En flott og viktig pep-talk fra fysioterapeuten!

I dag var jeg hos fysioterapeuten min igjen, og jeg merket jeg var veldig spent på timen. Treningsmengden min har vært sjokkerende laber den siste tiden, og jeg har gruet meg lenge til å fortelle dette til ham. Det er kanskje han som vet hvor mye jeg har stått på og hvor mye innsats jeg har lagt i trening siden forrige operasjon, og det at jeg ikke har trent på over tre uker kan jeg nesten ikke tro kan være mulig. Er dette et tegn på overgivelse? Har jeg i en alder av 27 år gitt opp håpet til en optimal knefunksjon? Det kan da ikke være sant - men så kjenner jeg likevel at det er et snev av sannhet i det. Det gjør meg så skuffet over meg selv - og jeg har vært redd for at fysioterapeuten min også skulle være det.

Begynnelsen av timen gikk med til å snakke rundt tiden siden sist og tanker rundt operasjon før han kjente på knærne mine. Knærne "knaste" (var det det ordet han brukte igjen?) mer enn de pleier, noe som kan tyde på at det er mer væske i kneet. Det kan igjen være et tegn på at det er en form for irritasjon i kneet. Det var nok en del muskelmasse som hadde blitt borte siden sist, men han var hyggelig nok til ikke å kommentere det, hehe. Det er alltid så godt å snakke med fysioterapeuten min. Han beroliger meg og støtter meg i det å takke ja til operasjon. Jeg tror det er det jeg innerst inne også ønsker, men at jeg er så redd for å gå igjennom enda en operasjon, med tanke på komplikasjoner, samt all ny rehabilitering som kreves til dette. Fysioterapeuten min fortalte også at han vanligvis heller ikke anbefalte operasjoner til sine klienter, og det var også godt å vite. Siden både han og ortopeden mener at det er operasjon som er til det beste for meg, så er det nok dette jeg går for. En fjerde operasjon! Det blir vel feil å si at man gleder seg til en ny operasjon med full narkose, men det er jammen godt å endelig legge dette valget og usikkerheten knyttet til det vekk fra skuldrene mine.

Deretter stakk jeg på trening. Jeg brukte et annet senter enn det jeg vanligvis pleier å bruke siden det lå på hjemveien, og det var veldig kjekt! Kanskje jeg må bli flinkere til ikke bare å variere treningsøvelser og -intensitet, men også treningssenter? Kanskje det kan hjelpe på motivasjonen min. Nå har jeg forresten fått glad-meldingen om at Iselin, ei god venninne av meg, og hennes kjære har meldt seg inn på Fresh Fitness de også, og jeg skal trene med Iselin allerede på tirsdag! Hurra, jeg gleder meg skikkelig! Endelig har jeg noen å trene sammen med!

Kommet hjem etter trening!

Etter en varm og deilig dusj hjemme holdt jeg på den gode innstillingen jeg fikk fra fysioterapeuten min, og før jeg rakk å feige ut ringte jeg sykehuset for å høre om de visste når jeg kunne tas inn til operasjon. Den hyggelige damen i den andre enden av røret fortalte at jeg var på venteliste på sykehus i Ski (i Ski?!?). Hun visste ikke når jeg ville få innkalling, men mest sannsynlig ikke før etter januar. Jeg spurte om det var mulig å bli operert i Lørenskog da Ski ligger så langt unna, og hun sa hun skulle føre opp at jeg ønsket dette. Da la jeg til at hun også kunne føre opp at jeg ønsket operasjon så tidlig som mulig. Jeg ble egentlig ikke noe klokere etter denne samtalen, men nå er jeg iallfall i gang!

Nå gjelder det bare å nullstille meg. Jeg må slutte å miste motet i tanken på at jeg har tre operasjoner bak meg med all dets slit med opptrening, stivhet og smerter. Jeg må heller tenke fremover til operasjonen som venter meg, og gjøre det jeg kan for å gjøre kroppen klar for et nytt inngrep. Kom igjen, Bella. Vær sterk, vær tapper, vær klar. Du vet du klarer dette. 

Øyeblikksbilde.

- Bella.