Holmenkollstafetten 2026!
Treningsklubben Ila, som er en del av MER, menigheten for unge voksne som jeg går i, skulle danne et lag til Holmenkollstafetten. Jeg vurderte lenge frem og tilbake om jeg skulle være med eller ikke. Jeg hadde jo egentlig veldig lyst, men jeg var så redd for at jeg kom til å ødelegge for laget. Jeg så for meg skrekkscenarioer der jeg ville løpe meg bort fra løypa, at jeg ikke ville finne startstedet for min veksling, og at jeg ikke skulle få til vekslingen. Likevel, helt på tampen, valgte jeg å ta kontakt med noen av de hovedansvarlige, og de trygget meg på at dette skulle gå fint. Etter litt frem og tilbake fikk jeg først dagen før stafetten vite at jeg ble tildelt nest siste etappe 14 - "sjarmøretappen" - fra Camilla Colletts vei til Bislett Stadion, 720 meter!
Så kom den store lørdagen! Laget mitt, Treningsklubben Ila, hadde planlagt å møtes i forkant, og det var veldig fint. Da fikk vi ansikt og antrekk på hverandre, og gitt hverandre noen tips og innspill i vekslingen. Det var så godt å møte laget, og jeg merket det ga meg både trygghets- og energiboost! Etter en liten samling hvor vi fikk tatt et lagbilde og ønsket hverandre lykke til, bar det seg videre til hver våre vekslingsplasser.
Foto: MER.
Jeg kom vel frem til mitt vekslingspunkt, Camilla Colletts vei, mellom 1-2 timer før jeg skulle i ilden. For en stemning og et folkemylder! Jeg kjente hvordan det kriblet i kroppen, og følelser av både spenning og nervøsitet tok tak i meg. Jeg kjente straks igjen disse følelsene fra da jeg var en aktiv fotballspiller, og plutselig ble jeg tatt rundt 20 år tilbake i tid. Min styrke på fotballbanen var hurtigheten min: lagkameratene mine pleide å skyte ballen så langt ned på min side de klarte (jeg ble oftest satt som venstreving, bortsett fra på kretslaget der de foretrakk at jeg spilte spiss), og jeg spurtet etter ballen og la inn foran mål. Jeg minnes om den spente følelsen jeg fikk hver gang ballen ble skutt langt der foran meg, enten som en gjennombruddspasning eller langpasning. Likevel var det ikke bare en følelse av spenning, nesten nervøsitet, over å ikke vite hvordan jeg kom til å håndtere ballføringen - men også en følelse av at dette kan jeg, jeg kan stole på at mine taktiske og tekniske ferdigheter hjelper meg til å ta gode valg de neste sekundene hvor jeg er ballføreren. Jeg merket at den samme følelsen dukket opp denne lørdagen også - spesielt den spenningen og nervøsiteten over at jeg ikke visste hvordan løpingen skulle gå. Men samtidig visste jeg ruten og hvem jeg skulle veksle fra og til. Alt lå klart og til rette - jeg måtte bare klare å stole på meg selv.
Plutselig var laget vårt i gang!! Jeg fikk tips til en app som fortalte hvordan laget mitt lå an til enhver tid. Varslingene suste over mobilen: "Etappe 2 gjør deg klar - etappe 1 snart ved veksling!". Jeg visste det fortsatt var en drøy time til laget ville være hos meg, så jeg måtte bare ta det med ro fortsatt. Da det var rundt 35 minutter før det var estimert start på min etappe begynte jeg å varme opp. "Etappe 10 gjør deg klar: etappe 9 snart ved veksling!". Da jeg tøyde litt lett ut ringte plutselig Martine meg! Hun og Marius var like i nærheten og ville ønske meg lykke til! Så koselig!! Vi møttes til en superrask samtale der både Marius og Martine ønsket meg lykke til, før den endte veldig brått:
"Er du klar?", spurte Martine.
"Jaa, vel, jeg har fortsatt litt tid", svarte jeg.
"Jeg så at etappe 13 allerede er i gang", fortsatte Martine.
"Hæ!? Da må jeg skynde meg bort til vekslingspunktet!"
Det var ikke mange minuttene jeg ventet før jeg så Anna i det fjerne. Jeg stilte meg synlig i veien, vinket og ropte navnet hennes. Vi fikk blikkontakt, og hun smilte til meg. For en helt herlig følelse som fylte meg - jeg ble grepet av en sterk lagånd, og gjorde alt jeg kunne for å heie Anna frem og rope noen motiverende ord til henne før jeg overtok stafettpinnen og satte i gang etappen min!
Siste sving i etappen min, og her gjenstår det cirka 150 m. til vekslingspunktet!
Det var en jevnaldrende kvinne som vekslet noen meter foran meg, og jeg hang meg på ryggen hennes. Hun holdt akkurat det tempoet jeg hadde sett for meg at jeg også ville klare å holde etappen ut! Marius og Martine hadde kommet seg bort til krysset ved Bogstadveien, og de ropte navnet mitt, smilte og heiet på meg akkurat da jeg passerte dem! Herlighet, det var så utrolig rørende, og ikke minst ga det meg nye krefter til å gi på den siste halve delen! Til min store overraskelse løp både kvinnen foran meg og jeg forbi flere løpere, men det var ingen som løp forbi oss. Ved vekslingspunktet la jeg merke til Mari med det samme siden hun stod til venstre foran i veien, akkurat slik som vi hadde avtalt. Jeg fikk vellykket overgitt stafettpinnen videre før jeg fant raskeste vei ut av veien og heseblesende sendte melding i løpegruppa at sisteetappen var i gang.
Jeg løp etappen min på 2.47, med en fart på 3.54 min/km. Selv om jeg er greit fornøyd med resultatet, må jeg si at den største seieren var å være på et lag igjen! Etter mange år uten lagidrett kunne jeg endelig kjenne på de spente og kriblende følelsene igjen av å ville bidra så godt jeg kunne for laget, og å være del av noe større enn bare meg selv. At selv om jeg hadde en relativt kort etappe, så var min innsats like viktig som alle andres for å nå vårt felles mål. Jeg innså at dette var følelser jeg ikke visste at jeg savnet. Det ble et ordentlig deilig gjensyn med mine gode minner som fotballspiller.
Foto: MER.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar