Anabels åpenbaring #8

Etter dagens korøvelse måtte jeg småspringe til banen for å rekke den i tide. Sett at jeg ikke har løpt ordentlig på over et år - jeg kan nesten ikke tro det er sant! - har jeg faktisk klart å glemme hvordan man løper! Så med en treningsbag som stadig falt ned fra skuldrene mine, et skjørt som gled litt vel langt opp da jeg løp, og en løpeteknikk som må ha sett fullstendig latterlig ut for alle som fikk muligheten til å øyne meg, hastet jeg meg veien bort til T-banen og rakk den med ca. 1 minutts margin.

Jeg var hos fysioterapeuten min i dag, og det var et koselig møte igjen! Jeg utførte noen balanseøvelser på treningsrommet før han kjente på kneet, og da fortalte han at han syns jeg hadde virkelig klart å bygge opp stabiliteten og muskulaturen i beina på bare de tre ukene siden forrige time! Videre roste han meg for hvor imponert han var for hvordan jeg klarer å holde fokus på opptrening på min tredje rehabiliteringrunde etter operasjonene mine. Hvordan jeg ikke har gitt opp etter så mange operasjoner, skader og prøvelser. Det betydde virkelig mye for meg å bli anerkjent for dette. Jeg har jo merket hvordan jeg nesten har satt livet på vent for alltid å gjøre det som er til det beste for knærne mine.

Men for kanskje 1-2 uker siden fikk jeg endelig den etterlengtede åpenbaringen. Livet er jo faktisk så mye mer enn bare trening! Det høres kanskje litt rart ut, men de siste månedene har jeg hatt så mye fokus på opptrening av knær at jeg har glemt å se hvilke andre goder livet har å by på. Oddo har merket seg dette, og hver gang vi har møttes etter en lang dag hver for oss, har jeg pleid å oppdatere han hvordan treningen gikk eller hvordan knærne har vært. Jeg har planlagt ukene ut fra hvor jeg har lagt treningsøktene, og dagens planer har skjedd på knærnes daglige premisser. Til og med bloggen har periodevis kun vært farget av mine økter. Men nå merker jeg hvor godt og berikende det har vært for meg å kjenne på livets andre gode sider! Jeg har vært ute og nytt de solrike dagene (og fått spørsmål om jeg har vært i Syden siden jeg tenderer å bli fort brun, hehe), jeg har trasket litt i Oslo og blitt mer kjent med byen, og jeg har møtt flere av mine gode venner. Jammen er det herlig å ha mennesker rundt meg som jeg vet vil meg vel og som jeg trives sammen med.

Jeg trener fortsatt tre ganger ukentlig, slik som fysioterapeuten ønsker, men nå tillater jeg meg selv å trene kun 60 minutter - og la meg selv kjenne på at det er godt nok. Jeg har ikke lenger en grense på to timer for å kalle økten en treningsøkt. Jeg er jo nå i mitt 3. opplegg fra fysioterapeuten, og dette treningsprogrammet merker jeg er mye tøffere for knærne. Derfor tillater jeg meg selv å senke varigheten siden intensiteten har steget.

I morgen har min kjære mormor bursdag, og familie og slekt tar seg turen til sykehjemmet for å feire dagen hennes! Det skal bli koselig å møtes igjen.

Ønsker dere alle velsignet uke!
- Bella.