Diakoniens dag 2021!

I dag er det diakoniens dag! Hurra for meg og alle allerede og kommende diakoner rundt om i den store verden!

I den forbindelse var jeg med på en konferanse: "Diakoniens dag 2021: Sårbarhet i og etter koronaens tid". Det var spennende å få høre om hvordan andre diakonale aktører har utført sitt arbeid og sterkt å høre om ulike menneskers erfaringer og tanker i koronatiden. I tillegg fikk deltakerne mulighet til å deles inn i breakout-rooms for å snakke sammen i mindre grupper om ulike temaer som ble reist! Herlighet, som jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle være med - ville jeg tørre det? Hva kunne jeg komme med som kunne være av andres interesse? Jeg fant til slutt ut at jeg bare skulle kjøre på. Det ville jo være en god utfordring og trening for meg. Jeg kom inn som nummer 100 (som var maksgrense! Jeg hadde englevakt!) og fikk dermed den siste plassen. Damen som ledet Zoom-møtet var en lærerinne jeg hadde i forrige semester, og det var hyggelig å se et kjent ansikt blant alle de andre ukjente. Ikke lenge etter ble vi kastet inn i breakout-rooms, og jeg kom på gruppe med fire andre jeg ikke kjente. Det begynte med en klein stillhet der alle var muted, så jeg bare hoppet ut i det og tok ordet:

"Hei, så hyggelig at vi ble satt sammen (fikk noen smil og nikk tilbake). Jeg tenker det kan være fint å starte med en kort runde hvor alle forteller litt om seg selv. Jeg kan godt begynne. Jeg heter Anabel, jeg er diakonistudent på MF og bor her i Oslo."

Himmel, så stolt jeg ble av at jeg tok ordet først og fikk satt samtalen i gang! Deretter gikk praten løst - mest blant de andre, men jeg fikk også snakket litt om min sårbarhet i koronatiden, som var temaet for gruppesamtalen. Jeg fikk ros og støtte av de andre for den situasjonen jeg står i som sykepleier på et sykehjem.

I kroken på kontoret hvor jeg utfører digitale møter eller studiearbeid.

Etter konferansen ble jeg så trøtt i kroppen, så jeg bestemte meg for å ta meg en løpetur. For ja, vet du hva?! Jeg er i skikkelig løpeform for tiden uten vonde knær! Jeg løper 3-4 km 3-4 ganger i uken, og turene er ofte oppover (enten 'Vålerenga-Tøyen-Carl Berner-Hasle' på 3 km eller 'Oslo Domkirke-Grønland-Tøyen-hjem' på 3,5 km). Turen fra Vålerenga via Carl Berner tar meg 17 minutter, mens turen fra Domkirken tar meg 20 minutter. Til at knærne holder seg gode er jeg fornøyd med resultatet, og jeg merker fremgang! På gårsdagens løpetur fra Domkirken løp jeg forbi tre stykker, og jeg har flere ganger løpt forbi syklister oppover Carl Berner-bakken. Utrolig gøy å kjenne på at formen er på vei oppover!

Etter å ha løpt så mye oppover, merker jeg at jeg ønsker litt variasjon. Derfor valgte jeg en helt ny rute i dag - bort til Linnie! Hun hadde glemt igjen noe hos meg sist gang hun var på besøk (for flere uker siden), så jeg tok med meg det. Det er 3,4 km dit, og jeg brukte tiden 18.30 - inkludert Monsterbakken, men den var ikke så hard som jeg fryktet! Jeg har nok blitt vant til oppoverbakker nå. Skikkelig stas!

Bilde tatt etter en løpetur i forrige uke.

Da jeg ringte på dørklokken, fikk jeg et litt usikkert "hallo?" fra Linnie. "Hallo!", svarte jeg lystig tilbake. "ANABEL?!", utbrøt hun med glede i stemmen, og da kjente jeg på at turen var virkelig verdt det. Så godt det var å se dem igjen. Det ble likevel bare en snarvisitt på rundt halvtimen hvor Linnie lærte meg første del av Forrest Gump på piano før jeg begynte på hjemveien.

Ellers går dagene for det meste med til skolearbeid. Da påsken med alle dens arbeidsvakter var over, tenkte jeg at jeg kunne få litt pusterom. Men da våknet plutselig masterstudiet til live igjen etter sin praksis- og påskedvale. Med en haug av innleveringer, nettleksjoner og pensum som ventet, husker jeg at jeg nesten ble lammet av den store listen av ting som måtte gjøres. Jeg føler jeg fortsatt henger litt på etterskudd, selv om jeg synes jeg nesten ikke gjør annet enn skolearbeid. Men det er vel sånn det er å være student på høyere nivå - og ikke minst fulltidsstudent samtidig som jeg jobber 50 % ved siden av! Jeg får bare gjøre mitt beste - og håpe det er godt nok.

Uken etter påske satte jeg opp en gjøremålsliste over alt som 

måtte utføres den uken for at jeg ikke skulle glemme viktige ting.

Gjøremålslisten var helt gull for å skaffe meg oversikt

over livet! Jammen fikk jeg til produktive dager!

Viktig med koselig atmosfære.

Lørdag har visst blitt en skikkelig studiedag. Men det er egentlig ganske fint i grunn - så kan jeg, uten dårlig samvittighet, unne meg en tur i Åpen kirke etterfulgt av en løpetur søndagen etter.

Alt godt til neste gang vi skrives!

- Bella.