Tilbakeblikk på første år på diakonistudiet!

Tenke seg til da, dere!! Nå har jeg faktisk fullført et helt år på masterstudiet i diakoni, og for en spennende, utfordrende og lærerik reise jeg har begitt meg ut på! Reisen har beriket mitt hjerte med så mange flotte mennesker, tankevekkende kunnskap og sterke opplevelser, og jeg er så ydmykt takknemlig for alt jeg har fått muligheten til å overvære! Tusen takk.

Jeg er visst veldig glad i oppsummeringer - det gir meg mulighet til å reflektere over livet som har gått. Det minner meg om hva jeg har fått til, til tross for livets harde påkjenninger, og hvor mye jeg har å være takknemlig for. Og det er så mye! Jeg legger ved et bilde fra hver måned som jeg synes oppsummerer måneden slik jeg husker den, sammen med en utdypende bildetekst. Velkommen til nok et tilbakeblikk i Bellas liv!

August: Skoleårets begynnelse!

Jeg brukte tiden før studiestart til både å kjøpe pensumbøker og lese litt før skoleåret begynte, og her er Linnie og jeg på sykkeltur til sentrum for å kjøpe litt skolerelaterte saker. Jeg husker så godt hvor bra jeg hadde det i dette øyeblikket, og hvor spent jeg var for året som ventet meg! Dette har blitt et viktig og verdifullt minne for meg.

September: Hektisk hverdag

Jammen ble jeg tatt på senga over hvor hektisk livet plutselig ble. Med et tettpakket kjør på skolefronten, jobben som også skrek etter oppmerksomheten min, kasserervervet i koret som krevde full konsentrasjon og fokus, samt en mormor som svevde mellom liv og død, kan jeg nesten ikke forstå hvordan jeg klarte å være tilstede overalt i livet. Men sommerens feriedager hadde nok opparbeidet seg et stort overskudd i meg som jeg nøt godt på i denne måneden. Dessuten var det jo spennende å være student igjen!

Oktober: Sorg over mormor

Mormor døde i begynnelsen av måneden, og sorgen veltet over meg som et lyn fra klar himmel. Da var det godt, viktig og verdifullt at menighetspraksisen i Vålerenga og Kampen menighet kom like etterpå. Jeg fikk være i en kirke daglig, så jeg fikk være nær Gud, og dermed også nær mormor. Både den hyggelige og omsorgsfulle diakonen Nina og min fantastiske medstudent Halvor var utrolig gode å prate med, og sorgprosessen hadde vært så mye tyngre hadde det ikke vært for nettopp dem.

November: Siste innspurt på semesteret

Hverdagen lot seg ikke påvirke av sorgen min, og den pekte strengt på meg og ba meg holde tritt med livet videre. Semesterets siste innspurt stod for døren med de siste innleveringene og eksamensperioden. Likevel fikk jeg levert alt jeg skulle innen tidsfristen, og jeg syntes det var et under at jeg kom meg i mål med alt da sorgen lå tungt i hjertet.

Desember: Tilbake på jobb

Etter eksamensperioden var det på tide å komme ordentlig tilbake igjen i jobb. Etter å ha fått mye arbeidsfri grunnet praksis- og eksamensperiode, måtte jeg bruke desember på å jobbe meg inn igjen. Til min store glede valgte Linnie å være igjen noen dager i Oslo før juletider, og vi hang mye sammen, sang og lagde julekaker. Jammen var det godt med litt etterlengtet tvillingtid sammen.

Januar: Vanskelig balanse mellom studie og jobb

Studiet våknet til live allerede i årets første uke, og det gjaldt å være skjerpet for å få med seg alt av informasjon om hva semesteret skulle by på. Alt av studiets plikter og krav måtte presses inni i en allerede hektisk arbeidshverdag, og jeg skjønte at det var bare å brette opp skjorteermene og forberede meg på nok et hektisk semester.

Februar: Tung måned

Nå begynte det å bli tungt å være Bella. Overskuddet fra fjorårets sommer var for lengst blitt oppbrukt, og jeg gikk på restbatterier. Ikke hjalp det med et evigvarende oppussingsprosjekt i borettslaget som gjorde studielivet hjemme uutholdelig. Jeg merket at livet hadde vekslet en litt for lang periode kun mellom arbeid og studie uten noe hvilepuls, og var det en vegg jeg kunne skimte der lenger fremme? Opptil flere ganger føltes det iallfall ut som om det var like før jeg møtte den.

Mars: Praksis med Gateprest for ungdom i Oslo!

I omtrent hele mars var det duket for en ny praksisperiode, og denne gangen fikk jeg den store ære av å følge gode, oppmerksomme og tilstedeværende Andreas, gatepresten for Ungdom i Oslo! Herlighet, det finnes ikke ord for hvor takknemlig, lykkelig og rørt jeg er for alt jeg fikk oppleve i denne praksisperioden sammen med ham og Halvor! Dette har virkelig blitt et lærerikt, verdifullt og varmt minne jeg skal ta godt vare på for alltid. Denne praksisperioden kom på et perfekt tidspunkt, og den fylte opp overskuddslagrene mine igjen så jeg klarte å holde ut resten av semesteret.

April: Nytt fokus

Jeg skjønte det var på tide å ta bedre vare på meg selv midt oppi en hektisk hverdag. Jeg måtte ta et grep i mitt eget liv. Derfor tok jeg meg mer tid til møter med familie og venner som bygget meg opp, verdifulle samtaler som styrket selvet, og løpeturer som hjalp meg for å få utløp for stress og bekymringer. På bildet er jeg sammen med min kjære venninne Iselin, og her utforsket vi Oslo på en av våre mange flotte sykkeleventyr! Dette var en magisk tur, og så var det jo helt vilt moro med sykkelvask - hvem skulle trodd det kunne by på så mye latter og glede!

Mai: Studiearbeid i koselige omgivelser

På grunn av det evinnelige oppussingskaoset i borettslaget, flyktet jeg oftere til andre steder for å jobbe med studiet. Til min store glede var alternativene mange! Jeg satt ofte hos Linnie og jobbet, jeg brukte MERs lesesal, jeg hadde kollokviejobbing med min kjære studievenninne Marie, og jeg fikk til og med lov til å låne leiligheten til Marianne, ei nydelig venninne i samme borettslag som ikke er berørt av oppussingen ennå!! Hvor heldig jeg er. Bildet her er tatt den 17. mai hvor både Linnie og jeg ble sittende med skolearbeid, men i hverandres selskap ble det ikke så stusselig som det fort kunne ha blitt.

Juni: Fullført første år på diakonistudiet!

Så var det tid for eksamensperiode. Kroppen var blitt sliten etter et hektisk år med mange inntrykk, og jeg merket at hjernen ikke jobbet effektivt. Da dagens timer ikke strakk til, måtte nattens timer ta i et tak for å få eksamenene levert i tide. Men endelig kunne jeg stolt levere den siste eksamenen for i år! Helt ufattelig, uvirkelig, stort og verdifullt! En følelse av glede og lykkerus strømmer gjennom hver eneste lem i kroppen, og kan jeg si at jeg er stolt av meg selv? Fordi det er nettopp det jeg er.

***

Allerede dagen etter eksamensinnlevering var jeg tilbake til en hektisk hverdag på sykehjemmet. Men med mine kjære kolleger som styrker mitt sinn når de stadig forteller meg om hvor godt det er å ha meg tilbake og hvor stort jeg har vært savnet, får jeg nok krefter til å holde ut noen uker til før jeg omsider kan ta en etterlengtet og god sommerferie.

Alt godt og god sommer!

Beste sommerhilsen fra Bella.