen opptøyer i [...] og det så ut til å være i blokkene der dere bor! Gå ut og se om dere ser noe!" Jeg skyndte meg ut på terrassen, og der nede på fortauet så jeg Stig og Linnie! Herlighet, jeg ble helt ellevill av begeistring, det overrasket meg hvor glad jeg ble over å se dem! Vi snakket sammen fra vinduet mens de sto utenfor blokken i rundt 10-15 minutter før de stakk. Jeg ble litt lei meg, for jeg hadde jo så innmari lyst til å invitere dem inn! Men jeg svelget fristelsen tungt mens jeg så dem vandre på sin vei hjemover igjen.
For tiden begynner Norge å slakke litt på de stramme båndene som har ligget over landet. Barnehagen har begynt å åpne igjen, noen av klassene på barneskolen åpner på mandag, og det er blitt lov til å møtes opptil 5 stk ute med 2 meters avstand. Det er flust av folk i parker og på strendene (om de overholder reglene fra FHI er et helt annet spørsmål) og det er flere folk ute i gatene.
Jeg vet at jeg har strenge tak over meg selv. Jeg går ikke turer, jeg verken får besøk eller selv besøker familie eller venner, og jeg har ikke vært på butikken siden før 13. mars. Så lenge jeg ikke er på jobb, holder jeg meg innendørs. Når jeg forteller om mine strenge prinsipper for meg selv, får jeg ofte spørsmål om jeg gjør dette fordi jeg er redd for min egen helse. Min egen helse kommer det nok til å gå bra med om jeg skulle blitt Korona-smittet, så den tenker jeg ikke så mye på. Grunnen til at jeg er såpass streng med egen tilværelse er fordi jeg er redd for helsen til alle de gamle og skrøpelige pasientene som jeg jobber for. I tillegg er det også sårt på jobb, så jeg ser det som en plikt å holde meg frisk til å kunne dra på jobb.
I takt med at landet løsner litt på tøylene, så kommer også fristelsene, som treningsgrupper ute og å treffe kjente og kjære mennesker. Selv om vi nå har øvelser med Kor Major på videosamtaler over nett, så ble det reist forslag om å møtes i mindre grupper for å gjøre aktiviteter sammen. Dette er jo noe jeg har veldig lyst til! Men hva med prinsippene jeg hadde satt til meg selv? FHI skriver jo at det er viktig med frisk luft, og at det er muligheter for å møtes i mindre grupper med god avstand. Jeg ble med ett usikker på om mine egenproduserte restriksjoner virkelig var så nødvendige - skulle jeg kanskje løsne litt opp likevel?
I denne uken har den restriktive delen av meg vært i konflikt med den delen av meg som er preget av fristelser og lyster, og jeg har vært i villrede for hva jeg skulle gjøre. Men i går fikk jeg svaret jeg trengte for å bli trygg i min avgjørelse. Jeg fikk en melding fra en jeg respekterer høyt, en som jobber knallhardt for tiden for å lage disse Covid-19-vaksinene som verdenen så sårt trenger. Han fortalte at han fikk ny motivasjon i jobben sin etter å ha hørt hvordan hverdagen min er for tiden. Videre sa han at han skulle stå på helt til at jeg også kunne handle og gjøre andre "normale" ting, uten å frykte for egen og andres helse. Det at jeg kunne være til motivasjon for det viktige arbeidet han driver med, ga meg motivasjon til å opprettholde mine strenge restriksjoner!
Jeg er jo egentlig veldig privilegert som har muligheten til å holde meg innendørs uten problemer. Jeg lever ikke i ensomheten med min kjære Oddo hos meg, jeg opprettholder kontakten med familien over digitale videosamtaler, jeg får jo på en måte vært ute når jeg må komme meg til og fra jobb, og jeg har ikke økonomiske problemer. Selv om Norge åpner sakte, men sikkert opp igjen, velger jeg likevel å holde meg innendørs. Når det bokstavelig talt er snakk om død og liv til pasientene jeg jobber for, er egentlig avgjørelsen veldig enkel. Jeg vil gjøre det jeg kan i min makt for å være smittefri og hindre smittespredning.
God søndag videre!
- Bella.
Gjensynsglede!!
For tiden begynner Norge å slakke litt på de stramme båndene som har ligget over landet. Barnehagen har begynt å åpne igjen, noen av klassene på barneskolen åpner på mandag, og det er blitt lov til å møtes opptil 5 stk ute med 2 meters avstand. Det er flust av folk i parker og på strendene (om de overholder reglene fra FHI er et helt annet spørsmål) og det er flere folk ute i gatene.
Jeg vet at jeg har strenge tak over meg selv. Jeg går ikke turer, jeg verken får besøk eller selv besøker familie eller venner, og jeg har ikke vært på butikken siden før 13. mars. Så lenge jeg ikke er på jobb, holder jeg meg innendørs. Når jeg forteller om mine strenge prinsipper for meg selv, får jeg ofte spørsmål om jeg gjør dette fordi jeg er redd for min egen helse. Min egen helse kommer det nok til å gå bra med om jeg skulle blitt Korona-smittet, så den tenker jeg ikke så mye på. Grunnen til at jeg er såpass streng med egen tilværelse er fordi jeg er redd for helsen til alle de gamle og skrøpelige pasientene som jeg jobber for. I tillegg er det også sårt på jobb, så jeg ser det som en plikt å holde meg frisk til å kunne dra på jobb.
I takt med at landet løsner litt på tøylene, så kommer også fristelsene, som treningsgrupper ute og å treffe kjente og kjære mennesker. Selv om vi nå har øvelser med Kor Major på videosamtaler over nett, så ble det reist forslag om å møtes i mindre grupper for å gjøre aktiviteter sammen. Dette er jo noe jeg har veldig lyst til! Men hva med prinsippene jeg hadde satt til meg selv? FHI skriver jo at det er viktig med frisk luft, og at det er muligheter for å møtes i mindre grupper med god avstand. Jeg ble med ett usikker på om mine egenproduserte restriksjoner virkelig var så nødvendige - skulle jeg kanskje løsne litt opp likevel?
I denne uken har den restriktive delen av meg vært i konflikt med den delen av meg som er preget av fristelser og lyster, og jeg har vært i villrede for hva jeg skulle gjøre. Men i går fikk jeg svaret jeg trengte for å bli trygg i min avgjørelse. Jeg fikk en melding fra en jeg respekterer høyt, en som jobber knallhardt for tiden for å lage disse Covid-19-vaksinene som verdenen så sårt trenger. Han fortalte at han fikk ny motivasjon i jobben sin etter å ha hørt hvordan hverdagen min er for tiden. Videre sa han at han skulle stå på helt til at jeg også kunne handle og gjøre andre "normale" ting, uten å frykte for egen og andres helse. Det at jeg kunne være til motivasjon for det viktige arbeidet han driver med, ga meg motivasjon til å opprettholde mine strenge restriksjoner!
Jeg er jo egentlig veldig privilegert som har muligheten til å holde meg innendørs uten problemer. Jeg lever ikke i ensomheten med min kjære Oddo hos meg, jeg opprettholder kontakten med familien over digitale videosamtaler, jeg får jo på en måte vært ute når jeg må komme meg til og fra jobb, og jeg har ikke økonomiske problemer. Selv om Norge åpner sakte, men sikkert opp igjen, velger jeg likevel å holde meg innendørs. Når det bokstavelig talt er snakk om død og liv til pasientene jeg jobber for, er egentlig avgjørelsen veldig enkel. Jeg vil gjøre det jeg kan i min makt for å være smittefri og hindre smittespredning.
En liten treningsøkt ute på terrassen når det er
fint vær ute hjelper på motivasjonen for innetrening!
Har ofte videosamtaler med mamma, pappa
og Linnie, og det er virkelig gull verdt for meg.
God søndag videre!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar