Kvalitetstid med mormor.
I dag var det tid for en koselig restaurantaften med mormor! Sykehjemmet arrangerte en tre-retters meny til en gunstig pengepris, og Oddo og jeg var de heldige som fikk være med mormor. Jeg ankom sykehjemmet like før kl. 17, da aftenen skulle begynne, og da så jeg hvordan folk hadde pyntet seg opp i pene kjoler og dress til denne begivenhetsrike middagen med sine kjære. Plutselig følte jeg meg skamfull da jeg så meg selv i speilet. Jeg hadde bare raskt funnet frem en hverdagsfin genser fra morgenrushets minutter før jobb for anledningen. Siden jeg skulle på jobb, sminket jeg meg ikke, og klarte å glemme igjen sminkepungen hjemme, og jeg hadde kun på meg en behagelig og blå olabukse. Jeg ergret meg over morgenens trøtte valg, men satte opp håret i en stram strikk og slang på litt leppestift før jeg stakk på rommet til mormor.
Mormor var også pyntet klar til denne flotte aftenen. Hennes brune krøller lå vakkert rundt hodet hennes, hun hadde roserøde kinn og leppestift som matchet den rosa overdelen hennes. Mormors alltid muntre "Neimen, er det deg? Så koselig!" gjør meg glad helt inn i hjerteroten. Stolt trillet jeg mormor ned i spisesalen og satte henne ved bordet som var reservert til oss.
Mormor koste seg virkelig, og hun utbrakte flere skåler selv om hun ikke fant ordene for hva hun ville skåle for. Det var nydelig og behagelig pianomusikk fra en innleid pianist med musikk alt fra Sivertsen og Prøysen til The Beatles. Middagen var utrolig delikat, med gresskarsuppe til forrett og okse indrefilet til hovedrett før en smakfull karamellpudding til dessert. Mormor hadde litt problemer med å spise opp all maten, og selv om jeg bad om at hun kunne få mindre porsjon til hovedrett, fikk hun likevel mer enn det dobbelte jeg hadde sett for meg. Desserten derimot gikk selvfølgelig ned på høykant, hehe.
Jeg tok meg ofte tid til å betrakte mormor der hun satt ovenfor meg. Pleierne hadde staset henne opp, og i kveld så jeg den mormoren jeg kjente før hun kom på sykehjemmet. Før hun ble så dårlig til beins at hun nå kun sitter i rullestol. Før hennes hukommelse sviktet så mye at jeg til tider lurer på om hun egentlig vet hvem jeg er når jeg kommer på besøk. Inne i de dype og brune øynene hennes fant jeg den mormoren som tok vare på meg da jeg var i tenårene. Som viste meg at jeg var viktig i en tid hvor jeg trengte det mest. Plutselig stoppet tiden å gå mens minnene blusset opp innvendig, og jeg merket jeg ble fylt med en indre sterk kjærlighet for min kjære mormor. Nå er det min tur til å vise mormor at hun er viktig i denne overveldende verden vi lever i.
Noen ganger lurer jeg på om mormor forstår hvor glad jeg er i henne. Om hun kjenner på dette sterke båndet som jeg føler vi alltid har hatt mellom oss. Jeg luftet noen tanker for Oddo på vei hjem, og da sa han at hver gang vi er på besøk, ser han at hun viser at hun setter pris på meg gjennom godord og den ekte begeistringen over å se meg hver gang. Så selv om hun ikke klarer å plassere hvor på slektstreet hun har meg, så har kanskje mitt ansikt gitt henne en følelse av trygghet og kjærlighet. Det er iallfall det jeg ønsker at jeg kan være for henne. I hennes indre uro og uvelhet kan jeg være hennes ly for stormen.
- Bella.
Mormor var også pyntet klar til denne flotte aftenen. Hennes brune krøller lå vakkert rundt hodet hennes, hun hadde roserøde kinn og leppestift som matchet den rosa overdelen hennes. Mormors alltid muntre "Neimen, er det deg? Så koselig!" gjør meg glad helt inn i hjerteroten. Stolt trillet jeg mormor ned i spisesalen og satte henne ved bordet som var reservert til oss.
Mormor koste seg virkelig, og hun utbrakte flere skåler selv om hun ikke fant ordene for hva hun ville skåle for. Det var nydelig og behagelig pianomusikk fra en innleid pianist med musikk alt fra Sivertsen og Prøysen til The Beatles. Middagen var utrolig delikat, med gresskarsuppe til forrett og okse indrefilet til hovedrett før en smakfull karamellpudding til dessert. Mormor hadde litt problemer med å spise opp all maten, og selv om jeg bad om at hun kunne få mindre porsjon til hovedrett, fikk hun likevel mer enn det dobbelte jeg hadde sett for meg. Desserten derimot gikk selvfølgelig ned på høykant, hehe.
Jeg tok meg ofte tid til å betrakte mormor der hun satt ovenfor meg. Pleierne hadde staset henne opp, og i kveld så jeg den mormoren jeg kjente før hun kom på sykehjemmet. Før hun ble så dårlig til beins at hun nå kun sitter i rullestol. Før hennes hukommelse sviktet så mye at jeg til tider lurer på om hun egentlig vet hvem jeg er når jeg kommer på besøk. Inne i de dype og brune øynene hennes fant jeg den mormoren som tok vare på meg da jeg var i tenårene. Som viste meg at jeg var viktig i en tid hvor jeg trengte det mest. Plutselig stoppet tiden å gå mens minnene blusset opp innvendig, og jeg merket jeg ble fylt med en indre sterk kjærlighet for min kjære mormor. Nå er det min tur til å vise mormor at hun er viktig i denne overveldende verden vi lever i.
Noen ganger lurer jeg på om mormor forstår hvor glad jeg er i henne. Om hun kjenner på dette sterke båndet som jeg føler vi alltid har hatt mellom oss. Jeg luftet noen tanker for Oddo på vei hjem, og da sa han at hver gang vi er på besøk, ser han at hun viser at hun setter pris på meg gjennom godord og den ekte begeistringen over å se meg hver gang. Så selv om hun ikke klarer å plassere hvor på slektstreet hun har meg, så har kanskje mitt ansikt gitt henne en følelse av trygghet og kjærlighet. Det er iallfall det jeg ønsker at jeg kan være for henne. I hennes indre uro og uvelhet kan jeg være hennes ly for stormen.
Mormor, Oddo og jeg nyter en nydelig restaurantaften.
- Bella.
Bella, dette var så nydelig skrevet! Det er så fint at du og André hadde mulighet til å være med mormor på denne kvelden. Jeg er glad for å lese at det var en så fin kveld :)
SvarSlettÅh, tusen takk, kjære Linnie! Ja, det ble en koselig aften som jeg er glad vi fikk tilbringe sammen med mormor :)
SvarSlett