Minner fra årene på videregående!
I dag tok jeg skolebussen fra Østmodum til Vikersund for aller siste gang. Da jeg så alle skolebarna, var det så merkelig at jeg nesten ikke kjente noen av dem! Da jeg tok denne bussen da jeg var yngre, kjente jeg omtrent alle. Vi hadde dannet oss en liten gjeng helt bakerst i bussen som alltid lo og hadde det moro sammen! Åh, som jeg savner denne tiden. Dette var virkelig tider, altså!
Nå skal sant sies at livet på videregående ikke har vært så verst, det heller. Disse årene på idrettslinja har virkelig vært tre av de BESTE - samt de hardeste og tøffeste - årene i mitt liv! Selv om det har vært et evig slit, har jeg prøvd å se positivt på alt og alle, og satt pris på alle utfordringene jeg har møtt. Dette er noen år jeg sent vil komme til å glemme!
Nå skal sant sies at livet på videregående ikke har vært så verst, det heller. Disse årene på idrettslinja har virkelig vært tre av de BESTE - samt de hardeste og tøffeste - årene i mitt liv! Selv om det har vært et evig slit, har jeg prøvd å se positivt på alt og alle, og satt pris på alle utfordringene jeg har møtt. Dette er noen år jeg sent vil komme til å glemme!
VG1: Overgangen til noe nytt og spennende! (tittel på den første norskstilen min)
Gjett om jeg var spent på hvordan dette skoleåret skulle utarte seg! Selvfølgelig skulle jeg utføre en kneoperasjon 1. skoledag, men jeg var allerede bra igjen til å begynne på skolen bare noen få dager etter operasjonen. Da jeg for første gang så kontaktlæreren min, Ole Tom, da jeg kom inn døren, husker jeg at det første jeg tenkte, var: "Ham husker jeg fra opptaksprøven!" Dessuten kunne jeg også huske at han virket så grei. Jeg gledet meg stort til å bli kjent med ham og de nye klassekameratene mine! Hvem kunne vel ane at han skulle bli den beste læreren jeg har hatt hittil?
Jeg fikk medlemskap på ELIXIA med superrabatt siden jeg gikk idrettslinja, og dette medlemsskapet har blitt flittig brukt til styrke- og skadeforebyggende trening for beina mine. Selv om jeg trente så bra jeg kunne, hadde jeg ikke mye erfaring med egentrening og oppbygging etter kneoperasjonen. Jeg kunne nemlig i ettertid se at jeg ikke trente så hardt og målbevisst som jeg kunne ha gjort. Men det var jo ikke helt min feil heller; jeg gjorde jo mitt beste; det var bare det at dette var helt nytt for meg.
Jeg hadde gått ut fra grunnskolen med over 5 i karaktersnitt, og jeg ønsket å vedlikeholde dette snittet. Jeg jobbet derfor mye og lenge med skolearbeid dette året. Naturfag-, treningslære- og T-matematikkfaget (teoretisk) tok mest tid. Her kunne jeg sitte til langt over midnatt med lekser (hadde netter som varte til klokka tre om natten!) og få bare 3-4 timers søvn. Til tross for at dette var SLIT, var det helt nytt for meg å være så lenge oppe for å jobbe med skolearbeid. Det var nemlig ikke så hardt og vanskelig! Det ble verre i 2. og 3. klasse.
Vi hadde en del elevpresentasjoner i 1. klasse, men det er to jeg husker best. Den ene handlet om takknemlighet, og jeg var i par med Analin (norskfaget); at man må lære seg å sette pris på de tingene man har og ikke ta noen ting for gitt. Med utgangspunkt som et adoptivbarn fra et fattig land, hadde vi mye å snakke om her. Vi fikk karakteren 5. Vi hadde også samme presentasjon omformet som en andakt på en øvelse med Heggen Gospel og konfirmasjonsleir, og vi fikk mange rørende tilbakemeldinger. Den andre presentasjonen handlet om Heggen Gospel (i engelskfaget), og jeg jobbet sammen med Analin her også. Vi avsluttet presentasjonen med å synge "In The Light" for klassen, og vi fikk mange positive tilbakemeldinger både fra læreren og klassekamerater. Her fikk vi karakteren 6!
Skoleåret ble avsluttet med en sykkeltur med klassen. Flate, så hardt det var! Til og med jeg som fortsatt var skadet i kneet og måtte droppe den ene sykkelturen (åh, som jeg kjedet meg ved leirplassen helt alene...), ble utslitt, og jeg husker jeg la meg langflat på badegulvet - og ble der - da jeg omsider kom hjem. Men da var det sommerferie også!
Jeg fikk medlemskap på ELIXIA med superrabatt siden jeg gikk idrettslinja, og dette medlemsskapet har blitt flittig brukt til styrke- og skadeforebyggende trening for beina mine. Selv om jeg trente så bra jeg kunne, hadde jeg ikke mye erfaring med egentrening og oppbygging etter kneoperasjonen. Jeg kunne nemlig i ettertid se at jeg ikke trente så hardt og målbevisst som jeg kunne ha gjort. Men det var jo ikke helt min feil heller; jeg gjorde jo mitt beste; det var bare det at dette var helt nytt for meg.
Jeg hadde gått ut fra grunnskolen med over 5 i karaktersnitt, og jeg ønsket å vedlikeholde dette snittet. Jeg jobbet derfor mye og lenge med skolearbeid dette året. Naturfag-, treningslære- og T-matematikkfaget (teoretisk) tok mest tid. Her kunne jeg sitte til langt over midnatt med lekser (hadde netter som varte til klokka tre om natten!) og få bare 3-4 timers søvn. Til tross for at dette var SLIT, var det helt nytt for meg å være så lenge oppe for å jobbe med skolearbeid. Det var nemlig ikke så hardt og vanskelig! Det ble verre i 2. og 3. klasse.
Vi hadde en del elevpresentasjoner i 1. klasse, men det er to jeg husker best. Den ene handlet om takknemlighet, og jeg var i par med Analin (norskfaget); at man må lære seg å sette pris på de tingene man har og ikke ta noen ting for gitt. Med utgangspunkt som et adoptivbarn fra et fattig land, hadde vi mye å snakke om her. Vi fikk karakteren 5. Vi hadde også samme presentasjon omformet som en andakt på en øvelse med Heggen Gospel og konfirmasjonsleir, og vi fikk mange rørende tilbakemeldinger. Den andre presentasjonen handlet om Heggen Gospel (i engelskfaget), og jeg jobbet sammen med Analin her også. Vi avsluttet presentasjonen med å synge "In The Light" for klassen, og vi fikk mange positive tilbakemeldinger både fra læreren og klassekamerater. Her fikk vi karakteren 6!
Skoleåret ble avsluttet med en sykkeltur med klassen. Flate, så hardt det var! Til og med jeg som fortsatt var skadet i kneet og måtte droppe den ene sykkelturen (åh, som jeg kjedet meg ved leirplassen helt alene...), ble utslitt, og jeg husker jeg la meg langflat på badegulvet - og ble der - da jeg omsider kom hjem. Men da var det sommerferie også!
VG2: Det hardeste året!
Dette året slet jeg meg virkelig fullstendig ut. Etter VG1 avsluttet jeg to fag, men jeg fikk inn hele fem nye fag på like mange skoletimer om ikke færre (noe som resulterte i at flere av fagene hadde vi bare 1-2 økter i uken)! I tillegg gikk jeg fra teoretisk matte til realfagsmatte; det vanskeligste mattenivået på skolen. Jeg var virkelig dømt til å slite meg ut dette skoleåret - og gjett om jeg gjorde det, da! Selv om ikke nettene ble lengre, ble de hyppigere, og hver eneste helg og ferie gikk med til ett eller annet skolearbeid - tro det eller ei! Verst var matematikkfaget. Vi fikk lekse til hver eneste matteøkt, og vi gjennomgikk også et nytt tema hver økt. Hang man ikke med til hver time, ville man slite som søren for å skjønne noe! I tillegg hadde vi fagene geografi og samfunnsfag bare 1-2 økter i uken, så det gjaldt å henge godt med i hver time her også.
Jeg gikk også fra toppidrettsfaget (fotball) og over til breddeidrett (allsidig idrett - som vanlig gym). I begynnelsen var jeg så redd for at jeg ikke ville mestre de idrettene vi skulle gjennom i det nye gymfaget. Men det gikk overraskende bra og det var så herlige gymøkter! Jeg må virkelig takke læreren for det. Han var utrolig motiverende, morsom og kul, og han fikk meg til å prestere bra (til meg å være, vel å merke!) i idretter jeg aldri trodde jeg noen gang kunne klare! Jeg kan fortsatt huske en kommentar han ga meg: "I noen timer er du veldig flink - i noen andre er du jevngod." Jeg er virkelig glad jeg valgte å gå over til breddeidrett nå i ettertid.
Midt i dette skoleåret fikk Analin og jeg oss en hybelleilighet i Hønefoss! Den kom veldig godt med siden vi ellers bodde ganske langt unna skolen (42 km). Her oppholdt vi oss mesteparten av hverdagene, før vi dro hjem på fredag for gospeløvelse etter fredagens ukentlige hybelrengjøring. Vi pleide å være hjemme i Østmodum gjennom helgen, men vi dro også ofte opp til Hønefoss igjen på søndag. Analin og jeg lagde oss gode rutiner etter hvert; den ene handlet, lagde middag og hang opp tøy, mens den andre satte på klesvask, ryddet de tørkede klærne fra dagen i forveien og tok seg av oppvasken etter middag. Veldig grei deal!
Vi hadde to nye klasseturer dette året også. Den ene bar oss til Dagali for en opplevelsestur. Her bega jeg meg ut på utfordringer jeg aldri trodde jeg ville mestre! Jeg nevner bare rafting og rappellering. Go-kart fikk vi også prøvd oss på, utført på glatt bane pga regnet og med ekstra raske biler - jeg trodde jeg aldri skulle overleve, hehe. Men det gjorde jeg, og dette var en opplevelsesrik tur til tusen! Den andre klasseturen var en skitur på Norefjell. Så mange oppoverbakker det var til hytta på Høgevarde - de skulle jo ingen ende ta! Likevel var tilbaketuren verst; turen ned igjen var en utrolig stor belastning for knærne mine. Jeg klarte etter hvert ikke å ploge med venstrekneet mitt pga smertene, og høyrekneet mitt ble fort slitent som min eneste bremsekilde. Heldigvis fikk jeg lov til å sitte i pulken den siste biten, og en lettelse skylte gjennom kroppen min. Mens pulklederne læreren og Petter (en klassekamerat) ploget for harde livet, klarte vi å komme oss sikkert ned uten flere knesmerter fra min side, og nok en vellykket klassetur var lagt bak oss!
VG3: Siste innspurt på det siste, men også det tøffeste, året!
Her mistet vi fire fag, og bare ett nytt fag kom inn. Det resulterte i at jeg kunne konsentrere meg om langt færre fag. Jeg trodde jeg derfor ville få bedre tid til å gjøre andre ting enn bare skole på fritiden, men der tok jeg sannelig feil. Jeg fant alltid ut ett eller annet leksearbeid som jeg kunne drive med, ellers ville den dårlige samvittigheten hjemsøke meg.
Dessuten hadde vi så mange store prosjekter som tok så lang tid. Ringeriksnatten; en fotballcup for skoleklasser i lokalmiljøet og andre kommuner i nærheten, arrangerte klassen min, og det ble en stor suksess! Vi fikk inn rundt 70 000 kr i overskudd om jeg ikke tar feil! Jeg fikk karakteren 5 for min deltakelse på cupen, og er fornøyd med det. Et annet prosjekt vi hadde var fordypningsemnet i norsk. Her jobbet jeg sammen med Analin og Anny, ei annen klassevenninne, og vi jobbet hardt og seriøst med dette prosjektet. Vi møtte hverandre til og med midt i juleferien for å fortsette jobbingen! Heldigvis fikk vi lønn for strevet, i form av karakteren 6. Vi hadde også et historieprosjekt om "Familien vår i tid", og da valgte Analin og jeg å sammenlikne adopsjonen vår med mormors. Det var fantastisk spennende, og jeg ble bedre kjent med adoptivbarnet inne i meg! Vi fikk 6 på dette prosjektet også, og det er mye takket være læreren! Aldri før har jeg opplevd en lærer hjulpet oss så mye med veiledning og ALT! Hun gjorde hele prosjektet så bra, og motivasjonen til å jobbe med dette hadde aldri vært der uten henne!
Etter nyttår fikk jeg meg en jobb på Rema 1000 i Vikersund, noe jeg er veldig fornøyd med! Jeg jobber med så mange koselige kollegaer, og jeg møter flere interessante og hyggelige kunder hver gang jeg jobber. Jeg jobber mandager og onsdager (noen dager også fredager), og dagene går fra 16:00-22:00 hvis jeg ikke skal være med å stenge. I januar-måned hadde jeg i tillegg fotballtreninger tirsdager og torsdager, samt gospeløvelse på fredager. Dette innebar liten tid til lekser og ikke minst fritid eller tid på hybelen (treningene var i Åmot). Men så ble jeg skadet - gang på gang... - og da ble treningsbelastningen min også betydelig redusert.
Vi hadde to nye klasseturer i år også! Den ene tok oss igjen med til Norefjell der vi skulle på snøhuletur. Grunnet de mektige værforholdene som gjorde at vi flere ganger ble blåst over ende (bortsett fra meg, overraskende nok; jeg klarte faktisk å holde meg på beina gjennom hele turen!), hadde vi ikke sjanse til å komme oss til den plassen vi skulle lage snøhule. Vi måtte telte istedenfor, og jeg skal gladelig innrømme at jeg ble skikkelig skuffet. Jeg hadde virkelig gledet meg til å få oppleve å ligge i snøhule! Det hadde vært utfordrende og spennende, og en stor opplevelse jeg kunne ta med meg videre i livet mitt. I tillegg var vi på treningsleir i Portugal sammen med tre herlige lærere (det var her overskuddet fra Ringeriksnatten kom veldig godt med)! Denne turen toppet alle andre turer klassen har hatt, og det ble en flott avslutning på idrettslinjen. Jeg kan fortsatt huske det flotte 4-stjernes hotellet med en nydelig uteplass hvor vi samlet oss for å slikke sol, den fantastisk nydelige stranden hvor vi hadde de fleste av treningsøktene våre som var lik de perfekte strendene man kan se på postkort, og alle de herlige treningsøktene og flyturene! Dette var stort for meg. Åh, jeg vil tilbake til denne tiden! Dette var idyll!
Etter treningsleiren i Portugal, var det duket for russetiden. Jeg valgte å ikke gjøre noe stort nummer ut av den. Jeg prioriterte for det meste lekser og trening, og jeg holdt meg edru gjennom hele perioden. Likevel var jeg med på to russetreff; i Tryvann og Lillehammer, og jeg anbefaler Lillehammer. Tryvann var egentlig bare en stor fyllefest, men i Lillehammer var det muligheter for andre aktiviteter, og man kunne alltid se noen vakter som gikk rundt! Jeg følte meg veldig trygg her, og det var så deilig.
Russetiden var likevel ikke bare fryd og gammen. Jeg har også gått gjennom mye tungt og vanskelig denne perioden. Dette er en del av livet mitt jeg vil komme meg gjennom, for deretter å slette alle minner herifra. Misforstå meg ikke; selv hvor tøft jeg hadde det, hvor mye jeg gråt og hvor nær jeg var ved å gi opp, er jeg kjempeglad for at jeg turte å åpne meg og at jeg endelig fått hjelp! Men selve prosessen gjorde så vondt. Jeg måtte hele tiden prøve å tenke langsiktig - nytteverdien av alt slitet. Jeg måtte bare være sterk.
Til tross for den vonde perioden min kom det noe godt ut av dette også. Jeg har funnet ut at det er mange som bryr seg om meg - mer enn det jeg trodde kunne være mulig! Disse fikk meg til å føle meg verdt noe. De kan ikke ane hvor mye det betydde for meg! De kan ikke ane hvor mye de betyr for meg. Tenk at jeg har vært så heldig å bli kjent med så mange flotte mennesker! Det er bare denne delen jeg vil ta med meg videre fra denne perioden.
Jeg har virkelig hatt tre fantastiske år på videregående. Jeg har vært utrolig fornøyd med klassen, med alle lærerne jeg har hatt og blitt kjent med, samt andre hyggelige arbeidere på skolen, og med all kunnskapen, visdommen og lærdommen jeg har fått erfart opp gjennom disse årene som jeg kan ta med meg videre i livet mitt!
Etter nyttår fikk jeg meg en jobb på Rema 1000 i Vikersund, noe jeg er veldig fornøyd med! Jeg jobber med så mange koselige kollegaer, og jeg møter flere interessante og hyggelige kunder hver gang jeg jobber. Jeg jobber mandager og onsdager (noen dager også fredager), og dagene går fra 16:00-22:00 hvis jeg ikke skal være med å stenge. I januar-måned hadde jeg i tillegg fotballtreninger tirsdager og torsdager, samt gospeløvelse på fredager. Dette innebar liten tid til lekser og ikke minst fritid eller tid på hybelen (treningene var i Åmot). Men så ble jeg skadet - gang på gang... - og da ble treningsbelastningen min også betydelig redusert.
Vi hadde to nye klasseturer i år også! Den ene tok oss igjen med til Norefjell der vi skulle på snøhuletur. Grunnet de mektige værforholdene som gjorde at vi flere ganger ble blåst over ende (bortsett fra meg, overraskende nok; jeg klarte faktisk å holde meg på beina gjennom hele turen!), hadde vi ikke sjanse til å komme oss til den plassen vi skulle lage snøhule. Vi måtte telte istedenfor, og jeg skal gladelig innrømme at jeg ble skikkelig skuffet. Jeg hadde virkelig gledet meg til å få oppleve å ligge i snøhule! Det hadde vært utfordrende og spennende, og en stor opplevelse jeg kunne ta med meg videre i livet mitt. I tillegg var vi på treningsleir i Portugal sammen med tre herlige lærere (det var her overskuddet fra Ringeriksnatten kom veldig godt med)! Denne turen toppet alle andre turer klassen har hatt, og det ble en flott avslutning på idrettslinjen. Jeg kan fortsatt huske det flotte 4-stjernes hotellet med en nydelig uteplass hvor vi samlet oss for å slikke sol, den fantastisk nydelige stranden hvor vi hadde de fleste av treningsøktene våre som var lik de perfekte strendene man kan se på postkort, og alle de herlige treningsøktene og flyturene! Dette var stort for meg. Åh, jeg vil tilbake til denne tiden! Dette var idyll!
Etter treningsleiren i Portugal, var det duket for russetiden. Jeg valgte å ikke gjøre noe stort nummer ut av den. Jeg prioriterte for det meste lekser og trening, og jeg holdt meg edru gjennom hele perioden. Likevel var jeg med på to russetreff; i Tryvann og Lillehammer, og jeg anbefaler Lillehammer. Tryvann var egentlig bare en stor fyllefest, men i Lillehammer var det muligheter for andre aktiviteter, og man kunne alltid se noen vakter som gikk rundt! Jeg følte meg veldig trygg her, og det var så deilig.
Russetiden var likevel ikke bare fryd og gammen. Jeg har også gått gjennom mye tungt og vanskelig denne perioden. Dette er en del av livet mitt jeg vil komme meg gjennom, for deretter å slette alle minner herifra. Misforstå meg ikke; selv hvor tøft jeg hadde det, hvor mye jeg gråt og hvor nær jeg var ved å gi opp, er jeg kjempeglad for at jeg turte å åpne meg og at jeg endelig fått hjelp! Men selve prosessen gjorde så vondt. Jeg måtte hele tiden prøve å tenke langsiktig - nytteverdien av alt slitet. Jeg måtte bare være sterk.
Til tross for den vonde perioden min kom det noe godt ut av dette også. Jeg har funnet ut at det er mange som bryr seg om meg - mer enn det jeg trodde kunne være mulig! Disse fikk meg til å føle meg verdt noe. De kan ikke ane hvor mye det betydde for meg! De kan ikke ane hvor mye de betyr for meg. Tenk at jeg har vært så heldig å bli kjent med så mange flotte mennesker! Det er bare denne delen jeg vil ta med meg videre fra denne perioden.
Jeg har virkelig hatt tre fantastiske år på videregående. Jeg har vært utrolig fornøyd med klassen, med alle lærerne jeg har hatt og blitt kjent med, samt andre hyggelige arbeidere på skolen, og med all kunnskapen, visdommen og lærdommen jeg har fått erfart opp gjennom disse årene som jeg kan ta med meg videre i livet mitt!
Andre gode minner:
Jeg må selvsagt ikke glemme å nevne andre gode minner jeg også vil komme til å savne. Jeg var leder på noen kristne arrangementer som konfirmasjonsleire. Den første leiren, med temaet paralympics som også ble utført samme år, kunne jeg huske at alt var så nytt og spennende, og det var så gøy! Det var her Analin og jeg også hadde andakten om takknemlighet. Jeg og noen av de andre lederne merket oss spesielt en gutt som smilte og virket så glad i livet! Jeg fikk ham på teamet mitt, han heter forresten Emil, og han var virkelig en glad gutt. Han startet i gospelen, og jeg har blitt veldig godt kjent med ham nå! Han er virkelig en god venn jeg er kjempeglad for at jeg har blitt kjent med.
Det andre året, med temaet "valgkamp", var det året jeg ble mest kjent med konfirmantene. Det var så herlig at de respekterte meg som leder, men at jeg også kunne være kameratslig med dem! Jeg husker spesielt to gutter jeg ble ekstra godt kjent med. De var så sportye, og de ville virkelig bruke sin tid til å være sammen med meg! De utfordret meg i blany annet biljardspill og de ble med meg på de daglige styrkeøvelsene mine. Jeg har ikke særlig god kontakt med dem som jeg fikk med Emil det forrige året, men en av dem la meg faktisk til på Facebook to måneder etter leiren! Det var kjempekoselig at han fortsatt husket meg. Da konfirmantene var gått til sengs (om de hadde falt i søvn, var et helt annet spørsmål!), spilte vi ledere spillet "Kampen om Ringen" (fra Ringenes Herre). Det var et fantastisk kult spill der spillerne samarbeidet med å slå spillet! Jeg tror vi vant til slutt, men skal si vi ble frustrerte underveis, hehe.
Det siste året hadde temaet "militærleir". Her var faktisk også Emil med som leder, og dette året kjennetegnet det gode og sterke samholdet blant lederne! Vi hadde det så utrolig herlig sammen. På underholdningskvelden opptrådte vi med den artige "Hey you"-innslaget som ga frem mange smil og mye latter blant konfirmantene og den ekle "tannbørsten" som fikk flere av konfirmantene til å stønne og bære seg, og til med løpe ut på do for å kaste opp! Jeg fikk faktisk den aller siste og den mest grusomme rollen i underholdningsinnslaget, og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg gruet meg til dette. Jeg kan fortsatt huske de resterende publikum som ikke allerede hadde forlatt rommet for å spy som utbrøt i ren forskrekkelse da jeg trådte inn på scenen: "Nei, du må seriøst tulle med meg?!" eller "det kan da ikke være mulig!", men fokuset mitt var bare rettet bort glasset jeg skulle drikke som stod på et bord midt på scenen. Jeg løftet glasset og helte alt i meg, i ett slurk! Yæk, jeg grøsser til og med nå når jeg tenker på det!! Jeg skyndte meg av scenen og brakk meg over en bøtte på rommet ved siden av, men jeg kastet ikke opp, merkelig nok! Til tross for at jeg fikk den verste rollen, må jeg innrømme jeg er glad jeg fikk den. Dette var virkelig en utfordring jeg hadde gruet meg til lenge, og det at jeg lyktes var bare helt konge! Dessuten fikk jeg mange positive tilbakemeldinger fra konfirmantene, som: "Drakk du virkelig alt sammen?! Det var sterkt gjort av deg!".
Disse leirene har vært så fantastiske, alle sammen. Jeg kommer virkelig til å savne å være en del av dette! Mot somrene fikk Analin og jeg æren av å være solister og forsangere på konfirmasjonsgudstjenestene for de samme konfirmantene vi var ledere for, og det var stadig like gøy å se hvor mange fjes jeg kjente igjen, hehe!
Andre minner er de årlige Tysklandsturneene med Heggen Gospel - virkelig årets høydepunkt! Dette foregikk rett etter begynnelsen av sommerferien, og da kunne jeg bare slappe helt av, tenke på at JEG skulle ha det gøy og tilfredsstille MINE behov. Jeg trengte heller ikke å gjøre lekser - eller å få dårlig samvittighet for ikke å gjøre lekser - og bare koble helt av med fantastiske venner både fra Norge og Tyskland! Det går virkelig ikke an å beskrive hvor herlig det er; dette må oppleves!
De siste tre årene har jeg også vært medarbeider på MOT-standen på Norway-Cup, og jeg er så stolt av å kunne representere MOT! Dessuten er jeg sammen med Anne-Marthe og Analin, og vi har det så gøy sammen, vi trillingene! Vi bodde hos slektninger i Oslo, og gjett om vi har mange minner sammen - jeg bare nevner Phace, "Tatt av vinden", bussløping og isspising, hehe! Åh, jeg kommer virkelig til å savne dette. Vi har blitt spurt om å være med i år også, noe vi takket ja til! Men denne gangen har vi fått et større ansvar! Som jeg gleder meg!
Jeg må selvfølgelig heller ikke glemme å nevne de koselige bussjåførene. Det har blitt mange og lange bussturer opp gjennom min 13 års skolegang, og siden jeg bor så langt ute i "ødeland" eller i "gokk" som flere har beskrevet den plassen gården min befinner seg på, blir jeg ofte sittende i bussen lenge etter de andre skoleelevene har gått ut av bussen. Da har jeg ofte pleid å slå av en prat med bussjåføren. Det har vært så koselig å møte de hyggelige bussjåførene som vet hvor jeg skal av lenge før jeg reiser meg i bussen (jeg behøver jo ikke plinge lenger heller!). Først og fremst kommer jeg til å savne Roar mest. Han har kjørt meg titt og ofte opp gjennom alle mine 13 år på skolen. I dag kjørte han faktisk Østmodum-bussen, og han hadde til og med kjøpt inn flere kokosboller som han ga ut til alle skolebarna fordi "Østmodum-bussen var den koseligste ruten å kjøre på grunn av skolebarna!". Jeg hadde egentlig planlagt å ta denne bussen i dag, men jeg måtte bli igjen på hybelen i Hønefoss. Det er nesten litt trist å ikke få tatt ordentlig avskjed med ham. Jeg har virkelig satt pris på at jeg har blitt kjent med ham!
Nå er jeg faktisk ferdig med 13 års skolegang, og neste år venter folkehøgskole i Fredrikstad! Jeg gleder meg skikkelig, samtidig som jeg er veldig spent på hvordan jeg skal klare meg. Jeg er veldig stolt over hva jeg har utrettet i livet mitt, både på skolen og i livet ellers. Men jeg kunne nok ha vært flinkere til å lytte mer til meg selv og mine egne behov. Jeg håper jeg klarer å forbedre meg her slik at jeg kan ha det bedre med meg selv - for en gangs skyld.
Ta vare på deg selv!
~ Bella.
"Lev et bra og verdig liv. Senere når du blir eldre og husker det som har vært, kan du nyte det for andre gang."
Det andre året, med temaet "valgkamp", var det året jeg ble mest kjent med konfirmantene. Det var så herlig at de respekterte meg som leder, men at jeg også kunne være kameratslig med dem! Jeg husker spesielt to gutter jeg ble ekstra godt kjent med. De var så sportye, og de ville virkelig bruke sin tid til å være sammen med meg! De utfordret meg i blany annet biljardspill og de ble med meg på de daglige styrkeøvelsene mine. Jeg har ikke særlig god kontakt med dem som jeg fikk med Emil det forrige året, men en av dem la meg faktisk til på Facebook to måneder etter leiren! Det var kjempekoselig at han fortsatt husket meg. Da konfirmantene var gått til sengs (om de hadde falt i søvn, var et helt annet spørsmål!), spilte vi ledere spillet "Kampen om Ringen" (fra Ringenes Herre). Det var et fantastisk kult spill der spillerne samarbeidet med å slå spillet! Jeg tror vi vant til slutt, men skal si vi ble frustrerte underveis, hehe.
Det siste året hadde temaet "militærleir". Her var faktisk også Emil med som leder, og dette året kjennetegnet det gode og sterke samholdet blant lederne! Vi hadde det så utrolig herlig sammen. På underholdningskvelden opptrådte vi med den artige "Hey you"-innslaget som ga frem mange smil og mye latter blant konfirmantene og den ekle "tannbørsten" som fikk flere av konfirmantene til å stønne og bære seg, og til med løpe ut på do for å kaste opp! Jeg fikk faktisk den aller siste og den mest grusomme rollen i underholdningsinnslaget, og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg gruet meg til dette. Jeg kan fortsatt huske de resterende publikum som ikke allerede hadde forlatt rommet for å spy som utbrøt i ren forskrekkelse da jeg trådte inn på scenen: "Nei, du må seriøst tulle med meg?!" eller "det kan da ikke være mulig!", men fokuset mitt var bare rettet bort glasset jeg skulle drikke som stod på et bord midt på scenen. Jeg løftet glasset og helte alt i meg, i ett slurk! Yæk, jeg grøsser til og med nå når jeg tenker på det!! Jeg skyndte meg av scenen og brakk meg over en bøtte på rommet ved siden av, men jeg kastet ikke opp, merkelig nok! Til tross for at jeg fikk den verste rollen, må jeg innrømme jeg er glad jeg fikk den. Dette var virkelig en utfordring jeg hadde gruet meg til lenge, og det at jeg lyktes var bare helt konge! Dessuten fikk jeg mange positive tilbakemeldinger fra konfirmantene, som: "Drakk du virkelig alt sammen?! Det var sterkt gjort av deg!".
Disse leirene har vært så fantastiske, alle sammen. Jeg kommer virkelig til å savne å være en del av dette! Mot somrene fikk Analin og jeg æren av å være solister og forsangere på konfirmasjonsgudstjenestene for de samme konfirmantene vi var ledere for, og det var stadig like gøy å se hvor mange fjes jeg kjente igjen, hehe!
Andre minner er de årlige Tysklandsturneene med Heggen Gospel - virkelig årets høydepunkt! Dette foregikk rett etter begynnelsen av sommerferien, og da kunne jeg bare slappe helt av, tenke på at JEG skulle ha det gøy og tilfredsstille MINE behov. Jeg trengte heller ikke å gjøre lekser - eller å få dårlig samvittighet for ikke å gjøre lekser - og bare koble helt av med fantastiske venner både fra Norge og Tyskland! Det går virkelig ikke an å beskrive hvor herlig det er; dette må oppleves!
De siste tre årene har jeg også vært medarbeider på MOT-standen på Norway-Cup, og jeg er så stolt av å kunne representere MOT! Dessuten er jeg sammen med Anne-Marthe og Analin, og vi har det så gøy sammen, vi trillingene! Vi bodde hos slektninger i Oslo, og gjett om vi har mange minner sammen - jeg bare nevner Phace, "Tatt av vinden", bussløping og isspising, hehe! Åh, jeg kommer virkelig til å savne dette. Vi har blitt spurt om å være med i år også, noe vi takket ja til! Men denne gangen har vi fått et større ansvar! Som jeg gleder meg!
Jeg må selvfølgelig heller ikke glemme å nevne de koselige bussjåførene. Det har blitt mange og lange bussturer opp gjennom min 13 års skolegang, og siden jeg bor så langt ute i "ødeland" eller i "gokk" som flere har beskrevet den plassen gården min befinner seg på, blir jeg ofte sittende i bussen lenge etter de andre skoleelevene har gått ut av bussen. Da har jeg ofte pleid å slå av en prat med bussjåføren. Det har vært så koselig å møte de hyggelige bussjåførene som vet hvor jeg skal av lenge før jeg reiser meg i bussen (jeg behøver jo ikke plinge lenger heller!). Først og fremst kommer jeg til å savne Roar mest. Han har kjørt meg titt og ofte opp gjennom alle mine 13 år på skolen. I dag kjørte han faktisk Østmodum-bussen, og han hadde til og med kjøpt inn flere kokosboller som han ga ut til alle skolebarna fordi "Østmodum-bussen var den koseligste ruten å kjøre på grunn av skolebarna!". Jeg hadde egentlig planlagt å ta denne bussen i dag, men jeg måtte bli igjen på hybelen i Hønefoss. Det er nesten litt trist å ikke få tatt ordentlig avskjed med ham. Jeg har virkelig satt pris på at jeg har blitt kjent med ham!
Nå er jeg faktisk ferdig med 13 års skolegang, og neste år venter folkehøgskole i Fredrikstad! Jeg gleder meg skikkelig, samtidig som jeg er veldig spent på hvordan jeg skal klare meg. Jeg er veldig stolt over hva jeg har utrettet i livet mitt, både på skolen og i livet ellers. Men jeg kunne nok ha vært flinkere til å lytte mer til meg selv og mine egne behov. Jeg håper jeg klarer å forbedre meg her slik at jeg kan ha det bedre med meg selv - for en gangs skyld.
Ta vare på deg selv!
~ Bella.
"Lev et bra og verdig liv. Senere når du blir eldre og husker det som har vært, kan du nyte det for andre gang."
Kommentarer
Legg inn en kommentar