Bella

Etter en fin arbeidsdag hvor jeg blant annet ledet samtalegrupper på omsorgsboliger og dro på hjemmebesøk, var det endelig tid for å dra hjem til gards - første gang siden nyttår! På T-banen fra Østerås innså jeg at det ble veldig knapt med tid for å rekke toget fra Oslo S - jeg fikk faktisk bare 3 minutter fra Jernbanetorget til plattform 5 på Oslo S! Jooda, jeg kunne ha tatt et tog senere, men jeg ville rekke denne, og jeg var innstilt på å rekke den. Med høyhælte støvletter og sekk på ryggen, løp jeg så å si hele veien til plattformen, og rakk toget akkurat! Fornøyd og andpusten satte jeg meg ned på en plass for å hente tilbake igjen pusten. Til min store forferdelse merket jeg at pusten ikke ble normal, men at jeg var i ferd med å få et åndenødsanfall igjen. Jeg kjente kornet som festet seg i halsen og hvordan pusterøret snøret seg sammen og gjorde det vondt for å puste inn. Sist gang jeg hadde et liknende anfall var på toppen av Vikersundbakken da jeg hadde gått opp trappene. Det ...

"Det hendte så merkelig i februar De fikk Maja til mamma og Kalle til far Et hjem fylt av godhet og varme de fikk De trives, det sees ved første blikk." Hurraa for Barnas dag! I dag er det nøyaktig 32 år siden tvillingsøsteren min og jeg ble adoptert fra Filippinene og kom til Norge! Pappa har fortalt oss at det for 32 år siden ikke var noe snø, men at det blåste veldig. Det er så sterkt og fint at han har minner fra denne dagen! Det sier noe om hvor mye denne dagen betydde for ham. Til tross for all uro som har vært rundt adopsjon de siste årene, så vil dette alltid være og forbli en gledens dag for meg og familien min! Øyeblikksbilde. Litt etter kl. 07:30 ringte Analin meg og gratulerte meg - oss! - med dagen. Siden det er vinterferieuke har jeg unnet meg noen avspaseringsdager denne uken og hadde dermed fri denne dagen. Men det var en telefon verdt å bli vekket til! Jeg stod likevel opp en drøy time senere, tok på noen treningsklær og gikk ned til treningssenteret. For tid...

Nå sitter jeg på Skatten (en kafé og bar på Tøyen) på nøyaktig samme bord som Linnie pleier å sitte på når hun er her! Linnie er i Frankrike nå, helt alene (frem til Stig møter henne der i morgen), og jeg merker jeg er litt nervøs for at hun er i Det Store Utland helt for seg selv. Heldigvis er hun flink til å sende Snapchat-bilder, så familien min og jeg vet at hun har det bra. I dag - akkurat nå, faktisk! - er hun på besøk hos noen fjerne slektninger på mammas side, og det er trygt og godt å vite. Så er jeg glad for at Stig kommer til henne i morgen. Sitter på Skatten på Tøyen. Jeg er altså inne i min første ferieuke og nyter late dager i Oslo. Vel, ikke altfor late, jeg har faktisk trent hele tre ganger på treningssenteret denne uken! Jeg har seriøse planer om å få kommet ordentlig i gang med trening igjen. Jeg kjenner på at det er fortsatt litt tiltak å gå bort til senteret, men når jeg først er der, så er jeg i gang! Etter mine tre år på idrettslinjen, samt flere timer hos ulike f...

 Månedens høydepunkt: Vårkonsert og sommeravslutning med Kor Major! Månedens nedtur: Å bli syk. Månedens stolteste øyeblikk: å ferdigstille scrapbooken til Magnus, og å kunne få gleden av å gi den til ham! Månedens latterkick: Å se på Oddo spise kroneis (se bildet nedenfor)!! Det er helt latterlig komisk hvordan han angriper den! Månedens komplimenter: "Utrolig godt jobbet med scrapbooken." "Er det Anabel som har skrevet teksten på forordene? Det ser jo maskinskrevet ut!" Månedens hjertevarmer: På fredag var det nøyaktig ett år til bryllupet til Oddo og meg! På tampen av arbeidsdagen på fredag ringte jeg Siri, sekretærkollegen min, og booket jeg kirken jeg jobber i til vielsen vår og selskapslokalet vi tenker å bruke (nabokirken). Det ble en veldig hyggelig telefonsamtale, og hun virket så begeistret på våre vegne! Deretter tok jeg kontakt med seniorprestekollegen min, Per Olav, og spurte om han ville vie oss. Jeg synes at han er en så flott prest som jeg er veld...

Solen skinner på en blå himmel, og jeg kjenner hvordan kroppen varmes opp av dens blendende skinn. Jeg kan se at vinden tar tak i trærne som får bladene til å blafre, og nå og da kommer noen deilige vindpust innom balkongen vår også. Det kan føles som å sitte i et drivhus her ute på balkongen når solen viser seg på sitt varmeste, og til tider oppleves det uutholdelig, selv for mitt asiatiske vesen. Til tross for at trafikkens støy gjør at det ikke er like lett å høre fuglekvitringen og vindens sus, titter jeg bort på det begynnende frodige plantelivet av egendyrkede tomater, urter og blomster på balkongen, og kjenner på takknemligheten som fyller meg over at sommeren endelig kan innta Bellas hjerte også. Jeg hadde min siste offisielle arbeidsdag før sommerferie i går, men siden jeg har vært syk store deler av denne uken, så har den blitt veldig redusert. Ettersom denne helgens planer også ble avlyst grunnet sykdom, så fikk jeg mer tid til overs, og kjente på at det er en stund siden si...

I løpet av de siste ukene har det kommet personer, både kjente og ukjente, bort til meg og sagt at jeg stadig dukker opp på deres Facebook, Snapchat, Instagram og TikTok (og jeg som ikke har konto på de to sistnevnte plattformene engang)! Tidlig i januar år ble jeg nemlig spurt av Kirkerådet om jeg ville filmes og intervjues for å promotere det å jobbe i kirken. Jeg skulle fortelle om hvordan det er å jobbe som diakon, og hvorfor jeg har valgt den jobben. Ettersom jeg trives så godt som jeg gjør i min jobb som diakon, tenkte jeg at det ikke ville skade å vise verden min glede og engasjement for yrket! Og hvilken stas det var at jeg - blant alle diakoner i hele Norge! - ble valgt til dette formålet!  Meg i mitt diakonale antrekk. Bildet er hentet fra Den norske Kirke. Etter noen uker ble jeg kontaktet av Torstein, mannen som skulle filme og intervjue meg. Han ønsket at jeg skulle finne to relevante diakonale aktiviteter hvor han kunne filme meg i aksjon. De to diakonale aktivitetene...

I dag fant jeg frem malegleden som har ligget i noen års dvale! Det var egentlig Mari, min kjære mentor, som fikk meg på tanken igjen. Hun foreslo at jeg kunne male et bilde som jeg kan bruke som et kjennetegn, en slags "logo", for besøkstjenesten jeg er i ferd med å opprette i menigheten. Siden da har jeg tenkt på hva som kan egne seg som motiv. Hvilket motiv kan passe for og kjennetegne en besøkstjeneste - og ikke minst noe som jeg kan mestre å male?  Jeg er mest glad i og ønsker å utvikle meg i å male landskap og natur, så jeg landet på at det må bli et motiv innenfor dette. Et motiv med en sol som lyser opp bak noen skyer er for meg et bilde av håp. Håp om at selv hvor mørke skyene er, kan alltid solen og dens skinn finne sin vei frem. Håp om en bedre hverdag med mer nestekjærlighet, fred og samhold. Håp om at en besøkstjeneste kan redusere ensomhet og skape rom for glede, nærvær og fellesskap. Så da var det bestemt; jeg hadde funnet motivet mitt!  Hele spisebordet ble br...

I dag er det nøyaktig 31 år siden jeg kom til Norge! 31 år siden jeg ble adoptert fra Filippinene sammen med tvillingsøsteren min da vi bare var ni måneder gamle. Hvert år, den 19. februar, synes jeg det er litt ekstra stas å være meg. Når jeg reflekterer over livet mitt - over alle valg og beslutninger som er blitt tatt for at jeg har kommet hit jeg befinner meg den dag i dag - kan jeg nikke tilfreds med  hvor livet har tatt meg med på veien. I løpet av året som har gått siden den 19. februar i fjor, har adopsjon preget mediebildet i mye større grad enn tidligere. Christian Strand lanserte TV-serien " Gitt bort ", som ga samfunnet et mer nyansert bilde av det å være adoptert (noe jeg er takknemlig for), og menneskehandel istedenfor adopsjon viste at det gjennom tidene har foregått ulovlig adopsjon. Midt i januar leste jeg en nyhet om at det ble satt en stopper for utenlandsadopsjon i utvalgte land, deriblant Filippinene: "På Filippinene har barn blitt solgt og fått fals...

Månedens høydepunkt: At Oddo og jeg ble forlovet på den dagen det var nøyaktig ti år siden vi hadde vår aller første samtale sammen (27.01.2024)! Månedens nedtur: Trening. Det er et forferdelig slit å drasse med meg kroppen inn på et treningssenter. Jeg er så lei av å trene skadeforebyggende, og etter fysioterapeutens ordre må jeg trene balanse, den kjedeligste formen av dem alle. Innstillingen min er "hvorfor trene, liksom? Selv om jeg har trent så målrettet og disiplinert i grusomt mange år nå, så blir jeg jo aldri ordentlig bra. Jeg har lagt bak meg fire kneoperasjoner; to korsbåndoperasjoner (2008 og 2014), én meniskoperasjon (2020) og én korsbånd- og meniskoperasjon (2017). Knærne mine er elendige, så jeg regner jo bare med at det blir en operasjon til en gang i fremtiden uavhengig av hvor godt jeg trener".   Likevel har jeg hittil mestret to treninger i uken der hver økt er på minst 1 time, men jeg merker at jeg trener kun fordi jeg vet at jeg må - ikke fordi jeg i de...

For nøyaktig ti år siden i dag husker jeg at jeg var på en vanlig øvelse med Kor Major. Jeg bodde på Diakonhjemmets hybler siden jeg tok bachelor i sykepleie, og slo mest sannsynlig følge med studievenninnen min, Oda, ned til Majorstuen Kirke hvor vi på den tiden hadde korøvelsene. Jeg husker i pausen, da jeg sto ved serveringsbordet, at det dukket en nytilkommer i koret opp ved siden av meg og tilbød seg å skjenke meg en kopp med te. Deretter hadde vi vår aller første samtale sammen som varte resten av pausen på den øvelsen. Lite visste jeg da at dette flotte mennesket skulle fri til meg den dag i dag, ti år senere, og bli den jeg skal dele resten av livet mitt sammen med! Arkivbilde av Oddo og meg fra da jeg var med familien hans på tur til Frankrike høsten 2014. På kattebesøk hos Stig og Linnie. Etter å ha gitt tilsyn og omsorg til katten Luna siden Stig og Linnie er på Bergenstur denne helgen, møtte jeg Oddo på Oslo S. Kvelden videre ble brukt til en ordentlig koselig middag på...