Vel fremme i Sandnes!

Klokken er halv ti, og jeg har vært våken i to timer allerede. Lyset begynner sakte, men sikkert å ta seg inn gjennom vinduets rullgardiner her i Sandnes, og André ligger så rolig og fredelig i en lett søvn ved siden av meg. Ofte finner meg selv betrakte ham mens han ligger her ved siden av meg; ansiktstrekkene hans eller hvordan han krøker seg sammen i den andre halvdelen av sengen. Da merker jeg at jeg blir fylt med en slags følelse av lettelse, glede og ordentlig ro, akkurat som om brikkene endelig har falt sammen på plass. Jeg er hos André. Alt annet blir mindre betydelig. I hans trygge omfavnelse er det bare han og meg i verden. Ingenting annet spiller noen rolle. Og så, så diskré som mulig, stryker jeg fingrene mine gjennom håret hans mens jeg smiler for meg selv ved tanken på hvor lykkelig jeg er sammen med ham.

Togturen til Sandnes gikk fint. Det var en mann som hadde tatt setet mitt da jeg omsider fant setenummeret mitt, men siden han spurte så pent om vi skulle bytte plass - en sånn type "jeg sitter veldig godt her, men hvis det betyr mye for deg å ha vindusplassen skal du selvfølgelig få den" - lot jeg det være. Jeg satte meg ned ved siden av ham, trakk opp romanen min, "Et helt halvt år", og fortsatte å lese mens togreisens timer og minutter lot meg passere.

I løpet av den fine rasten i Kristiansand, forlot mannen som satt ved siden av meg toget, så jeg fikk vindusplassen min! Han hadde også tatt seteryggen ned, noe jeg ikke helt hadde forstått hvordan man gjorde med stolen jeg hadde sittet i, og dette var mye mer behagelig! I tillegg skiftet toget retning, så da satt jeg endelig med ansiktet rett vei! Det merket jeg gjorde underverker for reisesyken min. Dessuten fikk jeg beveget litt på beina, hentet meg te og fått litt frisk og kald luft i lungene (sett bort ifra røykeren som stod rett i nærheten). For en helomvending! Og da var det bare strake veien til Sandnes, noe som gikk veldig fint i godt selskap av romanen min.

Da jeg omsider ankom Sandnes stasjon tok det ikke lang tid før jeg øynet den karakteristiske store beige jakken hans. André smilte sitt elskverdige smil til meg og jeg kunne ikke la være å smile tilbake. Han kysset meg velkommen til Sandnes før jeg endelig fikk den etterlengtede klemmen jeg hadde sett frem til de siste dagene. Det var helt fantastisk å være hos ham igjen.

I bilturen hjem til ham fortalte han opprømt over planene han hadde for oss i løpet av uken som lå foran i vente, samt hvor vakkert sentrum var i julens lysskinn og pynt. Jeg lyttet til hva han hadde å si samtidig som jeg sendte melding til mamma og fortalte at jeg var trygt fremme. Da vi kom frem, møtte de hyggelige søsknene hans oss; Jon og Ann Helen, samt deres kjærester; Maren og Jørgen. Kvelden gikk med til småprating over et lite kveldsmåltid og tv-titting samlet i tv-stuen før André og jeg tok kvelden. Togreisen hadde vart lenge og vel, og jeg merket det skulle bli godt å finne sengen.

Klokken har blitt halv elleve nå, det går litt saktere å skrive på mobil, og André ligger fortsatt ved siden av meg. Jeg kan høre litt støy utenfor soverommets fire vegger, og det aner meg at det er Jon og Maren som er våkne. I ettermiddag skal André og jeg i et familieselskap hvor jeg vil treffe flere i hans slekt, og det kommer til å bli koselig. Jeg har endelig kommet meg hit til Sandnes, til min vakre kjære, og den siste ferieuken skal nytes optimalt. Så tar jeg ukene derette med deres stress, bekymringer og tanker når de kommer - nå skal jeg leve i nuet.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt gledelig romjul! Nyt den siste delen av julehøytiden nå mens den er her - det er et helt år til neste gang den kommer tilbake.

- Bella.