Anabels åpenbaring #5

I en skoletime tidligere denne uken ga læreren beskjed om at vi skulle ha rollespill i timen etter. Tilfeldigvis sendte jeg melding med min gode tvillingsøster i friminuttet mellom disse timene hvor jeg oppdaterte henne om at jeg skulle ha rollespill neste time og om hvordan jeg håpet jeg ikke ble trukket ut til å være med. "Hvorfor ikke?", spør Analin, "du som er så flink til å melde deg frivillig og gjøre sånne ting". Det fikk meg nok en gang til å tenke og reflektere over utviklingen av livet mitt.

Det er sant, jeg var veldig flink til å kaste meg ut i forskjellige ting som fremføringer, andakter, rollespill, konkurranser og liknende gjennom årene folkehøyskolen. På videregående satt jeg alltid på første benk og omtrent lette etter spørsmål jeg kunne rekke opp hånden for å stille læreren angående undervisningen. Hvor har det blitt av denne levende jenta? Hvor har det blitt av den uhøytidelige jenta som ikke var redd for å stå oppreist og snakke foran en klasse eller hele skolen? Det er akkurat som om jeg la denne livsgnisten fra meg så fort jeg flyttet til Oslo. Hvorfor det? Jeg har mine teorier.

Livet i Oslo har fortsatt sine skumle sider. Jeg ble voksen veldig fort og fikk mye ansvar for meg selv. Oslo er for meg fortsatt en by fylt med tøffe utfordringer og et hardt studium. Dagene er belastende, noen dager tyngre enn andre, og jeg har mer enn nok av tanker å bearbeide daglig på selvfronten. Er det egentlig da rart hvorfor jeg igjen har blitt så stille og tilbaketrukket? Kanskje det egentlig ikke er så vanskelig å skjønne hvorfor jeg ikke kaster meg ut i ting lenger likevel.

Det ble visst rollespill på meg likevel, gitt. Jeg fikk ikke den største rollen, men jeg skulle være legen og måtte rekvirere noen medisiner til pasienten. Det var jo ikke vanskelig i det hele tatt! Men jeg har ikke kommet meg over kneika som forteller at jeg er ordentlig komfortabel med det. Jeg er ikke helt der enda. Kanskje jeg vil bli det igjen? Selv om forutsetningene ikke taler helt i den retningen med tanke på hvor jeg befinner meg nå, er det et lite håp inne i meg som ønsker å finne tilbake igjen til denne levende jenta. Livet blir mye mer spennende og moro på den måten! Da gjelder det bare for meg å bli trygg på omgivelsene. Men kanskje aller mest trygg på meg selv.

- Bella.