Les Misérables = MIN!

For noen dager siden var jeg i butikken og skulle handle litt mat og slikt til livets opphold. Da jeg hadde funnet alle varene jeg trengte, så jeg DVD-hyllen like ved kassen, den som står der for en siste fristelse for oss kunder. Jeg tenker alltid at jeg aldri skal la meg friste av dette tilbudet, men denne gangen måtte jeg virkelig sperre opp øynene da jeg så hvilken film som lå i hyllen; Les Misérables - den nyeste filmversjonen med Anna Hathaway, Russell Crowe og Hugh Jackman. Jeg så filmen tidligere da den gikk på kino, og jeg tror ikke jeg har grått - nei, hulket! - så mye i en film før! Den er helt utrolig sterk, rørende og nydelig, og jeg forelsket meg fullstendig i filmen, sangene, de fantastiske skuespillerne og deres fabelaktige talent for innlevelse! Til tross for den vanlige tankegangen min om at jeg verken har råd eller skal unne meg noe jeg har lyst på, var mitt begjær for å gjøre denne filmen til min egen større enn tankegangen min. Filmen "Les Misérables" bare måtte jeg ha! Jeg slang filmen på disken sammen med de andre varene jeg skulle kjøpe før jeg rakk å tenke ut nok av motargumenter for hvorfor jeg ikke kunne kjøpe den, og jeg gledet meg som et lite barn til å se den igjen!

Tenk at jeg kan se denne filmen når ENN jeg vil!!

Hjemme fant vi ut at vi skulle vente til Analin kom hjem igjen, og jeg måtte pent finne meg i å vente i noen dager til hun kom hjem fra Bergen. Etter en overraskende hard tålmodighetsprøve kom Analin endelig trygt og godt hjem for sommeren, og allerede dagen etter, altså denne kvelden, satte vi på filmen. Vi inviterte Iselin  til å se sammen med oss, og vi fikk sett sommerens aller første film med den faste filmgjengen på Askerud Gård; Iselin, mamma, Analin og meg!

Når jeg tenker over i ettertid, var jeg egentlig litt dum som la så skyhøye forventninger til filmen slik som jeg så opprømt og entusiastisk skrøt filmen opp i skyene i tiden i forveien. De andre hadde ikke hørt så mye om filmen, det var bare Analin som hadde hørt rykter om at den var bra, men altfor mye sang. Og jeg bare; "tss, det gjør ingenting, fordi det er bare fantastiske sanger uansett!". Det hadde vel ikke gått så altfor mye av filmen før det kom uttalelser om at man syntes det var 'litt vel mye sang' i musikalen - og det er mildt skrevet! Filmen fortsatte sine minutter, og konsentrasjonen til filmen ble mindre ettersom sangreplikkene aldri tok slutt. De kunne le av alt fra hvor latterlig de syntes replikkene ble sunget, til den merkelige, nye hodeplagget/frisyren/"wannabe toad"-puten (forklarer nærmere i et senere innlegg). Jeg merket jeg ergret meg over deres særdeles lite fokus til tider, og jeg måtte ofte få dem tilbake og inn i den visuelle verdenen igjen, samt gjenforklare viktige scener for dem.

For min egen del syns jeg filmen var om lag like nydelig som da jeg så den på kinoen første gang! Jeg har virkelig falt pladask for filmen, handlingen og sangene, og jeg er så glad for at Tone Charlotte, min gode venninne fra Haugetun, beriket mitt liv med blant annet denne musikalen! Hadde det ikke vært for henne hadde jeg aldri fått slik en brennende interesse for "Les Misérables", langt mindre musikaler generelt! Jeg skal innrømme jeg fikk skrudd på tårekanalene da jeg så filmen igjen i kveld, selv hvor kleint jeg følte det var pga den mer eller mindre komiske stemningen som bredte seg fra de andre i stuen. Tenk at filmen bare kostet 149 kr! Skal si jeg kommer til å få valuta for pengene!

Til syvende og sist viste det seg at de andre syntes filmen var bra, after all. Det var bare litt mye sang hele tiden, men det var godt nok for meg. Dessuten skulle det meg ikke forundre om min entusiasme for filmen var nok for oss alle fire uansett, hehe. Vi har fått oss mange flere filmer i år som vi gleder oss til å se, og jeg satser på at de er langt bedre enn de vi så i fjor sommer! Det skulle det vel for så vidt ikke så mye til uansett, haha!

- Bella.