Bella

Jeg var sammen med min tvillingsøster Analin, og jeg kjente et behov for å stikke innom denne bestemte plassen selv om det egentlig ikke skulle være nødvendig. Plassen skulle være ufarlig (kanskje fordi den var ubebodd), men jeg måtte likevel sjekke den for å gi meg selv roen om at alt var som det skulle være. Plassen viste seg å være barndomshjemmet mitt, men det var nedsnødd eller iallfall vanskelig å komme seg inn siden det var tydelig at det var mange år siden noen hadde vært der. Jeg kom meg likevel inn gjennom bakdøren til mitt nåtids soverom ("det ytre rom"), og jeg saumfarte alle rommene til jeg kom opp i stuen. Der så jeg noen katter, blant andre Panter, familiekatten vi hadde for over ti år siden! Jeg tenkte at da var det jo lurt at jeg sjekket denne plassen, for jeg må jo gi kattene mat. Mens jeg ga kattene mat, hørte jeg en mannlig stemme si, akkurat som om han sa det til en annen person: "Hun sover".  Så våknet jeg.  Utsikten fra verandaen på barndomshj...

  Månedens høydepunkt:  Det må ha vært den siste dagen i mars, og jeg tror faktisk denne dagen allerede har blitt årets høydepunkt! Jeg var i Egypt på menighetstur med Østerås menighet, og akkurat denne dagen var dagen vi skulle besøke pyramidene i Giza (Kheops, Kefren og Mykerinos)!!! Dagen avsluttet med en middag på båttur på Nilen! Herlighet, det er jo helt vilt å tenke på alt jeg har opplevd bare for noen få dager siden nå når jeg sitter hjemme i leiligheten min i Oslo!  Gjengen jeg dro med til Egypt ga meg akkurat det jeg trengte av trygghet, og jeg tror jeg smilte fra morgen til kveld den dagen - det er lenge siden jeg har følt meg så lykkelig og hel! Etter noen tunge måneder var det lenge siden jeg hadde kjent meg så tvers igjennom glad som jeg gjorde da! Og dette var sannsynligvis den siste gangen jeg ville kjenne på denne følelsen før alt forandres. Månedens nedtur: Igjen er det nok bare generelt tiden jeg befinner meg i. Det var en som satte godt ord på akkurat ...

I dag er det nøyaktig syv år siden jeg var på restaurantaften sammen med mormor og Oddo som mormors sykehjem arrangerte. Jeg husker dette som en helt nydelig kveld, og savnet etter mormor ble vekket til live igjen. Jeg skrev et blogginnlegg fra denne dagen, og jeg føler det beskrev forholdet mitt med mormor så godt. Om du vil lese innlegget, finner du det her: https://bella-92.blogspot.com/2019/03/kvalitetstid-med-mormor.html Restaurantaftenen med mormor for syv år siden. I det siste har jeg funnet meg selv lese gamle blogginnlegg om mormor, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Er det fordi jeg kjenner på at jeg befinner meg i en litt krevende og sårbar periode for tiden, og at jeg forbandt mormor med trygghet? At mormor ga meg den tryggheten jeg trengte for å klare å stole på at hun var glad i meg for akkurat den jeg var? At til tross for en ungdomstid preget av ensomme stunder og tunge tanker, kunne jeg kjenne på hennes varme oppmerksomhet som var rettet mot meg? Kanskje er savnet ...

I dag var jeg på min første ordentlige dagsretreat! Det var i Tonsen kirke, en kirke jeg aldri hadde vært i tidligere, men jeg kjenner tre av de fire som arrangerte retreaten siden de bor i Østerås menighet. Ikke minst var en av dem kjære Mari, min tidligere mentor, og som inviterte meg til dette arrangementet. Og så var det Paul Erik, hennes mann, og Liv som er aktiv frivillig i Østerås og som stadig er med meg på andakter som pianist. I tillegg til Ieva, som er Tonsens diakon. Som jeg så frem til dette arrangementet! Akkurat ankommet Tonsen kirke - var jo veldig greit å komme meg hit hjemmefra! Den første personen som møtte meg da jeg entret kirken, var Mari, og hun ønsket meg varmt velkommen med en god klem. Deretter så jeg Brage som jeg går i Kor Major sammen med - for en hyggelig overraskelse! Han er i praksis i menigheten, så han ville derfor være med på dette arrangementet. Videre fikk jeg en klem av Paul Erik før jeg gikk bort og hilste på og fikk snakket med Liv. Retreat var e...

Månedens høydepunkt: Jeg føler jeg er i en god treningsflyt for tiden, spesielt i utholdenhetstreningen! Jeg klarer å presse meg hardt på tredemølla uten å få knesmerter! Det har vært ekstra viktig for meg å kunne koble ut av meg selv denne måneden, og da har trening vært mitt gjemmested - mitt fristed. Månedens nedtur: Hele måneden har vært preget av usikkerhet, uro, fortvilelse og tårer. Det er lenge siden jeg har følt meg så utenfor meg selv over så lang tid. Månedens modigste øyeblikk: At jeg klarte å fortsatt fungere i jobben min tross alt - med alle fellesskap og menneskemøter det innebar. Månedens stolteste øyeblikk: Hvordan jeg opplevde utvikling i formen! Jeg har skjønt at å gå i motbakke med lav puls (135-152) er en effektiv og skånsom treningsøkt. Her legger jeg ved en ny tredemølleøkt jeg utførte på en time, og hvordan hjertefrekvensen min var ved hvert 10. minutt (om jeg kan stole på tredemølle-pulsmåleren): Varighet - incline - hastighet 2 min - 2 % - 6 kph 18 min - 15 ...

