Tilbakeblikk på året 2020

Jeg har en liten stund lurt på om jeg skulle ta meg bryet å oppsummere året som har gått. Det har vært et utfordrende år som har passert, og jeg tror det vil bli tungt å hente tilbake minnene herfra. Likevel kan det kanskje hjelpe meg å få øynene opp og frem mot det nye året vi nettopp har gått inn i. Dessuten er dette muligens et år som er både viktig og historisk å kunne ha noe dokumentasjon fra.

Januar: Usikkerhet knyttet til ny kneoperasjon

I flere måneder hadde jeg slitt med å ta den endelige avgjørelsen om jeg ville gå gjennom en ny kneoperasjon eller ikke. Fysioterapeuten min anbefalte meg dette, og han sa han vanligvis ikke anbefalte operasjoner til sine klienter. Likevel, i visshet om at jeg hadde gjennomgått tre operasjoner tidligere så var det ikke fristende å gå igjennom en fjerde operasjon med full narkose i en alder av 27 år.

Men denne måneden kom jeg i en situasjon hvor jeg endelig klarte å ta beslutningen. Det var etter en dagvakt på sykehjemmet, og jeg var i garderoben for å skifte klær. Da jeg tok av meg arbeidsbuksa låste plutselig kneet seg. Vanligvis pleide slike situasjoner å gå helt greit, men akkurat denne gangen klarte jeg ikke å fjerne låsningen. Jeg måtte ta taxi hjem og dra på legevakten samme kveld da det ikke ble bedre. Da skjønte jeg at det var ingen vei utenom operasjon - ikke når du må på legevakten kun for å ta av deg en bukse.

Februar: Utført min fjerde kneoperasjon

Denne gangen ble jeg operert på Ski sykehus, og etter en vellykket operasjon kunne jeg puste lettet ut. Den delen av menisken som var løs, den som hadde ligget og flappet rundt i kneet og gitt meg disse evinnelige låsningene, var nå blitt fjernet. Mamma og pappa hentet meg på sykehuset, og jeg kunne nyte noen deilige dager i mine foreldres favn. I tillegg var dette "bare" en meniskoperasjon, så jeg var raskt tilbake på beina sammenliknet med korsbåndoperasjonene jeg tidligere har vært igjennom. 

Herlighet, av alt som skjedde senere dette året er det vanskelig å forstå at jeg faktisk opererte samme år. Jeg er så takknemlig for at jeg var tilbake i ganske så optimal fysisk funksjon og i jobb før neste måned inntraff.

Våken etter en vellykket operasjon.

Mars: COVID-19 + økonomiansvarlig i Kor Major

Plutselig stengte hele landet ned da COVID-19 ble en verdensomspennende pandemi. Skolene og barnehagene stengte, det var kun mennesker i samfunnskritiske jobber som kunne dra på jobb, og man ble frarådet sterkt til å møte flere mennesker enn fem samtidig. Jeg husker at dagen før nedstengningen var vi samlet en god familiegjeng inne på sykehjemsrommet til mormor. Jeg satt i sengen til mormor med onkelen min på den ene siden og fetteren min på den andre. Rommet var fylt av mennesker jeg var glad i. Lite visste jeg at det skulle ta måneder før jeg ville se dem alle igjen, og at den klemmen jeg ga til mormor før jeg forlot henne den dagen, var den aller siste klemmen jeg ga til henne.

Flate, nå kom sorgen veltende over meg igjen. Herlighet, det skjedde da noe bra denne måneden også! Jeg ble valgt inn i styret til Kor Major, koret jeg går i, og jeg fikk vervet økonomiansvarlig! Til ikke å ha noe peiling på økonomi, fikk jeg en bratt læringskurve der jeg ble kastet rett inn i å hjelpe koret gjennom en avlyst Danmarksturné. Selv om det tok (ufattelig) mange timer hvor jeg hadde løpende kontakt med både transport- og forsikringsselskap, var det godt å gjøre en innsats for koret som har betydd så mye for meg i årene her i Oslo.

Vi ble flinke til å møtes digitalt, og vi fant ut at vi kunne 

spille terningsspillet 10 000 sammen, men hver for oss!

April: Høy arbeidsbelasning på jobb

COVID-19 var et faktum og måtte forme en ny hverdag for alle. Jeg tok mine forholdsregler som sykepleier. Jeg verken fikk eller dro på besøk, Oddo tok seg av all handling og jeg gikk ikke turer ute. Da jeg ikke var på jobb holdt jeg meg kun innendørs. Ofte fikk jeg spørsmål om jeg var redd for min egen helse. Min egen helse kunne jeg nesten ikke brydd meg mindre om. Frykten min lå i helsen til alle de skrøpelige og gamle pasientene som jeg jobber for. I tillegg var vi kommet inn i en sårbar periode og jeg visste at jeg som sykepleier var en viktig brikke i et vanskelig puslespill. Jeg måtte holde meg frisk så jeg kunne dra på jobb. Da påsken kom nærmere og nærmere, ble arbeidsbelastningen tyngre og tyngre, og påskens budskap druknet vekk i at jeg nesten kun jobbet, spiste og sov.

Mine kjære kolleger lagde lunsj til meg da jeg var 

for opptatt og travel til å tenke på mat selv.

Linnie og Stig kom på en overraskelsesvisitt en vakker aprildag, og jeg ble helt i ekstase over hvor godt det var å se dem igjen! Det ble likevel med den avstanden vi kan se på bildet. Vi (les: jeg) tok ikke sjansen på å invitere dem inn.

Mai: Bursdagsfeiring med mamma, pappa og Oddo!

Så fikk jeg endelig se igjen mamma og pappa da de kom til Oslo på bursdagen min! Vi fant oss et bord utenfor og koste oss med bursdagskake og etterlengtet selskap. Åh, hurra, hvilken gledelig bursdagsgave det var å møte noen kjente og kjære fjes igjen!

Bursdagsfeiring!

Juni: Sykkel i Oslo og forsmak på studentlivet

Jeg innså etter hvert at dersom jeg fikk sykkelen til Oslo kunne jeg bidra til å redusere smittetrykket både for meg selv og kollektivt i Oslo. Men å sykle i Oslo, spesielt på Ring 2 som jeg bruker til og fra jobb, kan være ganske utfordrende. Vi er inne i trafikkbildet sammen med bilene, og bussene svinger inn i sykkelfeltet på bussholdeplassene. Jeg husker det var en gang jeg syklet innimellom tre busser (to 20-busser og én 21-buss)! Men med trening kom erfaringen. Jeg har for første gang blitt en stolt helårssyklist!

Allerede i denne måneden hadde jeg begynt å kjøpe inn pensumbøker til oppstart av masterstudiet i diakoni fra høsten av, og jeg brukte sommerukene flittig til å lese meg igjennom en bok om hermeneutikk som var så svevende forklart at jeg nesten ikke klarte å dra med meg innholdet ned på bakkeplan igjen, haha.

Klar for min første sykkeltur!

Bildet taler vel for seg.

Så kom tiden hvor pårørende endelig fikk sluppet 

inn på sykehjemmet igjen, og gjensynsgleden var stor!

Juli: Sommerferie i Sandnes og Modum!

Jammen ble det etterlengtede ferieuker på meg også! Jeg fikk tilbrakt en nydelig uke i Sandnes hos Oddos familie. Det ble deilig poke bowl, nervepirrende TV-spill og et så koselig gjensyn med mine kjære folk i Sandnes. Deretter dro Oddo og jeg en tur hjem til gards og nøt noen deilige dager hos mamma og pappa. Oddo og jeg gikk blant annet opp trappene på verdens høyeste skiflyvningsbakke (1078 trinn, og jeg brukte i underkant av 12 minutter på dette).

En vakker utsikt over fjorden fra terrassen.

Og ikke minst en vakker solnedgang fra terrassen.

Fikk med meg Oddo opp bakken!

August: Oppstart masterstudium i diakoni!

Herlighet, hvor spent jeg var på dette! Jeg fant ut at Marie, ei som jeg hadde gått sykepleien sammen med for 4 år siden, skulle også ta diakonistudiet sammen med meg! Ikke nok med det, ble jeg også kjent med Halvor som går i samme menighet som meg! Jeg var jo bare omringet av gode mennesker! Jeg valgte å ta studiet på fulltid, samtidig som jeg jobber 50 % på sykehjemmet i tillegg, og jeg husker den første uken på skolen var tung. Jeg dro på skolen på morgenen, for deretter å dra på jobb på kvelden - hver dag den første uken. Men bare hjernen og kroppen er motivert, så er det et under hva man kan få til! Det er jammen et under hva man kan få til.

September: Mormors begynnelse på slutten

Jeg husker det så godt. Jeg var på vei til MERs lesesal da jeg fikk en sms fra mamma om at mormor var blitt akutt dårlig etter en UVI. Som jeg gråt på min sykkeltur på vei til kirken. I løpet av de neste ukene var mormors tilstand som en berg- og dalbane. Hun ble satt på 5 forskjellige antibiotikakurer, som gjorde at hun ble bedre i noen dager, før vi fikk en ny telefon fra sykehjemmet at vi måtte komme, for nå var det fare for å miste henne.

Studiet lot seg ikke påvirke av mormors tilstand, og arbeidskravene, undervisningen og alt med studiet fortsatte videre, men jeg klarte på et forunderlig vis å henge med i svingene. Jeg kom meg ut på skole og lesesal, og jeg klarte å jobbe fokusert - samtidig med at jeg dro til mormor så ofte som jeg kunne innenfor de trygge rammene for COVID-19.

Først mot slutten av måneden ble det omsider besluttet at all kurativ behandling til mormor skulle avsluttes, og kun lindrende behandling skulle utføres. Selv om det var en trist avgjørelse siden jeg visste det da kun ville være snakk om dager igjen for mormor, fikk familien nå mulighet til å være sammen med mormor på hennes siste levedager og å holde hånden hennes. Dette var første gang jeg hadde hudberøring med mormor siden mars! Det var en sterk opplevelse.

Her møttes vi, den første dagen i denne måneden, utenfor mormors sykehjem. Grunnet korona-restriksjoner fikk ikke alle være med inn på rommet, så vi måtte vente utenfor.

Det var ikke bare på dagtid jeg besøkte mormor - her stakk jeg inn til henne kl. ett på natten etter å få høre at mormor var blitt igjen akutt dårlig, og tante som allerede var hos henne ville ikke sitte der alene. Jeg kom og ble hos mormor sammen med tante til kl. 4 den natten.

På mormors siste levedager fikk vi lov til å holde hånden hennes. 

Det var så sterkt å kjenne kraften av hånden hennes i min.

Likevel gjaldt det å holde tunga rett i munn for å 

holde oversikt over alt som måtte gjøre på studiefronten.

Oktober: Mormors bortgang + diakonipraksis

Mormor døde i begynnelsen av måneden. Jeg trodde jeg skulle være forberedt, men sorgen slo meg som et lyn fra klar himmel. Jeg skalv, hulket og gråt ustoppelig i tre timer inne hos mormor før vi måtte dra derfra. Fortsatt kan jeg se for meg mitt siste blikk av mormor før rommet ble låst etter oss. Jeg fant igjen en engel som jeg ga til mormor i julegave året før, hvor det var inngravert: "Guardian angel watches over you always", og jeg spurte sykepleieren om den kunne legges i hånden til mormor når hun skulle bli gravlagt. