Øvingshelg med Kor Major!
Hei igjen!
Jeg merker det går en stund mellom hver gang jeg skriver et innlegg, og det beklager jeg. Jeg føler jeg går rundt i en seig gjørme uten egentlig å komme meg opp og frem i livet. Akkurat som om livet blir satt på vent frem til den neste dagen hvor jeg får kommet et lite skritt videre i behandlingen av kneet mitt. Skriving har alltid fungert som en terapi for meg, men i den siste perioden har jeg ikke helt forstått hvorfor jeg har hatt det slik som jeg har hatt det. Gode opplevelser har funnet meg, men det er akkurat som om det ligger et mørkt teppe over meg som ikke lar kjenne på ekte lykkelighet. Det var først forrige uke jeg fikk en åpenbaring, og jeg forstod endelig mer av meg selv! Da jeg skjønte meg selv bedre, var det også lettere å være rausere med meg selv.
Nok om det. Jeg tenkte å komme med en liten oppdatering fra helgen, for det har vært så koselig!! Jeg var på den årlige og sosiale øvingshelgen med Kor Major, og det har gjort meg så godt å koble vekk fra hverdagenes til tider dystre tanker og følelser! Å kunne være med flotte mennesker som jeg merker vil meg vel. Som smiler så varmt til meg, som bryr seg om meg, som godtar meg for akkurat den jeg er. Herlighet, hvor heldig jeg er som er omgitt av så mange gode mennesker! Nå tenkte jeg at jeg ville skrive ned de gode opplevelsene fra turen. Opplevelser som det er viktig for meg å holde fast ved som jeg kan se tilbake på når teppet ønsker å falle tungt ned foran øynene mine.
Fredag 22.09: Ankomst Slora Gård!
Jeg ble virkelig godt tilrettelagt på turen! Dirigenten Magnus tok ryggsekken min i bilen sin mens Linnea og jeg tok toget til Ski. Jeg har ikke blitt ordentlig kjent med henne før, men nå fikk jeg jo god tid til å snakke med henne! For ei utrolig skjønn jente med så gode verdier! Jeg var virkelig glad jeg fikk denne muligheten til å bli bedre kjent med henne, og jeg håper jeg får flere anledninger senere! Vel fremme på Slora Gård, begynte Ingvild, Magnus, Linnea og jeg å stelle i stand leirstedet før alle de andre i koret kom. Det var godt å endelig føle meg ordentlig til nytte for en gangs skyld.
Samme kveld lekte vi tensing-leker, og det var både "bunny bunny"- og "rumpe"-lekene som fant sted. Det var helt utrolig artig!! Jeg husker det var en gang jeg lo skikkelig hjertelig også! Åh, hvor godt dette gjorde meg. På "rumpe"-leken var det også et parti hvor jeg var ....rumpen.... veldig lenge, og da jeg først ble slått ut ga folk meg komplimenter for å ha holdt ut så lenge. Det var koselig!
Lørdag 23.09: Den store øvingsdagen.
Til at jeg kun sov rundt 2-3 timer i natt, var jeg overraskende våken gjennom dagen! Jeg stod opp litt tidligere enn de andre for å gjennomføre en treningsøkt. Jeg gikk en tur som oppvarming, og jeg ble med ett tatt tilbake et år i tid da jeg løp samme strekning. Som det klødde i beina etter å løpe denne gangen også, og jeg måtte virkelig skjerpe meg for å ikke la meg falle for fristelsen. Plutselig kom Magnus til syne i bilen sin da jeg hadde gått en liten strekning, og han stoppet hos meg og tilbød meg skyss tilbake. Et så generøst tilbud ville jeg ikke takke nei til, så jeg satte meg inn i bilen tilbake til leirstedet. Deretter utførte jeg det vanlige styrketreningssettet. Selv om jeg ble varm i trøyen, var dette virkelig en restitusjonsøkt i forhold til de tidligere øktene samme uken. Det var godt å ha overskudd etter trening.
