Veien videre i en ny diakonal arbeidshverdag. . .
Jeg var sammen med min tvillingsøster Analin, og jeg kjente et behov for å stikke innom denne bestemte plassen selv om det egentlig ikke skulle være nødvendig. Plassen skulle være ufarlig (kanskje fordi den var ubebodd), men jeg måtte likevel sjekke den for å gi meg selv roen om at alt var som det skulle være. Plassen viste seg å være barndomshjemmet mitt, men det var nedsnødd eller iallfall vanskelig å komme seg inn siden det var tydelig at det var mange år siden noen hadde vært der. Jeg kom meg likevel inn gjennom bakdøren til mitt nåtids soverom ("det ytre rom"), og jeg saumfarte alle rommene til jeg kom opp i stuen. Der så jeg noen katter, blant andre Panter, familiekatten vi hadde for over ti år siden! Jeg tenkte at da var det jo lurt at jeg sjekket denne plassen, for jeg må jo gi kattene mat. Mens jeg ga kattene mat, hørte jeg en mannlig stemme si, akkurat som om han sa det til en annen person: "Hun sover".
Så våknet jeg.
Det var lørdag kveld. Klokken var litt over 22:00 og det var mørkt på soverommet. Ikke minst var jeg alene i leiligheten, syk og sengeliggende, mens Oddo og våre Sandnes-venner som var på helgebesøk var ute og spiste sammen. Det var litt ekkelt å ha hørt en så tydelig mannsstemme som jeg antar kunne ha vært Oddo sin, og at han sa det til Håkon som overnattet hos oss den helgen. Jeg sjekket mobilen og Oddo hadde sendt en tekstmelding for bare noen få minutter siden og sa at de var på vei hjem. Snodig drøm, og enda mer snodig at jeg fortsatt husker den i dag, fem dager senere. Men den gjorde kanskje inntrykk på meg på et mer underbevisst plan - akkurat som om den ville fortelle meg noe?
Det var ikke vanskelig å kjenne igjen følelsen av at jeg måtte sjekke denne plassen som viste seg å være barndomshjemmet mitt, selv om det egentlig ikke skulle være nødvendig. Vi har hatt to innbrudd i kontorbygget på Østerås i løpet av de siste par årene, og jeg var den første som kom på jobb etter det første innbruddet i 2024. Jeg merker at så å si hver gang jeg kommer inn i kontorbygget først på morgenen, så er jeg alltid litt "på vakt". Den samme følelsen kjente jeg på i drømmen. Selv om jeg ikke liker å tenke at innbruddene har preget meg så mye, så har nok opplevelsen likevel satt seg litt i kroppen min.
Så var det dette med barndomshjemmet mitt - et ubebodd og nedsnødd/nedgravd trygt hjem. Jeg er jo ikke noen drømmeekspert, men jeg kan se for meg at det handler om en trygghet som nå har blitt tatt vekk fra meg. At jeg i drømmen ikke kunne anse barndomshjemmet mitt, som jeg forbinder med trygghet, som trygghet lenger. Teorien min er kanskje litt vel dramatisk - men det eneste jeg kom på som jeg kan trekke sammenlikning med fra mitt virkelige liv, er det som jeg har skrevet implisitt om på bloggen gjennom hele dette semesteret. Nå er det på tide å få satt ordentlig ord på det.
Bærum-kirken har vært i en stor omstillingsprosess, og vi ansatte forstod tidlig at det ville ramme oss diakonene hardest med tanke på nedbemanning. Enten ville jeg være den som ville bli oppsagt - ellers ville andre av mine kjære diakonkolleger bli oppsagt. Uansett utfall var det en tap-tap-situasjon. Og skulle jeg være blant de heldige som fikk beholde jobben, skjønte jeg at den ikke ville bli seende lik ut. Det var ikke nok midler til å beholde en 100 % stilling som diakon i Østerås. Så uansett ville jeg måtte gå gjennom en endring - men i flere uker visste jeg bare ikke hvordan denne endringen ville se ut.
Omsider fikk jeg resultatet, og det endte med at jeg fikk en endringsoppsigelse. Det vil si at jeg fikk en oppsigelse på daværende arbeidsavtale, men at jeg ble tilbudt en ny avtale med endrede vilkår. De nye vilkårene var 50 % stilling som menighetsdiakon i Østerås og Eiksmarka menigheter, og 50 % stilling i Gjennom Alt (sykehjemsdiakoni i Bærum). I brevet jeg fikk fra arbeidsgiveren stod det at endringene skulle tre i kraft etter påske, med individuelle tilpasninger.
Samtidig som at jeg er selvfølgelig takknemlig for at jeg fikk beholde stilling i Bærum, kjenner jeg på mange vanskelige følelser. For det første og det fremste kjenner jeg på en stor sorg over å miste en hel halv stilling i Østerås. Jeg har gjort så stor innsats og investering i å bygge gode relasjoner i menigheten, skape tillit til både enkeltmennesker, lokale aktører og samarbeidspartnere, og å skape, ivareta og til en viss grad videreutvikle de aktivitetene jeg driver med. Det er først nå jeg føler at jeg kan stolt høste av den innsatsen jeg har lagt til grunn i løpet av mine 3,5 år i Østerås menighet - og så må jeg plutselig halveres ut av dette arbeidet. Jeg bare håper at selv om det er jeg som må trappe ned i menighetsarbeidet og forlate en del av noe jeg trives så godt i, håper jeg ikke at jeg vil bli glemt. At alt jeg har bygget opp av blant annet tillit og relasjoner ikke vil forsvinne.
For det andre kjenner jeg på en nervøsitet for om jeg vil stå til forventningene og mestre det som forventes av meg - både fra andre og fra meg selv. For det tredje kjenner jeg på en dårlig samvittighet for at jeg opplever at dette er tungt når jeg vet at det er mange som er glade for den nye stillingen jeg skal begynne i. Jeg har jo masse erfaring på sykehjem etter å ha jobbet mange år som sykepleier på sykehjem, så det blir ikke helt ukjent for meg å gå inn i dette arbeidet. Så hvorfor klarer jeg ikke å ta meg mer sammen og bare være glad og takknemlig for at jeg faktisk får beholde en jobb i full stilling?
Så ja, et kaos av tanker og følelser i en usikker arbeidsfremtid i møte. I alle fall en arbeidsfremtid jeg foreløpig ikke klarer å være trygg på at jeg vil mestre og håndtere. At tryggheten jeg fant i min tidligere 100 % stilling som diakon i Østerås menighet vil for alltid høre fortiden til. Akkurat som i drømmen hvor tryggheten jeg fant i mitt barndomshjem også var noe som hørte fortiden til.
Det var en status oppdatering fra meg. Jeg vil likevel si at det går greit, altså, jeg blir ordentlig godt ivaretatt på jobb på begge mine nye arbeidssteder, og jeg både tror og håper at jeg vil klare å se muligheter og gleder etter hvert! Det er bare litt ekstra tungt akkurat nå mens jeg står midt i oppi det hele.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar