Etterlengtede svar på MR av kneet.

Øyeblikksbilde.

Nå har jeg akkurat kommet hjem etter en herlig treningsøkt på senteret! Jeg syklet 40 minutter med de samme motstandsintervallene som tidligere, men denne gangen syklet jeg en hel kilometer lenger enn rekorden fra forrige uke! 19,1 km, og jeg var kjempefornøyd! Så var det 30 minutter med styrke og balanse hovedsakelig for muskelgruppene rundt knærne. Jeg merket at beinpress var for sårt for beina, så jeg vil erstatte den med en knebøy-øvelse på balanseball. Jeg tror det vil bli bra.

Så har jeg endelig fått svar på sommerens etterlengtede spørsmål: Hva er det som egentlig har skjedd i kneet? På onsdag skulle jeg til legen, og jeg var nesten på gråten hele dagen frem til legetimen. I løpet av sommeren har jeg bygd opp en intens sårbarhet rundt knesituasjonen min, og selv om jeg har gledet meg til å få svar, ligger det så mye forventninger og spenning rundt det at det nesten var vanskelig å takle alt. Legen ropte meg opp. og jeg merket det var enda en ny lege. Fjerde legen som har måttet sette seg inn i min knesituasjon denne sommeren. Jammen blir det progresjon av slikt.

"Nå kjenner jeg deg ikke så godt, men jeg har sett svarene fra MR-undersøkelsen din", begynte legen så fort jeg fikk lukket døren til legerommet. Og så, før jeg fikk satt meg ned og tatt et dypt pust før øyeblikket jeg har ventet på i hele sommer, buste hun ut med svaret fra MR-undersøkelsen:

"Du har røket det bakre korsbåndet ditt delvis av, og fått en bøttehankruptur i menisken på innsiden av kneet. Jeg sender en henvisning til ortoped for en kikkhullsoperasjon i menisken din."

Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle svare. Hva var en bøttehankruptur? Legen forklarte at menisken var splittet i to, og splitten liknet en bøttehank. I operasjonen ville ortopeden mest sannsynlig kutte denne bøttehanken rett av. Legen fortalte videre at ortopeden mest sannsynlig ikke ville gjøre noe med korsbåndet mitt siden det kun var røket delvis av, samtidig som at det var en viss risiko siden jeg har operert i korsbåndet før. Det var kjipt å høre, men jeg kommer til å kjempe for operasjon i korsbåndet mitt også når jeg møter ortopeden. Jeg vet av erfaring at hvis det ikke blir gjort noe med korsbåndet nå, kommer jeg til å ha vondt helt frem til det blir røket helt av. For det kommer til å skje før eller siden.

Jeg var vel egentlig fornøyd med svaret. Jeg var glad det var noe som var galt i kneet, et svar på hvorfor jeg har hatt så vondt i hele sommer. Samme kveld skulle jeg på et møte, og for første gang kunne jeg endelig svare ordentlig når de så krykkene mine og spurte hva som hadde skjedd!

De siste dagene har jeg prøvd å gå uten krykker. Det er utrolig rart, og jeg føler meg så naken og sårbar uten dem. Men knærne blir sterkere og sterkere for hver dag på treningssenteret, og jeg må tørre å la krykkene ligge igjen hjemme og stole på beina mine. Det jo deilig å slippe krykkene også! En type frihet over at jeg har kontroll over kroppen min selv. Jeg merker jeg blir fylt med så mye takknemlig for at jeg kan gå uten hjelp.

Senere i dag skal jeg besøke mormor. Det skal bli koselig å møte henne igjen. Linnie og Oddo skal også komme, tror jeg, og jeg tenkte å lage middag hos henne til oss alle. Jeg håper det vil hjelpe på mormors appetitt. Min matlyst har forresten endelig kommet tilbake! I går våknet jeg om morgenen og tenkte på alt jeg ville spise til frokost! Haha, det var en latterlig, men deilig følelse å kunne glede seg til frokostmåltidet som jeg ikke har gjort i hele sommer. Jeg spiste tre brødskiver, og jeg kan ikke huske når jeg spiste så mye til frokost, haha! Endelig ser det lysere ut for meg også!

- Bella.