En verden preget av Corona-viruset
Hei, kjære verden.
Det har blitt en stund siden sist jeg har skrevet, og mye har forandret seg siden sist. Faktisk så har hele verden forandret seg drastisk i løpet av de siste par ukene. Med det nye Corona-viruset som herjer fritt rundt i verden i en hensynsløs pandemi, har det ført til de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Et virus som spres hovedsakelig via dråpe- og kontaktsmitte (helsenorge.no), og som det per i dag ikke finnes vaksine mot. Det er nesten 3700 som har blitt smittet (323 nye tilfeller i dag), og 17 døde i Norge. På verdensbasis er det over 550.000 mennesker som er blitt smittet og over 25.000 døde totalt (vg.no). Alle skoler er stengt og alle som kan ha hjemmekontor skal ha dette. Man kan gå turer ute (om man ikke er smittet), men det frarådes sterkt å gå mer enn fem stk sammen. Kun samfunnskritiske yrker har lov til å dra til å dra på jobb. Slik som mitt yrke som sykepleier.
Jeg merker jeg er stolt av yrket mitt, og jeg syns det er verdifullt å kunne bidra og hjelpe Norge i denne verdenskrisen vi befinner oss i. Jeg har fortsatt trøbbel med knærne, men takket være en enorm innsats fra sjefen min, får jeg kommet meg på jobb og hjulpet til med det jeg kan. Herlighet, jeg er så rørt og takknemlig for hvordan jeg blir ivaretatt og anerkjent blant ledelsen på jobb! Og med hele Norges befolkning i ryggen som heier oss helsepersonell opp og frem, skal vi gjøre vårt beste for å komme oss igjennom dette! Men noe sier meg at vi bare så vidt har begynt.
Jeg tar mine forholdsregler. I løpet av de siste par ukene har jeg holdt meg hjemme, har ikke hatt besøk, har ikke gått turer engang, Oddo har stått for all handling, og med tilretteleggingstiltakene som er blitt gjort for meg på jobb, har jeg nesten heller ikke tatt kollektiv transport. Jeg ser på det som en samfunnsplikt å holde meg frisk nå som Norge trenger meg som sykepleier. Og da må jeg si at jeg blir ganske frustrert over de som ikke tar dette seriøst. Folk som jogger sammen i store grupper, folk som ikke tar hensyn til god avstand på kollektiv transport, folk som drar på hytta utenfor sine hjemkommuner og folk som rett og slett bryter karanteneregler. Her ofrer jeg livet mitt for egen jobb og helse for at jeg kan stå på for Norge - og så fins disse folkene som bare tenker på sitt eget ve og vel. Men hvem er vel jeg til å rette pekefingeren på noen? Jeg får gjøre mine tiltak og være glad for at jeg er med og bidrar til å stoppe smittespredningen.
I disse tider hvor jeg holder meg kun innendørs når jeg ikke er på jobb, merker jeg hvor godt det er og takknemlig jeg er for å ha Oddo her sammen med meg. I tillegg har jeg mye kontakt med familien og mine venner over videosamtaler, facebook og telefon. Jammen er vi heldige som har all denne teknologien med oss inn i denne tiden! Vi skal nok klare oss gjennom denne pandemien, slik som vi har kommet oss igjennom tidligere pandemier. Vi må bare ta i et tak alle sammen i denne dugnaden og ikke miste håpet.
Ta vare på deg selv, ta vare på hverandre og ta kontakt med noen du tror kan trenge litt ekstra oppmerksomhet. La oss holde sammen - hver for oss.
- Bella.
Det har blitt en stund siden sist jeg har skrevet, og mye har forandret seg siden sist. Faktisk så har hele verden forandret seg drastisk i løpet av de siste par ukene. Med det nye Corona-viruset som herjer fritt rundt i verden i en hensynsløs pandemi, har det ført til de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Et virus som spres hovedsakelig via dråpe- og kontaktsmitte (helsenorge.no), og som det per i dag ikke finnes vaksine mot. Det er nesten 3700 som har blitt smittet (323 nye tilfeller i dag), og 17 døde i Norge. På verdensbasis er det over 550.000 mennesker som er blitt smittet og over 25.000 døde totalt (vg.no). Alle skoler er stengt og alle som kan ha hjemmekontor skal ha dette. Man kan gå turer ute (om man ikke er smittet), men det frarådes sterkt å gå mer enn fem stk sammen. Kun samfunnskritiske yrker har lov til å dra til å dra på jobb. Slik som mitt yrke som sykepleier.
Jeg merker jeg er stolt av yrket mitt, og jeg syns det er verdifullt å kunne bidra og hjelpe Norge i denne verdenskrisen vi befinner oss i. Jeg har fortsatt trøbbel med knærne, men takket være en enorm innsats fra sjefen min, får jeg kommet meg på jobb og hjulpet til med det jeg kan. Herlighet, jeg er så rørt og takknemlig for hvordan jeg blir ivaretatt og anerkjent blant ledelsen på jobb! Og med hele Norges befolkning i ryggen som heier oss helsepersonell opp og frem, skal vi gjøre vårt beste for å komme oss igjennom dette! Men noe sier meg at vi bare så vidt har begynt.
Tatt før jeg dro på kveldsvakt i går.
Jeg tar mine forholdsregler. I løpet av de siste par ukene har jeg holdt meg hjemme, har ikke hatt besøk, har ikke gått turer engang, Oddo har stått for all handling, og med tilretteleggingstiltakene som er blitt gjort for meg på jobb, har jeg nesten heller ikke tatt kollektiv transport. Jeg ser på det som en samfunnsplikt å holde meg frisk nå som Norge trenger meg som sykepleier. Og da må jeg si at jeg blir ganske frustrert over de som ikke tar dette seriøst. Folk som jogger sammen i store grupper, folk som ikke tar hensyn til god avstand på kollektiv transport, folk som drar på hytta utenfor sine hjemkommuner og folk som rett og slett bryter karanteneregler. Her ofrer jeg livet mitt for egen jobb og helse for at jeg kan stå på for Norge - og så fins disse folkene som bare tenker på sitt eget ve og vel. Men hvem er vel jeg til å rette pekefingeren på noen? Jeg får gjøre mine tiltak og være glad for at jeg er med og bidrar til å stoppe smittespredningen.
I disse tider hvor jeg holder meg kun innendørs når jeg ikke er på jobb, merker jeg hvor godt det er og takknemlig jeg er for å ha Oddo her sammen med meg. I tillegg har jeg mye kontakt med familien og mine venner over videosamtaler, facebook og telefon. Jammen er vi heldige som har all denne teknologien med oss inn i denne tiden! Vi skal nok klare oss gjennom denne pandemien, slik som vi har kommet oss igjennom tidligere pandemier. Vi må bare ta i et tak alle sammen i denne dugnaden og ikke miste håpet.
Ta vare på deg selv, ta vare på hverandre og ta kontakt med noen du tror kan trenge litt ekstra oppmerksomhet. La oss holde sammen - hver for oss.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar