Kor Major - konsert og avslutning!
Jøje meg, jeg trodde jeg ville få masse dødtid denne uken, men det skjedde visst i alle fall ikke! Jeg haster fra det ene til det andre, men jeg må presisere at det har vært en helt nydelig uke. Jeg har hatt så mange gode oppturer! Her tenkte jeg å ta for meg noe som gjorde meg glad og takknemlig for livet mitt. Kor Major!
Vårkonsert med Kor Major!
På søndag hadde vi siste konsert med koret mitt før sommeren. Jeg følte jeg hadde kontroll på sangene, og at koret sang veldig godt i lag. Vi hadde et veldig variert repertoar - alt fra rolige salmer, stemningsfulle pop-låter og til og med den afrikanske "Fader Vår"! Sølve, vår dyktige dirigent, fortalte også at vi sang den fineste sangen han noen gang hadde hørt koret synge. Jeg merket jeg gledet meg veldig til å vise publikum vårt flotte repertoar.
Denne gangen kunne ingen fra familien eller slektninger komme å høre på, men min flotte venninne, Iselin, tok seg tid til å komme! Jeg merket jeg ofte så på henne og smilte under hele konserten. Jeg er heldig som har ei venninne som henne. Konserten gikk over alle forventninger, det var akkurat som om alt klaffet! Med et storartet band, utrolig flink dirigent, og et kor som stod på til siste slutt, fikk vi levert det beste av det beste! Jeg var så glad, jeg var så stolt, jeg var så takknemlig. Det var utrolig å kunne få være med en del av denne opplevelsen.
Tilbakemeldingene fra publikum var overveldende. Noen hadde blitt rørt til tårene, og flere som hadde vært på mange tidligere konserter med Kor Major, fortalte at denne var den beste konserten koret noensinne hadde prestert! Det er jo faktisk helt utrolig! Det ble en flott avslutning for skoleåret!
Avslutning med Kor Major
Mandagen etter var det en hyggelig og sosial avslutning med koret. Da var omsider André blitt frisk nok til å være med, og sammen trasket vi ned mot Frognerparken hvor avslutningen fant sted. Først satte vi i gang med kubbespill. Etter fjorårets spilling i Maridalen hvor mine pinnekast føk til alle kanter, hadde jeg ikke de store forventningene til meg selv. Første runde kom jeg på lag med Øystein og André, og det gikk veldig fint! Jeg fikk ikke ned én pinne, men samholdet i laget gjorde virkelig opp for seg. Vi tapte omgangen og krevde revansj. Denne gangen vant vi, og jeg fikk faktisk ned én kubbe! Da ble jeg jo litt stolt også da, hehe.
Flere omganger med kubbespill ble satt i gang, og jeg merket jo mer vi spilte, jo mer fikk jeg kontroll på kastene mine. I tillegg fikk jeg tilbakemeldinger som "du er jo flink, Anabel, du har god teknikk!" og "du er jo toppscoreren her!", og det betydde så mye for meg! Jeg klarte meg jo mye bedre enn jeg hadde forventet av meg selv!
Etter å ha spilt min sjette runde, ga vi oss. Da var jeg ikke sen om å ta frem fotballen og leke litt med den! Etter en heftig operasjon og seig opptreningsfase, skulle jeg endelig unne meg selv å leke litt med fotballen igjen. Jeg hadde jo omtrent ikke rørt en fotball siden forrige koravslutning i Frognerparken! Nå var det virkelig på tide å hente frem fotballgleden igjen. André ble med meg, og sammen sentret vi til hverandre og trikset litt. Jeg lærte André litt teknikk, finter og vendinger, og flash backs fra da jeg var trener for et jentelag kom frem i minnet mitt. Som jeg savner å spille fotball aktivt. Som jeg lengter etter å kjenne spenning fylle seg opp inne i meg når jeg entrer en fotballbane. Jeg kommer nok aldri til å nå det samme nivået jeg spilte i mine "gyldne" fotballdager med tanke på knærne mine, men bare å kunne drive med fotball på hobbybasis slik som dette burde da vel ikke være mye å be om?
Mot slutten fikk jeg trikset litt. Jeg begynte med 30 (altså ikke veldig imponerende), deretter gikk det nedover til 20, 15, 5....da skjønte jeg at beina var slitne og det var tid for å gi seg. Da vi satte oss sammen med de andre, fikk jeg høre at de var imponerte over fotballteknikken min. Så utrolig hyggelig å høre! Ikke lenge etter begynner jeg å spille litt med noen andre i koret. Mens vi spiller, følte jeg nesten at de fikk prestasjonsangst overfor meg! MEG! Hvem er JEG å få prestasjonsangst overfor?! Utrolig følelse, jeg har ikke ord! Jeg smilte omtrent hele tiden - ikke fordi jeg følte jeg måtte, men fordi jeg ikke klarte å la være! Selv følte jeg ikke prestasjonen min var på topp. Jeg hadde jo omtrent ikke rørt en fotball på ett år. Likevel var det nok til at de andre ble imponerte! Det gjorde utrolig godt inne i meg.
- Bella.
Vårkonsert med Kor Major!
På søndag hadde vi siste konsert med koret mitt før sommeren. Jeg følte jeg hadde kontroll på sangene, og at koret sang veldig godt i lag. Vi hadde et veldig variert repertoar - alt fra rolige salmer, stemningsfulle pop-låter og til og med den afrikanske "Fader Vår"! Sølve, vår dyktige dirigent, fortalte også at vi sang den fineste sangen han noen gang hadde hørt koret synge. Jeg merket jeg gledet meg veldig til å vise publikum vårt flotte repertoar.
Denne gangen kunne ingen fra familien eller slektninger komme å høre på, men min flotte venninne, Iselin, tok seg tid til å komme! Jeg merket jeg ofte så på henne og smilte under hele konserten. Jeg er heldig som har ei venninne som henne. Konserten gikk over alle forventninger, det var akkurat som om alt klaffet! Med et storartet band, utrolig flink dirigent, og et kor som stod på til siste slutt, fikk vi levert det beste av det beste! Jeg var så glad, jeg var så stolt, jeg var så takknemlig. Det var utrolig å kunne få være med en del av denne opplevelsen.
Tilbakemeldingene fra publikum var overveldende. Noen hadde blitt rørt til tårene, og flere som hadde vært på mange tidligere konserter med Kor Major, fortalte at denne var den beste konserten koret noensinne hadde prestert! Det er jo faktisk helt utrolig! Det ble en flott avslutning for skoleåret!
Avslutning med Kor Major
Mandagen etter var det en hyggelig og sosial avslutning med koret. Da var omsider André blitt frisk nok til å være med, og sammen trasket vi ned mot Frognerparken hvor avslutningen fant sted. Først satte vi i gang med kubbespill. Etter fjorårets spilling i Maridalen hvor mine pinnekast føk til alle kanter, hadde jeg ikke de store forventningene til meg selv. Første runde kom jeg på lag med Øystein og André, og det gikk veldig fint! Jeg fikk ikke ned én pinne, men samholdet i laget gjorde virkelig opp for seg. Vi tapte omgangen og krevde revansj. Denne gangen vant vi, og jeg fikk faktisk ned én kubbe! Da ble jeg jo litt stolt også da, hehe.
Flere omganger med kubbespill ble satt i gang, og jeg merket jo mer vi spilte, jo mer fikk jeg kontroll på kastene mine. I tillegg fikk jeg tilbakemeldinger som "du er jo flink, Anabel, du har god teknikk!" og "du er jo toppscoreren her!", og det betydde så mye for meg! Jeg klarte meg jo mye bedre enn jeg hadde forventet av meg selv!
Etter å ha spilt min sjette runde, ga vi oss. Da var jeg ikke sen om å ta frem fotballen og leke litt med den! Etter en heftig operasjon og seig opptreningsfase, skulle jeg endelig unne meg selv å leke litt med fotballen igjen. Jeg hadde jo omtrent ikke rørt en fotball siden forrige koravslutning i Frognerparken! Nå var det virkelig på tide å hente frem fotballgleden igjen. André ble med meg, og sammen sentret vi til hverandre og trikset litt. Jeg lærte André litt teknikk, finter og vendinger, og flash backs fra da jeg var trener for et jentelag kom frem i minnet mitt. Som jeg savner å spille fotball aktivt. Som jeg lengter etter å kjenne spenning fylle seg opp inne i meg når jeg entrer en fotballbane. Jeg kommer nok aldri til å nå det samme nivået jeg spilte i mine "gyldne" fotballdager med tanke på knærne mine, men bare å kunne drive med fotball på hobbybasis slik som dette burde da vel ikke være mye å be om?
Mot slutten fikk jeg trikset litt. Jeg begynte med 30 (altså ikke veldig imponerende), deretter gikk det nedover til 20, 15, 5....da skjønte jeg at beina var slitne og det var tid for å gi seg. Da vi satte oss sammen med de andre, fikk jeg høre at de var imponerte over fotballteknikken min. Så utrolig hyggelig å høre! Ikke lenge etter begynner jeg å spille litt med noen andre i koret. Mens vi spiller, følte jeg nesten at de fikk prestasjonsangst overfor meg! MEG! Hvem er JEG å få prestasjonsangst overfor?! Utrolig følelse, jeg har ikke ord! Jeg smilte omtrent hele tiden - ikke fordi jeg følte jeg måtte, men fordi jeg ikke klarte å la være! Selv følte jeg ikke prestasjonen min var på topp. Jeg hadde jo omtrent ikke rørt en fotball på ett år. Likevel var det nok til at de andre ble imponerte! Det gjorde utrolig godt inne i meg.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar