Tilbakeblikk på og bildedryss fra 2025

Etter en fin arbeidsdag hvor jeg blant annet ledet samtalegrupper på omsorgsboliger og dro på hjemmebesøk, var det endelig tid for å dra hjem til gards - første gang siden nyttår! På T-banen fra Østerås innså jeg at det ble veldig knapt med tid for å rekke toget fra Oslo S - jeg fikk faktisk bare 3 minutter fra Jernbanetorget til plattform 5 på Oslo S! Jooda, jeg kunne ha tatt et tog senere, men jeg ville rekke denne, og jeg var innstilt på å rekke den. Med høyhælte støvletter og sekk på ryggen, løp jeg så å si hele veien til plattformen, og rakk toget akkurat! Fornøyd og andpusten satte jeg meg ned på en plass for å hente tilbake igjen pusten.

Til min store forferdelse merket jeg at pusten ikke ble normal, men at jeg var i ferd med å få et åndenødsanfall igjen. Jeg kjente kornet som festet seg i halsen og hvordan pusterøret snøret seg sammen og gjorde det vondt for å puste inn. Sist gang jeg hadde et liknende anfall var på toppen av Vikersundbakken da jeg hadde gått opp trappene. Det var heldigvis ikke like ille denne gangen, men jeg kjente at det var særdeles lite gøy å oppleve dette på et tog i rushtrafikken. Men jeg visste dette ville gå over, og jeg prøvde å fortelle meg selv at jeg måtte bare ta det med ro og puste dypt ned i magen. Det er bare forferdelig ubehagelig i øyeblikket, og jeg hoster, hveser og hikster etter pusten mens øynene fylles av tårer. Det gikk over etter rundt 15-20 minutter, men jeg ble visst litt slått ut resten av kvelden. Typisk at jeg ikke klarte å fremprovosere anfallet da jeg faktisk skulle diagnostisere dette på Haukeland sykehus for et drøyt år siden.

Tenk at det snart er ett år siden jeg skrev det siste innlegget her, jeg tror det er det lengste oppholdet her på bloggen. Istedenfor å skrive en milelang oppdatering, legger jeg inn noen bilder fra 2025.

Bildedryss fra 2025

Årets største høydepunkt var da Oddo og jeg giftet oss! Det ble virkelig en så verdifull og vakker dag sammen med de noen av de viktigste menneskene i livet mitt. 

Bildecollage fra vielsen og bryllupet. Mine to forlovere, Iselin og Analin, gjorde en formidabel innsats og passet på at jeg hadde det så godt som mulig gjennom hele dagen og tiden frem til bryllupet. Jeg kunne ikke ha hatt det bedre!

Jeg malte også bildet som ble forsiden på vielsesheftet. Jeg fikk hyggelige komplimenter for det, og sokneprest Arnfinn bakte det faktisk så vakkert inn i talen han holdt for oss. 

Til min store glede begynte Martine, min tremenning, i Kor Major! Det har vært så fint å bli bedre kjent med henne og møte henne ukentlig omtrent gjennom hele året! Jeg er takknemlig for henne. Her er vi på vei til Göteborg på turné med koret.

Ellers er jeg så glad i "Friends"-gjengen min, som jeg liker å kalle dem. Solveig, Tone og Sindre er blant mine nærmeste venner, og jeg er så glad jeg har dem i livet mitt.

På det årlige og tradisjonelle Filippinenetreffet fikk vi besøk av Christian Strand! Jeg har møtt ham ved noen anledninger, og det er så hyggelig at han kjenner meg igjen! Han har skrevet boken "Gitt bort", og det er en sterk bok med gjenkjennbare tanker og følelser som han har beskrevet i boken. Det er godt å vite at jeg ikke er alene med disse tankene og følelsene knyttet til adopsjon.

Pinoyas-gjengen! Vi er alle filippinsk-adopterte, og de betyr utrolig mye for meg. Jeg er så glad for at vi har hverandre.

Sommeren ble både varm og solfylt, det var helt fantastisk! Et obligatorisk bilde utover Tyrifjorden er en viktig sommerdokumentasjon.

Gikk opp Vikersundbakken sammen med Stig i nesten 30 varmegrader! Jeg ble vel fornøyd med tiden, men tror rekordtiden min er på rundt 9.30 fra 2021.

Så var det duket for Charlotte og Andreas sitt bryllup på vakre Ramme Gård, og jeg fikk æren av å være både deres forlover og toastmaster!

Jeg føler at jeg på grunn av utseendet mitt stadig må prestere for å (overbe)vise at jeg er min diakonrolle verdig. Her gikk det iallfall veldig fint, og til min store glede har denne damen  vært på alle mine andakter siden.

I høst dro Linnie og jeg på konsert med Simple Plan på Unity Arena! Vel, det var vel egentlig en Offspring-konsert (som jeg omtrent ikke hadde hørt om før), men Simple Plan var oppvarmingsbandet, og det var de vi kom for å høre på! Simple Plan hørte vi mye på i ungdomsårene, og det er fortsatt deres låter jeg prioriterer å høre på når jeg trener! Det var en helt fantastisk konsert - de fremførte mange av slagerne sine, og jeg sang med for full hals på omtrent alle sangene.

Jeg investerte i en T-skjorte fra Simple Plan etter konserten, som jeg sikkert tar på meg igjen når Iselin, Linnie og jeg skal på en ny konsert når de kommer tilbake igjen til Oslo i oktober! Åh, som vi gleder oss!

På allehelgen (på lørdag, siden jeg alltid jobber søndagskvelden) har Linnie og jeg som tradisjon å besøke mormor og morfar på gravlunden og tenne lys, og å se på Disneyfilmen Coco hjemme. Denne gangen var det åpent i det store kapellet på Vestre Gravlund, og det var første gang jeg var innom her siden mormors begravelse. Det var sterkt å være tilbake og kjenne minnene blusse opp igjen fra en begravelse i koronatidens begrensninger. Så var det en meksikansk allehelgensutstilling i det lille kapellet, og det var akkurat som å være i Coco-filmen!

Så ble advent, og det er alltid en innholdsrik og fin tid på jobb! Jeg har blitt tildelt det ærefulle oppdraget om å være brannvernleder og ansvarlig for de frivillige på de store julekonsertene i kirken. Et ansvar jeg tar på største alvor. Jeg tydeliggjør de frivillige på deres ansvarsoppgaver, og gjør det jeg kan for å trygge både konsertens teknikere, artister og frivillige på at alt er under kontroll fra kirkens side. Og vet du hva?! Det går faktisk skikkelig bra! Jeg opplever at de frivillige føler seg trygge under min ledelse, og konsertlederen for "Deilig er Jorden" (med artistene Rein Alexander, Anita Skorgan og Elisabeth Andreassen) fortalte at dersom de skal holde konsert i en kirke til neste år, så skal de tilbake igjen til Østerås! Gjett om jeg ble stolt! Jeg fikk også snakket mye med (og fikk mye ros fra) Rein Alexander, og Anita Skorgan kom bort til meg for å gi meg en klem etter konserten, så dette ble en utrolig oppbyggelig og fin dag å lagre i hjertet for Bella.

Det ble visst en del tekst likevel, men det var egentlig litt fint å gi et tilbakeblikk fra 2025. Dette nye året vi har gått inn i har egentlig begynt ganske tungt, og jeg merker at jeg bærer med meg en uro og engstelse i kroppen gjennom dagene og ukene. Men nå har jeg gjort det jeg kan, og det er ikke annet å gjøre enn å vente i noen uker til. Men nå koser jeg meg med OL på TV'en sammen med familien rundt meg. Jeg kjenner det er viktig med en ordentlig avkobling fra Oslolivets hektiske dager en gang iblant.

Jeg skal virkelig prøve å oppdatere oftere!
- Bella