Bella

På lørdag hadde jeg høstkonsert med Kor Major! I og med at jeg visste at dette ville bli den siste høstkonserten med koret mitt, ønsket jeg å utfordre meg selv litt ekstra - jeg takket derfor ja til konferansier-rollen, og så fikk jeg æren av å være solist på en helt nydelig salme; "Kom, Jesus, lys din fred på jord" ! Denne salmen var jeg så heldig å få være solist på helt tilbake i 2017, da den forrige dirigenten, Magnus, spurte om jeg spontant ville være solist på den da vi skulle synge på en gudstjeneste den våren. Høsten etter prøvesang jeg på salmen på nytt for Magnus for å beholde soloen til høstkonserten 2017, hvilket jeg fikk! Jeg kan fortsatt huske at Magnus sa "nydelig" etter at jeg hadde prøvesunget, og det varmet veldig. Da jeg skulle prøvesynge på nytt igjen denne gangen for Tonje, vår nye dirigent (hun ikke er så ny lenger, da), var jeg rimelig spent på om hun mente at jeg fortsatt var salmen verdig nok til å være solist. Jeg unnlot likevel å nevne at...

  Månedens høydepunkt:  Å gi meg ordentlig hen til sommerferiefølelsen! Jeg har virkelig koblet helt av og bare nytt frihetsfølelsen som sommerferien har klart å gi meg! Månedens modigste øyeblikk: Om det ikke var et så modig øyeblikk, så var det kanskje den hendelsen hvor jeg var mest redd. Hendelsen fant sted i Nice på kvelden, hvor Linnie og jeg skulle ta oss turen bort til en attraksjon som vi ikke hadde rukket tidligere samme dag. Klokken var over 22, og solen hadde for lengst gått ned. På veien møtte vi en guttegjeng som med vilje skremte og ropte etter oss. Først da innså vi at dette var et helt forferdelig valg av tidspunkt å bevege oss ute i Frankrikes trange og forlatte gater på. Vi valgte å gå hurtig hjem igjen, og Linnie lærte meg å gå bestemt og målrettet uten å kikke på kartet fra mobilen - alle tegn som viste usikkerhet og at vi kunne være et lett bytte. Det var en ekkel, men sikkert en god erfaring å ta med meg videre. Månedens stolteste øyeblikk: Jeg måtte sp...

Nå er det skikkelig sommerstemning i Oslo! Varme og solrike dager - akkurat slike dager som jeg lengter etter resten av året! Og denne søndagen som jeg vil beskrive her er nettopp en dag jeg vil se tilbake på med smil og glede, for den ble akkurat sånn som jeg anser en perfekt sommerdag!  Det ble en lang natt til søndag med VM-kampen Norge-England. Vi tapte dessverre 1-2, men vi kan forlate VM med et hevet hode - for et eventyr Norgesgutta har gitt oss! Oddo og jeg så på kampen hos svigerinnen min og hennes familie ved Bislett, og det myldret av mennesker i gatene og var et kaos på bussen på vei hjem, så jeg kom meg ikke i seng før ved klokken 3-tiden. Likevel opplevde jeg at det ikke var vanskelig å stå opp igjen søndag morgen for å være med på gudstjeneste i Kampen kirke! Vakre Kampen kirke! Vanligvis går jeg på gudstjenester i Vålerenga kirke, men siden det er sommerturnus er det annenhver søndag gudstjeneste i Kampen og i Vålerenga kirke. Likevel møtte jeg flere kjente menighet...

Nå har a' Bella sommerferie!!! Herlighet, for et krevende og tungt semester det har vært med omstillingsprosessen. Urolige tanker om å miste jobben, om i beste fall å få en endringsoppsigelse, og at om jeg skulle være den heldige som får beholde jobben i prostiet, ville det gå på bekostning av noen andre, ulmet i meg i flere uker. Det er likevel viktig for meg å skrive at jeg både stoler på og ikke har noen tvil om at ledelsen har gjort et grundig forarbeid til det beste for oss ansatte. Det er bare det at jeg har merket at alt har preget meg veldig.  Samtidig må jeg huske på å berømme meg selv for hvor stødig og sterkt jeg har stått i hele stormen. Jo, jeg har grått åpenlyst på stabsmøtene, jeg har hulket i oppfølgingssamtalene med sjefen, og jeg har satt ord på min sårbarhet og mine bekymringer og fortvilelser i møter med kolleger. Men likevel har jeg gjort så godt jeg kan i de endringene jeg har blitt tildelt. Jeg har blitt tatt så overveldende varmt imot i mitt nye stabsfelless...

Månedens høydepunkt:  Fellesskapet på Filippinenetreffet blant oss filippinsk-adopterte! Det er helt utrolig hvor viktig og godt disse menneskene og dette samholdet er for meg. Jeg er også så takknemlig og glad for samtaler som både styrker og bygger opp selvet mitt og meg. Månedens nedtur: At Marianne, min kjære dyktige, varme, trygge og forbilledlige diakonkollega, som har betydd så utrolig mye for meg i mitt diakonale virke, skal slutte å jobbe med meg i Bærum og begynne å jobbe et annet sted etter sommeren. Jeg fikk æren av å jobbe sammen med henne på sykehjemmet på hennes siste dag i dag, og det var både sterkt, fint og trist på én og samme tid.  Månedens modigste øyeblikk:  Jeg synes da det var litt modig at jeg valgte å klippe håret mitt selv! Det var blitt så ujevn hårlengde nederst og slitte tupper, så jeg klippet vekk noen cm i bunn. Fordelen med å ha krøllete hår er nettopp det at det ikke synes så godt at det ikke blir klippet jevnt! Månedens stolteste øyeblik...

I går var jeg i bursdagsselskap til Julia, ei god venninne av meg! Det begynte med en hyggelig samling hjemme hos Julia før vi stakk ut på byen. Jeg er sjelden ute på natten, men i natt var jeg plutselig å finne på London Pub! Så mange mennesker, høy musikk og stemning! Siden det er såpass lenge mellom hver gang jeg er på byen, tenker jeg det alltid er spennende når jeg først tar meg turen - men så får jeg bare bekreftet gang på gang at dette ikke er noe for meg. Ikke kan jeg si at jeg har vokst det fra meg heller, for det har aldri vært noe for meg. Jaja, det var jo iallfall ikke strippeklubb denne gangen, haha. Men bursdagsselskapet var utrolig hyggelig, og det var så fint å kunne være med på å gi en velfortjent feiring av Julia, for hun er et så utrolig nydelig menneske! Antrekk på bursdagsfeiringen til Julia. Uansett, siden jeg ikke fikk lagt meg før nærmere kl. 3 (jeg kom hjem litt tidligere enn kl. 03, men etter en hektisk dag trengte jeg å finne hvilepuls før jeg klarte å finne ...

Månedens høydepunkt: Det må være pinsehelgen på idylliske Sørlandet med svigerfamilien, og all tid og samvær med MER. Månedens nedtur: Smerter og slimposebetennelse i knærne som begrenser løpegleden. Månedens modigste øyeblikk: Å gå inn i og utforske selvet - selv om jeg tror jeg ikke kunne ha følt meg mer trygg, føles det skummelt å skrelle av lagene som jeg gjennom flere år har lagt rundt hjertet mitt. Månedens stolteste øyeblikk: Å delta på Holmenkollstafetten sammen med treningsklubben i MER! Skikkelig stas å tilhøre et lag igjen! Jeg løp "sjarmøretappen", altså 14. og nest siste etappe på 720 m inn mot Bislett stadion. Jeg løp den på tiden 2:47 med en fart på 3:54 min/km, og ble vel fornøyd! Det var også skikkelig fint da vi var en liten gjeng som spilte fotball i pausen på en korøvelse med noen småbarn og noen voksne. Det var utrolig gøy å spille igjen, og jeg merket at flere av de tekniske og taktiske ferdighetene mine ble vekket til live igjen etter over 15 års dval...

Treningsklubben Ila, som er en del av MER, menigheten for unge voksne som jeg går i, skulle danne et lag til Holmenkollstafetten. Jeg vurderte lenge frem og tilbake om jeg skulle være med eller ikke. Jeg hadde jo egentlig veldig lyst, men jeg var så redd for at jeg kom til å ødelegge for laget. Jeg så for meg skrekkscenarioer der jeg ville løpe meg bort fra løypa, at jeg ikke ville finne startstedet for min veksling, og at jeg ikke skulle få til vekslingen. Likevel, helt på tampen, valgte jeg å ta kontakt med noen av de hovedansvarlige, og de trygget meg på at dette skulle gå fint. Etter litt frem og tilbake fikk jeg først dagen før stafetten vite at jeg ble tildelt nest siste etappe 14 - "sjarmøretappen" - fra Camilla Colletts vei til Bislett Stadion, 720 meter! Så kom den store lørdagen! Laget mitt, Treningsklubben Ila, hadde planlagt å møtes i forkant, og det var veldig fint. Da fikk vi ansikt og antrekk på hverandre, og gitt hverandre noen tips og innspill i vekslingen. D...

Månedens høydepunkt:  siste del av oppholdet i Egypt!   2. påskedagsgudstjenesten i Østerås kirke hvor vi fikk besøk av biskop Sunniva var også en gledelig og oppbyggelig kveld! Månedens modigste øyeblikk:  at jeg har turt å vise frem mine sårbare sider, enten om det er på flyplassen i Egypt eller gjennom verdifulle samtaler. Det er litt skummelt, men det viser også hvor trygg jeg føler meg i konteksten. Månedens morsomste øyeblikk:  Da vi var på biblioteket på Alexandria så vi mange artige skulpturer, og guiden spurte oss hvilke dyr de liknet på. En pølseformet katt fikk meg til å utbryte at dette måtte være en  hot cat! Både Jenny Bertine og jeg lo - mulig vi begge lo mer av meg enn med meg, men etter minimalt med søvn natten i forveien var jeg så overtrøtt at jeg tror jeg kunne ha ledd av alt mulig, haha! Det var likevel gøy å dra i gang en (skikkelig tørr) vits, for det er ikke ofte jeg er morsom! Månedens stolteste øyeblikk:  Da jeg tok en løpetur i Eg...

Jeg var sammen med min tvillingsøster Analin, og jeg kjente et behov for å stikke innom denne bestemte plassen selv om det egentlig ikke skulle være nødvendig. Plassen skulle være ufarlig (kanskje fordi den var ubebodd), men jeg måtte likevel sjekke den for å gi meg selv roen om at alt var som det skulle være. Plassen viste seg å være barndomshjemmet mitt, men det var nedsnødd eller iallfall vanskelig å komme seg inn siden det var tydelig at det var mange år siden noen hadde vært der. Jeg kom meg likevel inn gjennom bakdøren til mitt nåtids soverom ("det ytre rom"), og jeg saumfarte alle rommene til jeg kom opp i stuen. Der så jeg noen katter, blant andre Panter, familiekatten vi hadde for over ti år siden! Jeg tenkte at da var det jo lurt at jeg sjekket denne plassen, for jeg må jo gi kattene mat. Mens jeg ga kattene mat, hørte jeg en mannlig stemme si, akkurat som om han sa det til en annen person: "Hun sover".  Så våknet jeg.  Utsikten fra verandaen på barndomshj...