Ukens høydepunkter - på godt og vondt
Jøje meg, for en innholdsrik uke dette har vært! Med både eksamensjobbing en hel natt, avkobling i rolige omgivelser, dramatikk i Vikersundbakken og verdifull familie- og vennetid tror jeg at dette må ha vært den mest opplevelsesrike uken jeg har hatt på mange måneder!
Eksamen i sjelesorg
Godt med litt koselig dyreselskap i eksamenarbeidet.
Dette var egentlig en semesteroppgave, men grunnet mye jobb på sykehjemmet og flere innleveringer og undervisning på skolefronten rakk jeg ikke å komme ordentlig i gang før uken før innleveringsfristen - og sett at jeg hadde arbeidshelg klemt inni denne uken også, var jeg veldig spent på hvordan jeg ville klare meg. På dagen før innleveringsfristen satt jeg på lesesalen i Ila Kirke. Jeg trodde jeg hadde kommet ganske så godt i mål med oppgaven, men da jeg skulle skrive konklusjonen fant jeg plutselig ut at jeg ikke hadde besvart selve problemstillingen i drøftingen min. Det jeg hittil hadde skrevet var jo fortsatt relevant og kunne tas med i besvarelsen, men jeg måtte lese en relevant artikkel til og putte den inn i både teorien og drøftingen, samt se nærmere på problemstillingen og hele strukturen på besvarelsen min. For et styr! Men jeg beroliget meg med at det fortsatt var mange timer igjen til kl. 12:00 dagen etter, som var innleveringsfristen på eksamenen.
Etter et lite (men likevel så viktig) ærend i byen kom jeg hjem igjen kl. 18, og jeg satte meg rett ned og jobbet med eksamenen. Ved midnattstider valgte jeg å endre problemstillingen min - kun 12 timer før innleveringsfristen, herlighet! Men jeg tror det var smart av meg. Så får jeg håpe sensoren er enig.
Til min store glede (eller felles fortvilelse? hehe) hadde også min gode studievenninne Marie en del å jobbe med på sin eksamensoppgave også, slik at vi sammen (hver for oss) kunne chatte på facebook og hjelpe og støtte hverandre gjennom hele natten. Herlighet, jeg kan ikke fatte at jeg klarte å jobbe så intensivt gjennom hele natten! Jeg drakk en iskaffe, en Battery-energidrikke og en sterk kaffe på begynnelsen av kvelden, så jeg tror det var dette som hjalp meg å holde fokuset oppe. Men jammen er det et under hva man klarer å få til bare hjernen og kroppen er innstilt på det!
Begynnelsen på eksamensnatten.
Klokken har passert midnatt.
Førsteutkastet er snart ferdig!
Førsteutkastet er levert!
Da jeg hadde levert eksamenen kl. 06 - etter å ha sittet intensivt og konsentrert i hele 12 timer!! - var det bare en halvtime til Oddo skulle stå opp for å dra på jobb. Jeg valgte å holde meg våken til han var dratt for å kunne få maksimalt utbytte av søvnen. Da klokken først var blitt like før 08 sovnet jeg så å si da hodet traff puten og frem til alarmen ringte kl. 10. Da stod jeg opp igjen og leste gjennom oppgaven en siste gang, rettet litt på den og leverte den igjen, like før tidsfristen gikk ut! Hurra, for en glede!
Hjem til gards!
Samme dag som jeg leverte eksamenen dro jeg også en etterlengtet tur hjem til gards! Jeg har ikke vært hjemme siden julen i fjor, og det er unormalt for meg å være så sjelden hos mine foreldre. Selvfølgelig har det vært på grunn av frykten for å bringe eventuell smitte med meg til mamma og pappa, men også fordi at det har vært så forferdelig hektisk på skole og jobb dette semesteret. Men nå unnet jeg meg endelig en hjemreisetur til gards! Og gjett hvor godt og verdifullt dette var for meg. Jeg kjente at jeg trengte å koble helt ut fra Oslolivets stress og jag, så jeg tillot meg å ta helt fri fra både skole og jobb. Det var helt nydelig å våkne dagen etter eksamensinnleveringen og bare si til meg selv at "i dag skal du ikke gjøre noe fornuftig! Du skal bare tenke på deg selv og hva som skal til for at du skal ha det bra i dag!". Det var så rart, sjeldent og uvirkelig å kunne fortelle dette til meg selv! Det er jo ofte det motsatte det går i. Og med deilige forhold for soling ute på den nye plassen på forsiden som de har mekket, herlig kortspill med familievennen vår Hans, mammas behjelpelighet til både pusling og kryssord og pappas oppvarting av måltider til en stadig lite sulten Bella, fikk jeg jammen meg den avkoblingen jeg så sårt trengte på gården.
Klar for å dra hjem!
Ble hentet i Asker og fikk en skikkelig koselig kjøretur hjem igjen!
En vakker kveld fra terrassen.
Dramatikk i Vikersundbakken
Etter en rolig dag på gården på den første dagen etter eksamensinnleveringen, ønsket jeg å gå opp Vikersund Skiflyvningsbakke - verdens største skiflyvningsbakke med 1078 trinn! Siden pappa skulle til Åmot for å ta sin andre vaksine og mamma skulle få unnagjort dagens handling, ble jeg med og ble sluppet av ved skiflyvningsbakken før de kjørte videre. Jeg satte på musikken i ørene og startet tiden på pulsklokken før jeg begynte på trappene oppover. Jeg tok omtrent to trinn om gangen hele veien opp og gikk forbi flere folk som var hyggelige og slapp meg forbi. På underrennet brukte jeg ca. tiden 5.50, mens tiden totalt ble på 9.20 - over to minutter raskere enn da jeg besteg skiflyvningsbakken i fjor sommer!! Helt vill forbedring!
Vikersund Skiflyvningsbakke, rett før jeg begynner trappene opp!
Endelig ankommet toppen og kan nyte utsikten utover Tyrifjorden!
Jeg tok et par bilder på toppen og skulle akkurat til å begynne på bakken ned igjen da jeg nok en gang kjente at luftrøret begynte å snøre seg sammen og jeg fikk vansker med å puste. Dette hadde skjedd én gang tidligere - kun fem dager tidligere fra denne dagen - etter løpeturen på vei hjem fra jobb. Selv om åndenøden begynte da jeg befant meg i borettslaget, kun 20 meter fra døren hjem, måtte jeg ringe Oddo for å komme ned og hente meg da jeg var sikker på at jeg kom til å besvime. Jeg fikk jo nesten ikke puste, og følelsen av å bli langsomt kvalt på den måten var både skummelt og helt forferdelig! Heldigvis gikk det over etter noen minutter, og jeg antok at jeg bare hadde fått et insekt eller blomsterstøv i halsen som utløste problemet. Da luftrøret på nytt snøret seg sammen på toppen av skiflyvningsbakken skjønte jeg at dette ikke kunne være en ny tilfeldighet. Det er noe galt med meg.
Jeg gikk tilbake og fant meg en benk som jeg kunne sette meg på. Jeg ble likevel ikke like redd som første gang da dette hendte, for av erfaring visste jeg jo at jeg bare trengte tid før det ville gå bra. Men jeg fikk fortsatt nesten ikke puste. Det var verst å inhalere, og som jeg hveste, hostet og gispet etter pusten, og tårene bare rant. Selv om jeg ikke var ordentlig redd, var jeg nervøs da det holdt på siden jeg aldri klarte å få tilstrekkelig med oksygen ved hvert åndedrag, og nervøsiteten førte til hyperventilering. Jeg måtte prøve å si til meg selv at "dette kommer til å gå bra, Bella, bare pust rolig og dypt ned i magen... inn og ut..." og "bare ta det med ro og få kontroll på pusten din igjen", men jammen var det ikke lett. Heldigvis kom flere av folkene jeg hadde passert på veien oppover også på toppen, og det var godt å ikke være alene (selv om jeg ble overrasket over at ingen kom bort og spurte meg om hvordan det gikk - jeg må jo ha laget et salig spetakkel ut av meg selv der jeg hostet og kavet etter luft..). Uansett, etter noen minutter begynte de å gå ned, og jeg reiste meg opp for å gå ned like bak dem, både for å slippe å være igjen alene der oppe, og for å slippe å gå ned alene. Men med én gang jeg begynte å gå merket jeg at pusten ble ytterligere forverret og halsen snøret seg på nytt sammen. Jeg så heldigvis at det var kommet enda et par damer til på toppen, så jeg valgte å gå tilbake til benken og fokusere på pusten igjen.
Først da det hadde gått hele 16 minutter med den forferdelige åndenøden fikk jeg endelig mer kontroll på pusten. Da klarte jeg å ringe mamma og spørre om hun kunne komme og hente meg på toppen. Mamma skjønte på stemmen og andpustenheten at dette var alvorlig, og sa hun skulle komme med én gang. Deretter ringte jeg Oddo for å ha selskap. Jeg tenkte det var greit å ha noen kjente på tråden dersom jeg skulle kollapse eller besvime. Jeg merket at luftrøret ble igjen sammensnøret da jeg anstrengte meg ved snakking, så noen ganger verken orket eller klarte jeg å svare på spørsmålene Oddo stilte meg. Etter en liten stund var alle som var der på toppen begynt nedturen igjen, og plutselig var jeg der på toppen helt alene. Litt ekkelt, men det varte heldigvis kun et par minutter før mamma og pappa kom. Jammen var det godt å bli hentet - godt å bli funnet.
Samme kveld valgte jeg å ta COVID-19-test for å utelukke smitte, og den var heldigvis negativ. Symptomene minner jo veldig om anstrengelsesastma. Jeg tenker jeg bestiller legetime til etter eksamensperioden og forsøker meg på noen rolige økter frem til da for å teste ut hvor mye jeg klarer. Jeg har allerede tatt noen helt rolige sykkeløkter siden opplevelsen i skiflyvningsbakken (har ikke turt å løpe ennå), og jammen har det vært rart og spesielt å komme hjem og bare vente på at et eventuelt nytt anfall kunne inntre om bare noen få minutter. Det har ikke skjedd noe ennå, heldigvis, så jeg holder meg innenfor grensen for hva kroppen makter - enn så lenge.
Familiekjærlighet og verdifullt vennskap
Antrekk i familieselskap!
Feiringen foregikk ute på deres store terrasse til utpå kvelden, og med deilig mat av tante Rubi, nydelig gitarspilling av Christopher, vakker sang av min kusine Linn, verdifull samtale med onkel Tore og med andre slektninger, var det på tide å bli kjørt hjem til leiligheten min igjen.
I bilen på vei hjem så jeg at jeg hadde fått melding fra min kjære venninne Sunniva som spurte om jeg ville møtes etter kl. 23 den kvelden! Jeg hadde ikke fått møtt henne etter at COVID-19 brøt ordentlig ut i Norge i mars i fjor, så jeg ble veldig takknemlig og glad for forespørselen. Jeg ringte henne da jeg kom hjem kl. 22:30, og vi ble enige om å møtes ved Nationaltheatret kl. 23:20! Da rakk jeg å pakke med meg en liten sekk, skifte antrekk og hive i meg et par skiver før jeg syklet av gårde ned til sentrum.
Hvor koselig det var å se henne igjen! Selv om vi kun fikk vært sammen i en drøy time, fikk vi oppdatert hverandre på livene våre og funnet frem de gode og varme følelsene som vennskapet har brakt med seg opp gjennom alle årene vi har kjent hverandre. Åh, hvor heldig jeg er som har Sunniva! Hvor glad jeg er i henne.
***
I morgen får jeg utlevert den siste hjemmeeksamenen som skal gå over 7 dager. Dette er virkelig den siste innspurten! Nå er det bare én uke igjen, Bella! Kom igjen, det er bare én uke igjen.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar