Sponsorløpet!
I dag løp jeg Sponsorløpet! For dere som ikke vet hva dette er, skal jeg gi en kort forklaring: Alle elevene her skulle løpe/jogge/gå en runde på 800-1000 meter så mange ganger vi klarte på to timer. Vi fikk visst også lov til å ta en pause og spise pølser under løpet hvis ønsket. Sponsorene måtte vi skaffe oss i forkant som kunne enten velge å sponse oss med en bestemt sum for hver runde jeg løp, eller en totalsum helt uavhengig av hvor mange runder jeg ville tilbakelegge.
Hele tirsdagsmorgenen gikk til å grue meg til løpet. Jeg følte meg rett og slett ikke klar i det hele tatt! Men det var det jo ikke noe å gjøre med; jeg tok på meg treningsklær og pulsbelte, så var det bare å begi seg i vei til stedet hvor dette skulle arrangeres. Da jeg ankom stedet, ble jeg heldigvis litt mer motivert for løping, og jeg satte musikk på ørene og begynte å løpe da rektoren ga klarsignalet: "Klar, ferdig, GÅ!"
Jeg pleier alltid å være flink til å begynne i et altfor raskt tempo, så jeg måtte virkelig være streng med meg selv for å ikke begynne for hardt; jeg skulle jo klare å løpe i hele to timer. Denne gangen syns jeg at jeg var flink til å holde et rolig tempo - med god hjelp fra pulsklokken min. Jeg fant nemlig ut at hvis jeg holdt meg på en puls mellom 170-175, ville jeg klare meg gjennom hele løpet!
Etter en halvtime følte jeg meg nesten ikke sliten, det var bare beinhinnebetennelsen jeg kjente. Men det gjorde ikke nok vondt til at jeg måtte - eller ville - gi meg av den grunn! Jeg var fortsatt ikke veldig sliten da det hadde gått en time, og tanken på at jeg faktisk var halvveis motiverte meg til å fortsette løpet ut. Her fant jeg også ut at hvis jeg fortsatte i dette tempoet, og økte litt mot slutten, kunne jeg nå 20 runder! Hvorfor skulle jeg trenge pause eller aktiv pause?! Jeg følte meg kjempebra - beina mine også! Det var nok da jeg hadde løpt i 90 minutter jeg begynte å kjenne at det skulle bli deilig å være ferdig om 30 minutter, men jeg skal ærlig talt innrømme at jeg var overraskende lite sliten enn det jeg hadde trodd jeg ville være! Det var først da jeg skulle gå inn på de siste rundene jeg virkelig kjente det ble hardt, og at jeg lengtet etter å bli ferdig.
Jeg var den siste som ble igjen på banen. De andre hadde enten gitt seg, eller hadde begynt å løpe tilbake til skolen. Lærerne sa at man kunne få ni runder hvis man gjorde det (strekningen var på 7 km). Jeg ble også spurt om jeg ville være med, men jeg avslo; jeg ville ha rundene mine ordentlig. Rett skulle flate meg være riktig. Da det var rundt 10 minutter igjen, og det bare var rektoren, Per Morten, som ryddet etter grillingen og meg igjen, spurte jeg ham - i farten selvfølgelig - om jeg rakk to runder til. Jeg hadde nemlig løpt 18 runder. Han svarte smilende: "Jeg venter på deg, jeg, Anabel." Åh, det gjorde så godt å høre! Jeg ville faktisk nå målet mitt; på 20 runder! Men her måtte jeg også sette hjernen i sving, og fokusere på positive tanker. Da jeg endelig nådde 20 runder på tiden 2.03.04, falt jeg sammen ned på bakken. Beina mine var helt ødelagte. Jeg reiste meg opp, og til min store overraskelse gikk beina mine av seg selv! En ganske artig opplevelse, egentlig, hehe.
Sammen med rektoren kjørte vi tilbake til skolen. Han virket tydelig imponert over meg og prestasjonen min, og det var jo kjempekoselig! Jeg hadde skikkelige problemer med å gå, og nærmest haltet (blir feil å skrive det også, siden jeg var helt utmattet i begge beina) inn på skolen. Da jeg entret spisesalen, utbryter Linken (internatlederen); "Anabel, har du ingen begrensninger?!", mens Irene, en lærer her på skolen, sa til meg da jeg fortalte henne at jeg hadde løpt 20 runder: "Det er jo som de beste gutta, det!". Mens jeg sitter og spiser, kommer også Marianne, ei venninne jeg har her på skolen, at jeg har god utholdenhet (jeg faktisk!!), og da jeg forlot matsalen hørte jeg en Sondre, en medelev i SSS-klassen min, si: "Anabel er maskin!". Er det ikke herlig?! Jeg syns jeg ikke har god utholdenhet i det hele tatt - og jeg har det jo egentlig heller ikke - men evnen min til å klare å presse meg hardt på det nivået jeg ligger på (løpemessig sett), har blitt bedre i det siste, og det er stort for meg!
Nå sitter jeg i sengen og slapper av. Jeg har vært helt gåen siden Sponsorløpet, men jeg klarer i alle fall å gå bedre enn det jeg klarte i formiddag! Det har gått seg litt til, hehe. Etter å ha lagt sammen summen fra alle sponsorene mine, er jeg oppe i 4250 kr, og er fornøyd med det. Nå skal jeg bare hvile meg frem til jeg skal på Bibelgruppe senere i kveld - noe jeg gleder meg veldig til!
- Bella.
"Pain is temporary but victory is forever."
Hele tirsdagsmorgenen gikk til å grue meg til løpet. Jeg følte meg rett og slett ikke klar i det hele tatt! Men det var det jo ikke noe å gjøre med; jeg tok på meg treningsklær og pulsbelte, så var det bare å begi seg i vei til stedet hvor dette skulle arrangeres. Da jeg ankom stedet, ble jeg heldigvis litt mer motivert for løping, og jeg satte musikk på ørene og begynte å løpe da rektoren ga klarsignalet: "Klar, ferdig, GÅ!"
Jeg pleier alltid å være flink til å begynne i et altfor raskt tempo, så jeg måtte virkelig være streng med meg selv for å ikke begynne for hardt; jeg skulle jo klare å løpe i hele to timer. Denne gangen syns jeg at jeg var flink til å holde et rolig tempo - med god hjelp fra pulsklokken min. Jeg fant nemlig ut at hvis jeg holdt meg på en puls mellom 170-175, ville jeg klare meg gjennom hele løpet!
Etter en halvtime følte jeg meg nesten ikke sliten, det var bare beinhinnebetennelsen jeg kjente. Men det gjorde ikke nok vondt til at jeg måtte - eller ville - gi meg av den grunn! Jeg var fortsatt ikke veldig sliten da det hadde gått en time, og tanken på at jeg faktisk var halvveis motiverte meg til å fortsette løpet ut. Her fant jeg også ut at hvis jeg fortsatte i dette tempoet, og økte litt mot slutten, kunne jeg nå 20 runder! Hvorfor skulle jeg trenge pause eller aktiv pause?! Jeg følte meg kjempebra - beina mine også! Det var nok da jeg hadde løpt i 90 minutter jeg begynte å kjenne at det skulle bli deilig å være ferdig om 30 minutter, men jeg skal ærlig talt innrømme at jeg var overraskende lite sliten enn det jeg hadde trodd jeg ville være! Det var først da jeg skulle gå inn på de siste rundene jeg virkelig kjente det ble hardt, og at jeg lengtet etter å bli ferdig.
Jeg var den siste som ble igjen på banen. De andre hadde enten gitt seg, eller hadde begynt å løpe tilbake til skolen. Lærerne sa at man kunne få ni runder hvis man gjorde det (strekningen var på 7 km). Jeg ble også spurt om jeg ville være med, men jeg avslo; jeg ville ha rundene mine ordentlig. Rett skulle flate meg være riktig. Da det var rundt 10 minutter igjen, og det bare var rektoren, Per Morten, som ryddet etter grillingen og meg igjen, spurte jeg ham - i farten selvfølgelig - om jeg rakk to runder til. Jeg hadde nemlig løpt 18 runder. Han svarte smilende: "Jeg venter på deg, jeg, Anabel." Åh, det gjorde så godt å høre! Jeg ville faktisk nå målet mitt; på 20 runder! Men her måtte jeg også sette hjernen i sving, og fokusere på positive tanker. Da jeg endelig nådde 20 runder på tiden 2.03.04, falt jeg sammen ned på bakken. Beina mine var helt ødelagte. Jeg reiste meg opp, og til min store overraskelse gikk beina mine av seg selv! En ganske artig opplevelse, egentlig, hehe.
Sammen med rektoren kjørte vi tilbake til skolen. Han virket tydelig imponert over meg og prestasjonen min, og det var jo kjempekoselig! Jeg hadde skikkelige problemer med å gå, og nærmest haltet (blir feil å skrive det også, siden jeg var helt utmattet i begge beina) inn på skolen. Da jeg entret spisesalen, utbryter Linken (internatlederen); "Anabel, har du ingen begrensninger?!", mens Irene, en lærer her på skolen, sa til meg da jeg fortalte henne at jeg hadde løpt 20 runder: "Det er jo som de beste gutta, det!". Mens jeg sitter og spiser, kommer også Marianne, ei venninne jeg har her på skolen, at jeg har god utholdenhet (jeg faktisk!!), og da jeg forlot matsalen hørte jeg en Sondre, en medelev i SSS-klassen min, si: "Anabel er maskin!". Er det ikke herlig?! Jeg syns jeg ikke har god utholdenhet i det hele tatt - og jeg har det jo egentlig heller ikke - men evnen min til å klare å presse meg hardt på det nivået jeg ligger på (løpemessig sett), har blitt bedre i det siste, og det er stort for meg!
Nå sitter jeg i sengen og slapper av. Jeg har vært helt gåen siden Sponsorløpet, men jeg klarer i alle fall å gå bedre enn det jeg klarte i formiddag! Det har gått seg litt til, hehe. Etter å ha lagt sammen summen fra alle sponsorene mine, er jeg oppe i 4250 kr, og er fornøyd med det. Nå skal jeg bare hvile meg frem til jeg skal på Bibelgruppe senere i kveld - noe jeg gleder meg veldig til!
- Bella.
"Pain is temporary but victory is forever."
Jeg er så sykt imponert over deg! Du er virkelig helt utrolig flink :D
SvarSlett