Kneskade - igjen.
Hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne? Det har blitt så lenge siden jeg har blogget nå, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Akkurat nå sitter jeg i gjestesengen til tvillingsøsteren min med henne ved siden av meg. Vakker og behagelig Kern-musikk sitter på i bakgrunnen som får meg til å roe ned og konsentrere meg om selve skrivingen. Det som preger meg for tiden, noe som har preget meg siden sommeren 2008, er de evinnelige knærne mine. Korsbåndskadene mine hjemsøker meg og lar meg aldri være i fred. Selv om operasjonene fant sted i 2008 (høyrekneet) og 2014 (venstrekneet) og timevis brukt på treningssenter og fysioterapi for opptrening i nå snart ti år, vil jeg ikke bli fri for smertene og krykkene som fotballkarrieren min påførte meg. Og nå er det tid for enda en ny runde.
Det begynte med uskyldig ballspill i hagen med venner. En liten vridning i kneet ved en brå vending, det skulle da alle takle! Men ikke mine knær. Gradvis ble smerten verre og verre, og til slutt måtte jeg sette meg ned for jeg ikke klarte å gå. "Ta det med ro", tenkte jeg, "dette har skjedd før. Litt smerter i kneet går over av seg selv. Innen utgangen av dagen kommer jeg til å være oppegående igjen!" Men neida, det ble ikke bedre. Jeg måtte bli båret rundt hvor enn jeg gikk, for jeg klarte ikke å belaste kneet i det hele tatt. Det var akkurat som om ikke kneet maktet å holde resten av kroppen oppe dersom jeg tråkket på det. Akkurat som om knoklene i leddet ikke var festet sammen. Det er vanskelig å forklare, og kanskje enda vanskeligere å forstå.
Smerten og stivheten jeg kjenner på, lar meg kjenne på sterke minner fra fortiden. Ikke gode, ikke dårlige. Bare minner. Du vet når du lukter en spesiell lukt som får deg til å mimre tilbake til en spesiell hendelse? Slik som våt gress får meg til å mimre tilbake til de glade og lykkelige fotballdagene. Slik er det med denne smerten også. Den tar meg med tilbake igjen til opptrening rett etter operasjon, og til opptrening med fysioterapeuten. Jeg kan fortsatt huske min første fysioterapitime i Oslo, hvordan fysioterapeuten strakk i kneleddet så jeg var sikker på at han skulle knekke det rett av! Smerten var ubeskrivelig, og tårene rant nedover kinnet mitt mens jeg gjorde mitt beste på å slappe av. Jeg tror jeg aldri kommer til å glemme den smerten. Selv om den ikke er like sterk nå, kjenner jeg at det er den samme smerten jeg har nå. Den samme stivheten, den samme utilstrekkeligheten.
Hendelsen skjedde på søndag, for fire dager siden. Kneet er litt bedre nå, men jeg bruker fortsatt krykker for å komme meg rundt. Jeg har lenge følt at noe har vært galt siden forrige operasjon. Kneet har aldri tilhelet seg ordentlig. Vel, venstrekneet mitt har aldri vært i toppform heller, men det er noe som ikke er riktig i høyrekneet. Det klikker og rører seg noe inne i kneet hver gang jeg strekker det ut, akkurat som om noe klikker på plass. Jeg innbiller meg at knoklene i kneleddet ikke er riktig plassert i forhold til hverandre. Det er ganske drastisk å si noe sånt, men det er min teori. Jeg bare håper alt ordner seg. Er det ikke snart nok? Jeg har gitt opp fotballen og alle andre sporter som interesserer meg, og kun holder fast på løping på godt underlag. Skal jeg bli fratatt denne gleden også? Hva er det som blir igjen for meg?
Den gode nyheten er at mamma trives bedre i jobben sin. Jeg er så glad på hennes vegne! Endelig, dette fortjener hun så inderlig.
- Bella.
Akkurat nå sitter jeg i gjestesengen til tvillingsøsteren min med henne ved siden av meg. Vakker og behagelig Kern-musikk sitter på i bakgrunnen som får meg til å roe ned og konsentrere meg om selve skrivingen. Det som preger meg for tiden, noe som har preget meg siden sommeren 2008, er de evinnelige knærne mine. Korsbåndskadene mine hjemsøker meg og lar meg aldri være i fred. Selv om operasjonene fant sted i 2008 (høyrekneet) og 2014 (venstrekneet) og timevis brukt på treningssenter og fysioterapi for opptrening i nå snart ti år, vil jeg ikke bli fri for smertene og krykkene som fotballkarrieren min påførte meg. Og nå er det tid for enda en ny runde.
Det begynte med uskyldig ballspill i hagen med venner. En liten vridning i kneet ved en brå vending, det skulle da alle takle! Men ikke mine knær. Gradvis ble smerten verre og verre, og til slutt måtte jeg sette meg ned for jeg ikke klarte å gå. "Ta det med ro", tenkte jeg, "dette har skjedd før. Litt smerter i kneet går over av seg selv. Innen utgangen av dagen kommer jeg til å være oppegående igjen!" Men neida, det ble ikke bedre. Jeg måtte bli båret rundt hvor enn jeg gikk, for jeg klarte ikke å belaste kneet i det hele tatt. Det var akkurat som om ikke kneet maktet å holde resten av kroppen oppe dersom jeg tråkket på det. Akkurat som om knoklene i leddet ikke var festet sammen. Det er vanskelig å forklare, og kanskje enda vanskeligere å forstå.
Smerten og stivheten jeg kjenner på, lar meg kjenne på sterke minner fra fortiden. Ikke gode, ikke dårlige. Bare minner. Du vet når du lukter en spesiell lukt som får deg til å mimre tilbake til en spesiell hendelse? Slik som våt gress får meg til å mimre tilbake til de glade og lykkelige fotballdagene. Slik er det med denne smerten også. Den tar meg med tilbake igjen til opptrening rett etter operasjon, og til opptrening med fysioterapeuten. Jeg kan fortsatt huske min første fysioterapitime i Oslo, hvordan fysioterapeuten strakk i kneleddet så jeg var sikker på at han skulle knekke det rett av! Smerten var ubeskrivelig, og tårene rant nedover kinnet mitt mens jeg gjorde mitt beste på å slappe av. Jeg tror jeg aldri kommer til å glemme den smerten. Selv om den ikke er like sterk nå, kjenner jeg at det er den samme smerten jeg har nå. Den samme stivheten, den samme utilstrekkeligheten.
Hendelsen skjedde på søndag, for fire dager siden. Kneet er litt bedre nå, men jeg bruker fortsatt krykker for å komme meg rundt. Jeg har lenge følt at noe har vært galt siden forrige operasjon. Kneet har aldri tilhelet seg ordentlig. Vel, venstrekneet mitt har aldri vært i toppform heller, men det er noe som ikke er riktig i høyrekneet. Det klikker og rører seg noe inne i kneet hver gang jeg strekker det ut, akkurat som om noe klikker på plass. Jeg innbiller meg at knoklene i kneleddet ikke er riktig plassert i forhold til hverandre. Det er ganske drastisk å si noe sånt, men det er min teori. Jeg bare håper alt ordner seg. Er det ikke snart nok? Jeg har gitt opp fotballen og alle andre sporter som interesserer meg, og kun holder fast på løping på godt underlag. Skal jeg bli fratatt denne gleden også? Hva er det som blir igjen for meg?
Den gode nyheten er at mamma trives bedre i jobben sin. Jeg er så glad på hennes vegne! Endelig, dette fortjener hun så inderlig.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar