Englevakt?

Herlighet, jeg tror jeg begynner å bli klin kokos! I det siste har jeg begynt å ta heisen siden jeg har så vondt i knærne for tiden. Det gjør faktisk utrolig vondt å gå i trappene, og jeg blir overrasket hvis ikke får vondt eller hvis jeg slipper å tenke over at jeg må passe meg for hvert trinn jeg bestiger eller går ned! Anyway, jeg tok altså da heisen ned til vaskekjelleren da jeg skulle sette på en vask, og jeg kjørte fra 2. etasje (etasjen jeg har internatrom på) og helt ned i underetasjen (to etasjer under). Heisen møtte meg med den vanlige stemmen "2. etasje", og jeg gikk inn. Mens døren svinger seg igjen bak meg og heisen begynner å bevege på seg, fikk jeg plutselig en sterk følelse som jeg ikke helt klarer å beskrive (noe som er merkelig, for jeg pleier jo vanligvis å klare å beskrive dem!), men det var akkurat som om jeg skulle forvente meg noe spesielt som ville skje. Følelsen var så inderlig og intens at jeg var sikker på at jeg kunne se hva som helst. Da jeg kom ned, begynte heisen plutselig å lage en ny type lyd; ikke den trygge stemmen som sa "underetasjen", men en skummel og instrumental lyd som kunne ha passet fint i en Halloween-setting. Med ett ble jeg stående der helt stiv, og det virket som om sekundene bare ség av gårde mens jeg var lukket og alene inne i heisen. Hjernen min messet "bare åpne deg, bare åpne deg!", og jeg begynte nervøst å tenke om jeg hadde tatt med meg mobilen. Plutselig åpner heisen seg, og jeg går så rolig som mulig ut av heisen.

Heldigvis kunne jeg høre snakk inne på skolekjøkkenet, noe som føltes veldig betryggende. Jeg var ikke alene. Men den lange og mørke korridoren jeg hadde foran meg i vente, måtte jeg klare for meg selv. For at ikke tankene skulle ta over bevisstheten min, begynte jeg å synge på sangen jeg har hatt på hjernen i hele dag; "A little fall of rain" fra musikalen "Les Misérables", og jeg visualiserte meg inn i situasjonen fra kinoversjonen jeg hadde sett for bare et par dager siden. Det hjalp mye, og ikke lenge etter kunne jeg låse meg inn på vaskerommet.

Vel inne på vaskerommet sier jeg til meg selv at jeg lett tar trappene opp igjen, men så begynner jeg å tenke nærmere; skal jeg la redselen min overvinne meg selv? Skal jeg virkelig feige ut å sikre meg med trappene? Så, med en så liten lyst til å ta samme vei tilbake igjen, fant jeg ut at jeg måtte gjøre det. Jeg skulle klare å overbevise meg selv om at jeg var tøffere enn dette! Jeg satte på vasken, sang meg gjennom den mørke korridoren og var tilbake ved heisen. Jeg stoppet opp og lyttet til stemmene på skolekjøkkenet som ga meg det ekstra lille dyttet for å trykke på heisknappen. "Underetasjen" lød stemmen, og heisdøren skjøv seg til siden. Alt riktig så langt. Jeg gikk inn, trykket på "2" og heisdørene lukket seg igjen. Jeg stod helt urørlig inne i heisen, i frykt for at noe skulle skje hvis jeg beveget på meg, men etter litt knaking og risting (som det alltid pleier å være) kom jeg meg heldigvis trygt opp i 2. etasje.

Det er så merkelig med denne følelsen jeg kjente... Ikke bare det at den er så merkelig i seg selv, men jeg tror jeg har hatt den tidligere også! Det var en gang jeg skulle kjøre hjem. Jeg var trøtt og sliten (kanskje jeg var ferdig på jobb?), så fokuset på veien var ikke helt på topp. Men mens jeg kjører, får jeg denne sterke følelsen igjen, og det var som om jeg visste at jeg måtte være på vakt. Og gjett hva; i løpet av kjøreturen møtte jeg faktisk både en katt og et rådyr på veien som jeg måtte bremse for - men det gikk helt greit siden jeg allerede var på vakt! For en utrolig opplevelse.

Jeg aner faktisk ikke hvordan jeg skal beskrive denne følelsen. Den kommer når den vil, og da vet jeg at noe vil skje. Det høres jo egentlig helt skudd ut, jeg skjønner jo det, men for meg betyr det noe. Jeg tror nemlig det er noen der oppe som passer på meg. Som passer på at jeg ikke kjører på noen eller noe, og som vil vise meg at jeg ikke er alene.

Jeg er ikke alene. Det er noen som tar vare på meg. Jeg har vakt! Englevakt.

- Bella.