 Noen ganger kan det være godt med en flukt fra virkeligheten. Tillate seg selv friminutt fra egne fortvilende og motløse tanker. Jeg har iallfall kjent på dette behovet, det å få litt avstand fra mitt eget liv. På videregående erfarte jeg at under trening fant jeg en port inn til en parallell verden hvor jeg var fri fra mine egne vonde og destruktive tanker. Fri fra dårlig samvittighet om at jeg ikke var flink nok, flittig nok, fin nok, bra nok. Nå er jeg så heldig at jeg har funnet tre aktiviteter som hjelper meg å finne disse friminuttene, denne flukten fra virkeligheten. For det første har Oddo og jeg begynt å se på TV-serien Stranger Things, og den er så altoppslukende og engasjerende at jeg nesten glemmer hva jeg står i selv. For det andre er det å lese Harry Potter. Selv om jeg har sett alle filmene flere ganger, gir bøkene en helt ny dimensjon og helhet som filmene ikke tilfredsstiller. Jeg har nå kommet på slutten av femte bok, Føniksordenen, og det er veldig spennende nå!...

Det knyter seg i magen og tankene spinner. Uroen som jeg har mestret å holde i sjakk inni kroppen min de siste ukene, begynner nå å våkne til live igjen. I løpet av de neste dagene vil sannsynlig ballongen som har holdt seg spent og sprekkeferdig omsider tas hull i, og det vi har ventet så lenge på vil komme frem i lyset. Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg - det jeg vet er at det iallfall vil bli noe håndfast og konkret å forholde meg til fremover. Jeg legger ved en sang som har betydd litt ekstra mye for meg denne uken. Selv om jeg ikke vet utfallet ennå, føler jeg likevel låten har appellert til meg, både med dens sarte tekst og melankolske toner. Dette kommer nok til å gå på en eller annen måte - eller så går det over. E du nord - Kari Bremnes Det e ikkje alltid det går Sånn som du hadde tenkt. Det e ikkje alltid du når Den ferga du kunne ha trengt. Du ser bare lysan der ute På vei til et anna sted. Og du som var fire minutter i fra En ny begynnelse. . .  - Bella

Etter en fin arbeidsdag hvor jeg blant annet ledet samtalegrupper på omsorgsboliger og dro på hjemmebesøk, var det endelig tid for å dra hjem til gards - første gang siden nyttår! På T-banen fra Østerås innså jeg at det ble veldig knapt med tid for å rekke toget fra Oslo S - jeg fikk faktisk bare 3 minutter fra Jernbanetorget til plattform 5 på Oslo S! Jooda, jeg kunne ha tatt et tog senere, men jeg ville rekke denne, og jeg var innstilt på å rekke den. Med høyhælte støvletter og sekk på ryggen, løp jeg så å si hele veien til plattformen, og rakk toget akkurat! Fornøyd og andpusten satte jeg meg ned på en plass for å hente tilbake igjen pusten. Til min store forferdelse merket jeg at pusten ikke ble normal, men at jeg var i ferd med å få et åndenødsanfall igjen. Jeg kjente kornet som festet seg i halsen og hvordan pusterøret snøret seg sammen og gjorde det vondt for å puste inn. Sist gang jeg hadde et liknende anfall var på toppen av Vikersundbakken da jeg hadde gått opp trappene. Det ...

"Det hendte så merkelig i februar De fikk Maja til mamma og Kalle til far Et hjem fylt av godhet og varme de fikk De trives, det sees ved første blikk." Hurraa for Barnas dag! I dag er det nøyaktig 32 år siden tvillingsøsteren min og jeg ble adoptert fra Filippinene og kom til Norge! Pappa har fortalt oss at det for 32 år siden ikke var noe snø, men at det blåste veldig. Det er så sterkt og fint at han har minner fra denne dagen! Det sier noe om hvor mye denne dagen betydde for ham. Til tross for all uro som har vært rundt adopsjon de siste årene, så vil dette alltid være og forbli en gledens dag for meg og familien min! Øyeblikksbilde. Litt etter kl. 07:30 ringte Analin meg og gratulerte meg - oss! - med dagen. Siden det er vinterferieuke har jeg unnet meg noen avspaseringsdager denne uken og hadde dermed fri denne dagen. Men det var en telefon verdt å bli vekket til! Jeg stod likevel opp en drøy time senere, tok på noen treningsklær og gikk ned til treningssenteret. For tid...

Nå sitter jeg på Skatten (en kafé og bar på Tøyen) på nøyaktig samme bord som Linnie pleier å sitte på når hun er her! Linnie er i Frankrike nå, helt alene (frem til Stig møter henne der i morgen), og jeg merker jeg er litt nervøs for at hun er i Det Store Utland helt for seg selv. Heldigvis er hun flink til å sende Snapchat-bilder, så familien min og jeg vet at hun har det bra. I dag - akkurat nå, faktisk! - er hun på besøk hos noen fjerne slektninger på mammas side, og det er trygt og godt å vite. Så er jeg glad for at Stig kommer til henne i morgen. Sitter på Skatten på Tøyen. Jeg er altså inne i min første ferieuke og nyter late dager i Oslo. Vel, ikke altfor late, jeg har faktisk trent hele tre ganger på treningssenteret denne uken! Jeg har seriøse planer om å få kommet ordentlig i gang med trening igjen. Jeg kjenner på at det er fortsatt litt tiltak å gå bort til senteret, men når jeg først er der, så er jeg i gang! Etter mine tre år på idrettslinjen, samt flere timer hos ulike f...