Livet - her og nå

Nå har det gått en lang stund siden jeg sist oppdaterte bloggen. Beklager, livet skjedde. Et liv som har vært forferdelig hektisk, krevende og til tider så tøft at jeg bare ville legge meg ned og gråte. Men også et liv som har vært fylt med spenning, ny lærdom, flotte mennesker og verdifulle refleksjoner. Livet går i berg- og dalbane, og for tiden befinner jeg meg rundt toppen av karusellen. Det ser ut som om karusellen har stagnert litt der på toppen, og jeg kjenner på hvor verdifullt det er å være i min egen tilstedeværelse her og nå og å nyte utsikten over alt jeg ser utover og fremover.

Omtrent all skolearbeid og undervisning i dette semesteret har foregått i den lille kroken på gjesteværelset/kontoret som jeg sitter ved her.

Likevel kan jeg se tilbake på én uke hvor jeg fikk komme på skolen for undervisning! Hurra, hvilken glede! I det praktiske emnet Sjelesorg fikk vi muligheten til å få undervisning på skolen, og med både rollespill og refleksjonssamtaler ble det en verdifull uke for meg.

Da det ikke var undervisning, var det som oftest jobb. I flere uker var livet mitt vekslende kun mellom studie og jobb, og jeg merket at terskelen ble lavere og lavere for dagens høydepunkt.

Jeg så lite av familie og venner, både fordi tiden ikke strakk til, men også på grunn av at det bare har blitt flere og flere restriksjoner i samfunnet. Denne gjengen som har vært fysisk til stede hos meg gjennom hele perioden har derfor betydd overraskende enormt mye for meg.

Mamma fant plutselig igjen mormors gamle telefon, og der poppet det opp en melding jeg hadde gitt til henne for en god stund tilbake. Til en tid hvor mormor ringte meg om hva som helst og når som helst. Jeg husker jeg kunne bli vekket kl 2 om natten fordi hun ringte meg. Jeg ville alltid være der for henne, selv om jeg ikke fikk vært til stede da det faktisk gjaldt. Min kjære, fine mormor.

Som helårssyklist overrasket jeg meg selv da jeg fant ut hvilket sykkelføre som var det verste: ikke når det er 15 minusgrader som jeg hadde forventet - men når temperaturen er rundt 0 og det snør tett. Det fører til såpeglatte veier med nysnø på asfalten og utilstrekkelig brøyting i sykkelfeltet. Selv med piggdekk! Jeg husker jeg en gang gled ut mot bilfeltet og nesten inn i bussen som lå parallelt med meg ned Kirkeveien på vei til jobb. Det var en ekkel opplevelse! Siden da har jeg tillatt meg selv å ta kollektivt når det er skikkelig snøføre.

Når jeg omsider unner meg tid til å dyrke egen hobby, drar jeg frem penselen og akrylmalingen fra en nedstøvet skuff og trener opp mine kunstneriske ferdigheter. Dette maleriet må jeg si jeg ble meget stolt av, og er nok det fineste maleriet jeg hittil har laget.

Mamma og pappa sender stadig bilder fra livet på gården. Jeg merker jeg savner å dra hjem til mamma og pappa og å kunne gi Vesla en kjempe-mose-klem. Til å være så hjemmekjær som det jeg er, er det ekstra sårt når det for tiden går flere måneder mellom hver gang jeg får dratt hjem. Det er både på grunn av at tiden ikke strekker til, men også frykten for å dra med meg COVID-19 til et område med lite smitte. Jeg har ikke vært hjemme siden i fjor jul, og det ser ut til at jeg ikke får til å dra hjem før en gang etter påske.

Mormor og morfar har dessverre også blitt bortprioritert i en hektisk hverdag på både jobb- og skolefront, men jeg tok meg en tur innom forrige uke. Graven var nedsnødd, så jeg gravde den frem, lagde en slags snøhule og tente to telys i en krukke som jeg hadde tatt med meg.

I mars fikk jeg (les: tillot jeg meg) endelig helger uten jobb og (nesten) noe skolearbeid! Fine Sunni mi inviterte Linnie og meg til å være med på konkurransen i "Alle mot 1", og det var artig å gjette resultatene! Til min store overraskelse fikk jeg høyest score, hehe.

Månedens - og uten tvil årets og muligens studiets hittil - definitive høydepunkt er å være i praksis med gatepresten i Oslo Domkirke. Det fins ikke ord for hvor takknemlig, lykkelig og rørt jeg er for alt jeg opplever i denne praksisperioden! For hvordan jeg kan få komme som jeg er, kjenne på min egen sårbarhet i trygge omgivelser, lære alt som man ikke kan lese seg opp på i en pensumbok, og på tross av alt være trygg på at jeg er god nok akkurat slik som jeg er. Det å bli bedre kjent med meg selv sammen med Andreas og Halvor har betydd utrolig mye for meg.

Takk for alt jeg får muligheten til å oppleve. Takk for alle menneskene jeg får æren av å møte og bli kjent med. Takk for det brutale, sårbare, ekte, gode, sterke og verdifulle fenomenet som vi kaller livet.

- Bella.