Sommerens vonde sannhet.

For en følelsesladet berg- og dalbane denne sommeren har vært for meg. For de fleste er sommeren et tegn på frihet, latterfylte og kanskje aktivitetsfulle dager. For meg vil dette alltid være den sommeren da jeg skadet kneet uten en gang å vite hva som skjedde. Sommeren med smerter, hjelpeløshet, tårer, krykker og den såre uvitenhet over hvorfor jeg hadde det slik jeg hadde det.

Kvelden før første arbeidsdag etter sommerferien.

Spent, men optimistisk for hvordan kneet skulle takle det.

Etter sommerferien for to uker siden gikk jeg rett ned i kjelleren. Hele sommerferien hadde jeg hatt fokus på opptrening av muskulaturen rundt knærne mine, og jeg følte meg sterkere enn på flere uker. Jeg nesten gledet meg til å vise kollegene mine hvor langt jeg var kommet. Men gleden endte i smerter allerede første arbeidsdag etter ferien, og jeg måtte låne en krykke på sykehjemmet for å klare å komme meg hjem igjen. Progresjonen i kneet var allerede gått tilbake til da sommeren begynte, og det var en vond uke preget av ensomhet, smerter og tårer som fulgte.

Uken derpå, altså forrige uke, skjønte jeg at hvis jeg ville opp av denne gjørmen, så var det fullstendig opp til meg. For ikke å drukne i egne vonde tanker som har bygd seg opp i løpet av sommeren, måtte jeg gjøre meg travel. Jeg måtte ikke få tid til å tenke.

Hver dag begynte med en treningsøkt på treningssenteret jeg bruker. Jeg syklet 40 km og tilbakela en distanse på 17-18 km. Jeg måtte begynne med lav motstand med gradvis lett økning, for kneet tålte ikke hard motstand. Deretter fulgte ca 30 minutter styrke- og balansetrening for muskulaturen rundt knærne, før jeg avsluttet med styrke for overkroppen.

Vel hjemme tok jeg en deilig og varm dusj og spiste lunsj. Deretter ventet husarbeid på meg. Etter en sommer hvor jeg har vært mye sittende på grunn av kneet har husarbeid blitt nedprioritert. Det har vært rotete og skittent i hele leiligheten, og jeg har gremmet meg over hvordan hjemmet ser ut. Istedenfor å ta alt på en hel dag, fordelte jeg arbeidet utover hele uken (både på grunnlag av motivasjon og fordi kneet ble litt vondt underveis i husarbeidet). Klesvask tok jeg flere dager og innimellom all husarbeidet, jeg ryddet leiligheten, oppvasken tok jeg relativt hyppig, jeg støvsugde og jeg vasket leiligheten. På lørdag kunne jeg endelig si meg ferdig med alt jeg ville ha utrettet av husarbeid den uken! Jeg var så stolt over alt jeg fikk utrettet med tanke på hvor ustabilt kneet faktisk er.

Husarbeidet tok vel rundt 2-3 timer hver dag, og på ettermiddagen og kvelden fant jeg meg alltid et eller annet ærend å gjøre rundt om i byen. Jeg besøkte mormoren min, møtte Linnie, traff venninne eller deltok i kristne arragementer. Det gjorde meg helt utrolig godt å kunne rette fokuset på andre enn meg selv, og det var en god avrunding på dagene. Det var lenge siden jeg har hatt det så godt som jeg hadde det denne uken.

Her er Linnie og jeg på besøk hos mormor! Alltid så koselig å være sammen med mormor! Det er Linnies snapchat-bilde, så det er meg avbildet, men det så dere sikkert. Jeg var hos mormor to ganger denne uken. Mormor har alltid betydd mye for meg, og da er det godt å kunne være der for henne nå som hun trenger familien sin hos seg.

Oddo og jeg er på besøk hos Linnie for første gang!! Hun har det så fint der! Vi fikk kaffe og te, mens jeg lagde en liten velkomstkake til henne. Er det ikke slik man pleide å gjøre før i tiden dersom man fikk nye naboer?

Så spilte vi kortspillet "Boms og President". Herlighet, hvor gøy det var å spille dette igjen! Til min store overraskelse var jeg en igjengående president, men det glapp mot slutten. Dette må vi virkelig gjenta veldig snart!!

Matlysten forsvant samtidig som da kneets funksjoner forsvant. Jeg jobber med å bygge den opp igjen nå, men det går litt tregt fortsatt. Det var derfor ganske smart å bake rundstykker, for det hjalp på matlysten!

På lørdag spurte Henriette, ei god venninne fra FHS, om jeg ville være med på en Furuset-festivalen, og det takket jeg ja til. Samsaya skulle synge, og hun har jeg ikke hørt noe fra på flere år! Jeg tror jeg så henne en gang i forbindelse med MOT-arbeidet jeg aktivt drev med for noen år siden. Jeg husker spesielt ett øyeblikk da hun ba publikum trekke nærmere scenen. Det gikk litt tregt med meg på grunn av krykkene, men da jeg så opp på Samsaya igjen, så hun rett på meg og sa "Det går bra, det går bra", og ga meg et medfølende blikk. Det var koselig!

På søndag (i går) var det gudstjeneste for unge voksne (GUV), og jeg dro dit sammen med Solveig, ei venninne fra koret jeg synger i. Det var skikkelig koselig!! Åh, det gjorde meg så godt. Rett etter gudstjenesten dro jeg på besøk til Linnie og hjalp henne gjennom nervøsiteten og ensomheten rett før første skoledag før hun møtte elevene. Det var så godt å kunne være der for henne.

Dagen i dag begynte også med en ny treningsøkt på senteret, men i dag merket jeg at følelsen som satt igjen etter trening ikke var tegn på overskudd, men at jeg kun var slapp, sliten og vond i kroppen. Kanskje ikke så rart når nattesøvnen har vært laber de siste dagene, samt at matinntaket heller ikke har vært helt på topp. Jeg fant derfor ut at jeg tok en helt avslappet ettermiddag hjemme med et par rørende episoder av "Little house on the Prarie". I morgen vil dagen være tettpakket med jobb og deretter er jeg bedt på middag hos gode Fernanda, og da vil jeg ikke ha tid til trening. Kanskje det faktisk vil være godt for kroppen med fullstendig restitusjon.

I kveld er det oppstartsøvelse med Kor Major, og jeg gleder meg til å begynne igjen! Som vanlig tok jeg med krykkene, men jeg merker jeg gruer meg allerede til spørsmålene som vil følge med dem. For nei, jeg vet egentlig ikke helt hva som har skjedd med kneet. Det eneste jeg vet, er all smerten og stivheten som kneet har påført meg hele sommeren. Jeg var på MR-undersøkelse for en liten stund siden og får svar på onsdagens legetime. Da vil noen etterlengtede svar endelig bli gitt til meg. Men hva er det jeg egentlig ønsker at svaret skal være? Det orker jeg ikke å tenke på nå. Nå må jeg ta dag for dag.

I mellomtiden kan jo du bruke dagen til å tenke over hvor heldig du er som har et par velfungerende bein som du kan gå med, hoppe med, løpe med. Privilegier man ikke tenker over at man har før man mister dem.

Øyeblikksbilde.

- Bella.