Det blir operasjon på meg!
Nå har jeg kommet hjem etter en lang dag. Jeg tok min første tur til Lørenskog i dag! Jeg fikk ikke hengt noe der, men jeg var på sykehuset. Dette var dagen hvor jeg skulle utredes for om jeg skulle få operasjon eller ikke.
Først skulle jeg ta røntgen. Sko og bukse måtte av, og jeg la beina i de artigste retninger for at bildene skulle bli så gode som mulig. Jeg følte meg litt naken og sårbar, men det var bare kvinner i rommet. Deretter gikk jeg til ortopedisk poliklinikk. Her ble jeg møtt av en mannlig lege og hans mannlige fysioterapeut-student. Legen var utrolig vennlig, morsom og hyggelig. Han spurte rundt knesituasjonen min, og jeg la ut om både min og tvillingsøsteren min sitt lange korsbånds- og operasjonsløp. Legen sa faktisk at jeg var et glimrende student-case med hele min knehistorie, haha! Det tviler jeg virkelig ikke på.
Deretter skulle de undersøke knærne, og igjen måtte buksa av. Selv om jeg har gjort dette mange ganger før, merker jeg at det er litt uggent hver gang. Likevel roste legen meg for at jeg klarte å slappe av i beina da de dro og vridde i kneleddet. Det var hyggelig! Legen merket seg fort at jeg har veldig løse kneledd - noe som alle mine tidligere leger og fysioterapeuter har fortalt meg - og han skjønte medfølende hvorfor jeg følte jeg måtte trene så mye og så hyppig for å få en følelse av stabilitet i beina. Det gjorde meg virkelig godt å få forståelse fra en fagkyndig.
Etter litt tøying og vridning i begge kneleddene, fikk jeg kle på meg og vi kom frem til en konklusjon: Legen skulle sette meg opp på operasjon av menisken, enten fjerne "bøttehank-menisken" eller prøve å feste den til den gjenværende menisken - det kom an på hvor fungerbar bøttehanken (menisk-delen) var. Legen sa at siden det var så lenge siden ulykken hadde funnet sted, hadde menisk-delen muligens mistet sin funksjon. Det gjorde meg litt frustrert, for jeg har ikke gjort annet enn å vente først et par måneder på MR, deretter nesten enda et par måneder på denne utredningen. Jeg har ringt og prøvd å få time tidligere, så dette var det raskeste helsevesenet kunne gjøre for meg. Men så viser det seg at det kanskje ikke er raskt nok for å redde den fortapte menisk-delen min. Nok om det. Jeg skal i tillegg på CT av knærne (i flertall!) for å se om jeg skal operere korsbåndet også.
Selv om det var dette jeg ønsket meg, var det likevel overveldende å få vite det. Jeg er garantert meniskoperasjon med full narkose en gang i løpet av denne høsten, og kanskje en korsbåndoperasjon i tillegg. Nå gjelder det bare å vente på brev fra sykehuset som forteller meg dato og tid for operasjonen. Enda mer ventetid. Det er bare å smøre seg med tålmodighet.
Ellers har jeg vært på suppe og messe i ettermiddag, og det var koselig som alltid. På vei hjem fikk jeg veldig vondt i høyrekneet igjen. Beinet var ustabilt og vondt, og jeg sjokkerte meg selv da jeg merket at jeg lengtet tilbake til krykkene. Herlighet, jeg som syns jeg har vært så flink til å trene de siste ukene! Men på grunn av hektiske kveldsvakter de to siste dagene og denne dagens sykehusbesøk, har jeg ikke fått trent på tre dager. Det er virkelig ikke mer som skal til. Jeg fikk haltet meg gråtende hjem fra T-banen. I morgen er jeg nødt til å få trent igjen, samme hvor vondt kneet er.
En ny dag gjennomført! Nå gjelder det å lage en god kveld slik at dagen avsluttes med gode tanker og følelser.
- Bella.
Først skulle jeg ta røntgen. Sko og bukse måtte av, og jeg la beina i de artigste retninger for at bildene skulle bli så gode som mulig. Jeg følte meg litt naken og sårbar, men det var bare kvinner i rommet. Deretter gikk jeg til ortopedisk poliklinikk. Her ble jeg møtt av en mannlig lege og hans mannlige fysioterapeut-student. Legen var utrolig vennlig, morsom og hyggelig. Han spurte rundt knesituasjonen min, og jeg la ut om både min og tvillingsøsteren min sitt lange korsbånds- og operasjonsløp. Legen sa faktisk at jeg var et glimrende student-case med hele min knehistorie, haha! Det tviler jeg virkelig ikke på.
Deretter skulle de undersøke knærne, og igjen måtte buksa av. Selv om jeg har gjort dette mange ganger før, merker jeg at det er litt uggent hver gang. Likevel roste legen meg for at jeg klarte å slappe av i beina da de dro og vridde i kneleddet. Det var hyggelig! Legen merket seg fort at jeg har veldig løse kneledd - noe som alle mine tidligere leger og fysioterapeuter har fortalt meg - og han skjønte medfølende hvorfor jeg følte jeg måtte trene så mye og så hyppig for å få en følelse av stabilitet i beina. Det gjorde meg virkelig godt å få forståelse fra en fagkyndig.
Etter litt tøying og vridning i begge kneleddene, fikk jeg kle på meg og vi kom frem til en konklusjon: Legen skulle sette meg opp på operasjon av menisken, enten fjerne "bøttehank-menisken" eller prøve å feste den til den gjenværende menisken - det kom an på hvor fungerbar bøttehanken (menisk-delen) var. Legen sa at siden det var så lenge siden ulykken hadde funnet sted, hadde menisk-delen muligens mistet sin funksjon. Det gjorde meg litt frustrert, for jeg har ikke gjort annet enn å vente først et par måneder på MR, deretter nesten enda et par måneder på denne utredningen. Jeg har ringt og prøvd å få time tidligere, så dette var det raskeste helsevesenet kunne gjøre for meg. Men så viser det seg at det kanskje ikke er raskt nok for å redde den fortapte menisk-delen min. Nok om det. Jeg skal i tillegg på CT av knærne (i flertall!) for å se om jeg skal operere korsbåndet også.
Selv om det var dette jeg ønsket meg, var det likevel overveldende å få vite det. Jeg er garantert meniskoperasjon med full narkose en gang i løpet av denne høsten, og kanskje en korsbåndoperasjon i tillegg. Nå gjelder det bare å vente på brev fra sykehuset som forteller meg dato og tid for operasjonen. Enda mer ventetid. Det er bare å smøre seg med tålmodighet.
Ellers har jeg vært på suppe og messe i ettermiddag, og det var koselig som alltid. På vei hjem fikk jeg veldig vondt i høyrekneet igjen. Beinet var ustabilt og vondt, og jeg sjokkerte meg selv da jeg merket at jeg lengtet tilbake til krykkene. Herlighet, jeg som syns jeg har vært så flink til å trene de siste ukene! Men på grunn av hektiske kveldsvakter de to siste dagene og denne dagens sykehusbesøk, har jeg ikke fått trent på tre dager. Det er virkelig ikke mer som skal til. Jeg fikk haltet meg gråtende hjem fra T-banen. I morgen er jeg nødt til å få trent igjen, samme hvor vondt kneet er.
En ny dag gjennomført! Nå gjelder det å lage en god kveld slik at dagen avsluttes med gode tanker og følelser.
Øyeblikksbilde.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar