Bella

 Noen ganger kan det være godt med en flukt fra virkeligheten. Tillate seg selv friminutt fra egne fortvilende og motløse tanker. Jeg har iallfall kjent på dette behovet, det å få litt avstand fra mitt eget liv. På videregående erfarte jeg at under trening fant jeg en port inn til en parallell verden hvor jeg var fri fra mine egne vonde og destruktive tanker. Fri fra dårlig samvittighet om at jeg ikke var flink nok, flittig nok, fin nok, bra nok. Nå er jeg så heldig at jeg har funnet tre aktiviteter som hjelper meg å finne disse friminuttene, denne flukten fra virkeligheten. For det første har Oddo og jeg begynt å se på TV-serien Stranger Things, og den er så altoppslukende og engasjerende at jeg nesten glemmer hva jeg står i selv. For det andre er det å lese Harry Potter. Selv om jeg har sett alle filmene flere ganger, gir bøkene en helt ny dimensjon og helhet som filmene ikke tilfredsstiller. Jeg har nå kommet på slutten av femte bok, Føniksordenen, og det er veldig spennende nå!...

Det knyter seg i magen og tankene spinner. Uroen som jeg har mestret å holde i sjakk inni kroppen min de siste ukene, begynner nå å våkne til live igjen. I løpet av de neste dagene vil sannsynlig ballongen som har holdt seg spent og sprekkeferdig omsider tas hull i, og det vi har ventet så lenge på vil komme frem i lyset. Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg - det jeg vet er at det iallfall vil bli noe håndfast og konkret å forholde meg til fremover. Jeg legger ved en sang som har betydd litt ekstra mye for meg denne uken. Selv om jeg ikke vet utfallet ennå, føler jeg likevel låten har appellert til meg, både med dens sarte tekst og melankolske toner. Dette kommer nok til å gå på en eller annen måte - eller så går det over. E du nord - Kari Bremnes Det e ikkje alltid det går Sånn som du hadde tenkt. Det e ikkje alltid du når Den ferga du kunne ha trengt. Du ser bare lysan der ute På vei til et anna sted. Og du som var fire minutter i fra En ny begynnelse. . .  - Bella

Etter en fin arbeidsdag hvor jeg blant annet ledet samtalegrupper på omsorgsboliger og dro på hjemmebesøk, var det endelig tid for å dra hjem til gards - første gang siden nyttår! På T-banen fra Østerås innså jeg at det ble veldig knapt med tid for å rekke toget fra Oslo S - jeg fikk faktisk bare 3 minutter fra Jernbanetorget til plattform 5 på Oslo S! Jooda, jeg kunne ha tatt et tog senere, men jeg ville rekke denne, og jeg var innstilt på å rekke den. Med høyhælte støvletter og sekk på ryggen, løp jeg så å si hele veien til plattformen, og rakk toget akkurat! Fornøyd og andpusten satte jeg meg ned på en plass for å hente tilbake igjen pusten. Til min store forferdelse merket jeg at pusten ikke ble normal, men at jeg var i ferd med å få et åndenødsanfall igjen. Jeg kjente kornet som festet seg i halsen og hvordan pusterøret snøret seg sammen og gjorde det vondt for å puste inn. Sist gang jeg hadde et liknende anfall var på toppen av Vikersundbakken da jeg hadde gått opp trappene. Det ...