På kvelden etter mange timers øving (og fantastisk undervisning om "Complete Vocal Technique"!), var det tid for musikk-quiz. Det ble spilt av låter, og så måtte man rope lagnavnet sitt og si både navn på låt og navn på artist/filmtittel. Dette er virkelig ikke en quiz for meg, tenkte jeg. Men da Disney var første tema ut, så jeg det likevel som en mulighet at jeg kunne noen likevel. Plutselig duret det fra høyttalerne: "Maybe he's right...", og jeg ropte "Shots fired!" som var lagnavnet vårt. Jeg var først ute og fikk dermed alles oppmerksomhet rettet på meg. Fy flate, hvor skummelt det var. Hvis jeg fikk tildelt 5 sekunder, brukte jeg 3 sekunder på å tenke: "Hva har du gjort?! Alle ser på deg nå!! Ok, Bella, nå har du alles oppmerksomhet, skjerp deg, du må si noe!" og de neste 2 sekundene til å stamme frem "Ariel..... Den lille havfruen...", og da var tiden min oppbrukt. Jeg VET jo at låten heter "Part of your world", men det ble for mye stress på en gang. Jeg hørte at noen på gruppen min sa at de syntes det var imponerende at jeg fikk den til, men jeg var så skuffet over at jeg ikke fikk til låtnavnet at jeg ikke klarte å ta det til meg. Et annet tema var filmsanger, og gjett hvilken sang som ble spilt av!! "Look Down" fra Les Miserables! Jeg var igjen først ute, men som vanlig fikk jeg bare stammet frem "Les mis....Les Miserables..." mens selve låtnavnet ble sagt av andre. Til en som elsker musikalen og som kan sangene ut og inn, var jeg igjen ganske skuffet over meg selv, men likevel var jeg fornøyd med at jeg faktisk bidro til å gi laget mitt hele to poeng!
Søndag: Gudstjeneste og avreise.
I natt sov jeg så mye bedre, men jeg våknet jeg stiv og støl i beina. Ikke etter gårsdagens trening, men etter fredagens treningsøkt. Herlighet, jeg tok meg fullstendig ut på den økten. Jeg kan fortsatt huske hvor tappet jeg var på energi etter økten at jeg var på randen til å gråte på T-banen på vei hjem da jeg ikke fikk til minesveiper-spillene på mobilen, haha! Man er alltid mest støl dag nummer to. Jeg stod likevel opp tidlig, og fikk spilt litt ligretto med noen hyggelige folk! Åh, hvor gøy det var. Hans var med, og jeg mimret tilbake til korets juleavslutning i 2013 da Hans, Øystein og jeg spilte ligretto. Det var gøy! Selv om jeg ikke følte at jeg spilte noe særlig godt denne gangen, fikk jeg likevel komplimenter for spillingen min! "Yaay, jeg vant over Anabel!", utbrøt plutselig Hans muntert etter en runde hvor han hadde vunnet over meg, mens Kirsti fortalte meg i ettertid at hun syns det var så imponerende hvordan jeg hadde oversikt over alle de andres ligretto-kort også. Så utrolig koselig!! Etter å ha vært i ligretto-eliten på mine to år på folkehøyskolen, har jeg etter hvert opparbeidet meg et falkeblikk over alle kortene på bordet, noe som er svært gunstig i et så kaotisk spill som ligretto.
Etter en koselig gudstjeneste og enda litt mer øving, var det på tide å dra hjem igjen. Jeg fikk lov til å sitte på med Magnus i bilen hans, og det var så koselig selskap! Magnus er et utrolig godt menneske, og jeg er glad jeg har blitt kjent med ham. Magnus kjørte meg helt hjem, og det var virkelig så omtenksomt! Etter at vi fordelte den resterende maten mellom oss, la han avgårde mens jeg gikk de siste meterne hjem igjen.
For en utrolig fin helg! Den gjorde meg virkelig godt for både sjel og sinn. Etter å ha bygget meg selv litt opp denne helgen, er jeg i større grad klar til å gjennomføre ukens utfordringer. På torsdag skal jeg på sykehuset, og da blir det endelig bestemt om det blir operasjon på meg eller ikke. Selv om det er dette øyeblikket jeg har ventet på i flere uker - nesten måneder! - nå, er jeg så spent at jeg nesten gruer meg. Men jeg får repetere mantraet mitt som er blitt min nye leveregel: Jeg tar én dag om gangen. Da blir livet plutselig litt mer overkommelig å leve.
I dag venter kveldsvakt på meg! Men nå stikker jeg en liten tur til mormor for en liten visitt før vakt. God uke til dere alle! Vi skrives plutselig igjen.
- Bella.
Jeg merker det går en stund mellom hver gang jeg skriver et innlegg, og det beklager jeg. Jeg føler jeg går rundt i en seig gjørme uten egentlig å komme meg opp og frem i livet. Akkurat som om livet blir satt på vent frem til den neste dagen hvor jeg får kommet et lite skritt videre i behandlingen av kneet mitt. Skriving har alltid fungert som en terapi for meg, men i den siste perioden har jeg ikke helt forstått hvorfor jeg har hatt det slik som jeg har hatt det. Gode opplevelser har funnet meg, men det er akkurat som om det ligger et mørkt teppe over meg som ikke lar kjenne på ekte lykkelighet. Det var først forrige uke jeg fikk en åpenbaring, og jeg forstod endelig mer av meg selv! Da jeg skjønte meg selv bedre, var det også lettere å være rausere med meg selv.
Nok om det. Jeg tenkte å komme med en liten oppdatering fra helgen, for det har vært så koselig!! Jeg var på den årlige og sosiale øvingshelgen med Kor Major, og det har gjort meg så godt å koble vekk fra hverdagenes til tider dystre tanker og følelser! Å kunne være med flotte mennesker som jeg merker vil meg vel. Som smiler så varmt til meg, som bryr seg om meg, som godtar meg for akkurat den jeg er. Herlighet, hvor heldig jeg er som er omgitt av så mange gode mennesker! Nå tenkte jeg at jeg ville skrive ned de gode opplevelsene fra turen. Opplevelser som det er viktig for meg å holde fast ved som jeg kan se tilbake på når teppet ønsker å falle tungt ned foran øynene mine.
Fredag 22.09: Ankomst Slora Gård!
Jeg ble virkelig godt tilrettelagt på turen! Dirigenten Magnus tok ryggsekken min i bilen sin mens Linnea og jeg tok toget til Ski. Jeg har ikke blitt ordentlig kjent med henne før, men nå fikk jeg jo god tid til å snakke med henne! For ei utrolig skjønn jente med så gode verdier! Jeg var virkelig glad jeg fikk denne muligheten til å bli bedre kjent med henne, og jeg håper jeg får flere anledninger senere! Vel fremme på Slora Gård, begynte Ingvild, Magnus, Linnea og jeg å stelle i stand leirstedet før alle de andre i koret kom. Det var godt å endelig føle meg ordentlig til nytte for en gangs skyld.
Samme kveld lekte vi tensing-leker, og det var både "bunny bunny"- og "rumpe"-lekene som fant sted. Det var helt utrolig artig!! Jeg husker det var en gang jeg lo skikkelig hjertelig også! Åh, hvor godt dette gjorde meg. På "rumpe"-leken var det også et parti hvor jeg var ....rumpen.... veldig lenge, og da jeg først ble slått ut ga folk meg komplimenter for å ha holdt ut så lenge. Det var koselig!
Lørdag 23.09: Den store øvingsdagen.
Til at jeg kun sov rundt 2-3 timer i natt, var jeg overraskende våken gjennom dagen! Jeg stod opp litt tidligere enn de andre for å gjennomføre en treningsøkt. Jeg gikk en tur som oppvarming, og jeg ble med ett tatt tilbake et år i tid da jeg løp samme strekning. Som det klødde i beina etter å løpe denne gangen også, og jeg måtte virkelig skjerpe meg for å ikke la meg falle for fristelsen. Plutselig kom Magnus til syne i bilen sin da jeg hadde gått en liten strekning, og han stoppet hos meg og tilbød meg skyss tilbake. Et så generøst tilbud ville jeg ikke takke nei til, så jeg satte meg inn i bilen tilbake til leirstedet. Deretter utførte jeg det vanlige styrketreningssettet. Selv om jeg ble varm i trøyen, var dette virkelig en restitusjonsøkt i forhold til de tidligere øktene samme uken. Det var godt å ha overskudd etter trening.
Bilde jeg tok i fjor etter løpeturen på Slora Gård.
Det var fantastisk å løpe med soloppgangen i mitt selskap!
På kvelden etter mange timers øving (og fantastisk undervisning om "Complete Vocal Technique"!), var det tid for musikk-quiz. Det ble spilt av låter, og så måtte man rope lagnavnet sitt og si både navn på låt og navn på artist/filmtittel. Dette er virkelig ikke en quiz for meg, tenkte jeg. Men da Disney var første tema ut, så jeg det likevel som en mulighet at jeg kunne noen likevel. Plutselig duret det fra høyttalerne: "Maybe he's right...", og jeg ropte "Shots fired!" som var lagnavnet vårt. Jeg var først ute og fikk dermed alles oppmerksomhet rettet på meg. Fy flate, hvor skummelt det var. Hvis jeg fikk tildelt 5 sekunder, brukte jeg 3 sekunder på å tenke: "Hva har du gjort?! Alle ser på deg nå!! Ok, Bella, nå har du alles oppmerksomhet, skjerp deg, du må si noe!" og de neste 2 sekundene til å stamme frem "Ariel..... Den lille havfruen...", og da var tiden min oppbrukt. Jeg VET jo at låten heter "Part of your world", men det ble for mye stress på en gang. Jeg hørte at noen på gruppen min sa at de syntes det var imponerende at jeg fikk den til, men jeg var så skuffet over at jeg ikke fikk til låtnavnet at jeg ikke klarte å ta det til meg. Et annet tema var filmsanger, og gjett hvilken sang som ble spilt av!! "Look Down" fra Les Miserables! Jeg var igjen først ute, men som vanlig fikk jeg bare stammet frem "Les mis....Les Miserables..." mens selve låtnavnet ble sagt av andre. Til en som elsker musikalen og som kan sangene ut og inn, var jeg igjen ganske skuffet over meg selv, men likevel var jeg fornøyd med at jeg faktisk bidro til å gi laget mitt hele to poeng!
Søndag: Gudstjeneste og avreise.
I natt sov jeg så mye bedre, men jeg våknet jeg stiv og støl i beina. Ikke etter gårsdagens trening, men etter fredagens treningsøkt. Herlighet, jeg tok meg fullstendig ut på den økten. Jeg kan fortsatt huske hvor tappet jeg var på energi etter økten at jeg var på randen til å gråte på T-banen på vei hjem da jeg ikke fikk til minesveiper-spillene på mobilen, haha! Man er alltid mest støl dag nummer to. Jeg stod likevel opp tidlig, og fikk spilt litt ligretto med noen hyggelige folk! Åh, hvor gøy det var. Hans var med, og jeg mimret tilbake til korets juleavslutning i 2013 da Hans, Øystein og jeg spilte ligretto. Det var gøy! Selv om jeg ikke følte at jeg spilte noe særlig godt denne gangen, fikk jeg likevel komplimenter for spillingen min! "Yaay, jeg vant over Anabel!", utbrøt plutselig Hans muntert etter en runde hvor han hadde vunnet over meg, mens Kirsti fortalte meg i ettertid at hun syns det var så imponerende hvordan jeg hadde oversikt over alle de andres ligretto-kort også. Så utrolig koselig!! Etter å ha vært i ligretto-eliten på mine to år på folkehøyskolen, har jeg etter hvert opparbeidet meg et falkeblikk over alle kortene på bordet, noe som er svært gunstig i et så kaotisk spill som ligretto.
Etter en koselig gudstjeneste og enda litt mer øving, var det på tide å dra hjem igjen. Jeg fikk lov til å sitte på med Magnus i bilen hans, og det var så koselig selskap! Magnus er et utrolig godt menneske, og jeg er glad jeg har blitt kjent med ham. Magnus kjørte meg helt hjem, og det var virkelig så omtenksomt! Etter at vi fordelte den resterende maten mellom oss, la han avgårde mens jeg gikk de siste meterne hjem igjen.
For en utrolig fin helg! Den gjorde meg virkelig godt for både sjel og sinn. Etter å ha bygget meg selv litt opp denne helgen, er jeg i større grad klar til å gjennomføre ukens utfordringer. På torsdag skal jeg på sykehuset, og da blir det endelig bestemt om det blir operasjon på meg eller ikke. Selv om det er dette øyeblikket jeg har ventet på i flere uker - nesten måneder! - nå, er jeg så spent at jeg nesten gruer meg. Men jeg får repetere mantraet mitt som er blitt min nye leveregel: Jeg tar én dag om gangen. Da blir livet plutselig litt mer overkommelig å leve.
I dag venter kveldsvakt på meg! Men nå stikker jeg en liten tur til mormor for en liten visitt før vakt. God uke til dere alle! Vi skrives plutselig igjen.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar