En oppbyggelig søndag før sommerferiestart!
Nå har a' Bella sommerferie!!! Herlighet, for et krevende og tungt semester det har vært med omstillingsprosessen. Urolige tanker om å miste jobben, om i beste fall å få en endringsoppsigelse, og at om jeg skulle være den heldige som får beholde jobben i prostiet, ville det gå på bekostning av noen andre, ulmet i meg i flere uker. Det er likevel viktig for meg å skrive at jeg både stoler på og ikke har noen tvil om at ledelsen har gjort et grundig forarbeid til det beste for oss ansatte. Det er bare det at jeg har merket at alt har preget meg veldig.
Samtidig må jeg huske på å berømme meg selv for hvor stødig og sterkt jeg har stått i hele stormen. Jo, jeg har grått åpenlyst på stabsmøtene, jeg har hulket i oppfølgingssamtalene med sjefen, og jeg har satt ord på min sårbarhet og mine bekymringer og fortvilelser i møter med kolleger. Men likevel har jeg gjort så godt jeg kan i de endringene jeg har blitt tildelt. Jeg har blitt tatt så overveldende varmt imot i mitt nye stabsfellesskap i Gjennom alt og fått uvurderlig rørende støtte fra menighetsstaben min. Jeg prøver å bli kjent på sykehjemmene jeg har fått ansvar for og deres beboere, pårørende og ansatte gjennom samtaler og presentasjon (les: promotering) av meg selv. Jeg har prøvd meg på mine nye arbeidsoppgaver, som å dra i gang allsangstund og samtalegrupper på sykehjem. Og ikke minst; jeg har lagt et visst grunnlag som gjør at det blir litt lettere å begynne igjen etter ferien. Når jeg da i tillegg får anerkjennelse fra ledelsen om at de er imponerte over hvor langt jeg har kommet på denne allerede korte tiden i min nye stilling, kan jeg ikke annet enn å være fornøyd. Nå føler jeg at jeg virkelig kan ta en velfortjent ferie med god samvittighet!
Vanligvis er jeg ikke med på gudstjenestene i Østerås kirke når jeg ikke jobber siden det er så lang reisevei for meg - jeg prioriterer heller gudstjenestene i Vålerenga kirke og i MER. Men siden det var vikarprest Øystein sin siste gudstjeneste i Østerås kirke i dag, ville jeg delta på gudstjenesten! Da jeg kom vel frem til kirken etter sykkelturen, møtte jeg gode Arne utenfor. Han smilte oppriktig til meg og ga meg en god klem - jeg ble så glad for å se ham! Jeg hadde jo faktisk håpet på å møte ham og kona i dag. Jeg knyttet meg ekstra til dem under menighetsturen til Egypt i påsken, de betydde utrolig mye for meg på den turen. Arne og jeg slo følge inn i kirken, og da vi fant oss plass, fikk jeg øyekontakt med både dagens flotte trompetist Jørn og gode vikarprest Øystein som smilte varmt til meg, og jeg smilte og vinket tilbake. Jeg så rundt meg, og kirken var jo full av mennesker jeg er glad i! Heldige meg som har blitt kjent med så mange flotte mennesker i menigheten.
For en skikkelig fin gudstjeneste det var - Øystein hadde en helt nydelig preken til ettertanke! Han er en ordentlig god formidler, og Bryn menighet blir heldige som får ham fra høsten av. Øysteins vennlighet, omtenksomhet og smittende humør har betydd mye for meg dette semesteret. Kirkekaffen ble servert utendørs i det nydelige været, og til min rørende glede holdt jeg meg selv travel der jeg stadig fant meg noen å snakke med. Enten var det noen som kom bort til meg og utbrøt hvor glade de ble for å se meg i kirken i dag eller rett og slett bare ville prate med meg, ellers løp jeg etter noen som jeg ville ønske god sommer før de forlot kirkekaffen. Jeg fikk også hilst på noen nye menighetsgjengere, blant andre nye frivillige som jeg kun har hatt telefonisk kontakt med, og det var hyggelig å hilse på dem også! For en utrolig oppbyggelig dag det ble i og rundt kirken! Jeg føler meg så takknemlig for og stolt som har så mange gode mennesker i livet mitt. Igjen ble jeg minnet om alle de verdifulle og trygge relasjonene jeg har fått som vil hjelpe meg gjennom alt. Og denne formiddagen - denne siste dagen før sommerferien min offisielt starter - ga meg bekreftelsen på nettopp dette.
Foto: Ellen W.A.
Jeg ble igjen i kirken sammen med Ellen og kirketjener Anja, og mens kirkekaffen ble ryddet vekk kom kjære Jenny Bertine til kirken - det var tid for en hyggelig kafédate med denne skjønne jenta! Jeg har lenge visst hvem hun er (ungdomsleder i menigheten og datteren til menighetspedagogen vår, Ingunn), men det var først på menighetsturen til Egypt hvor jeg ble ordentlig kjent med henne. Og for et nydelig menneske! Vi satte oss utenfor kafeen på Østerås Senter i den stekende solen helt frem til kafeen stengte - tiden gikk jo så fort i godt selskap! Vi ble enige om å fortsatt holde kontakten selv når hun flytter til Bergen for å studere, og det gleder meg å ha fått ei god venninne i henne.
Sykkelturen hjem igjen ble et ork - med lav energi etter lite matinntak gjennom dagen var nesten hvert tråkk en kamp (hjalp ikke at jeg følte jeg syklet i motvind heller). Likevel mestret jeg å sykle hjem på rekordtid; 42 minutter!!? Det må jo være en helt vill forbedring, jeg tror jeg pleier å sykle hjem på iallfall fem minutter lengre tid! Jeg må ha vært ekstremt heldig og truffet raskt på grønt i lyskryss.
.jpg)
Kommentarer
Legg inn en kommentar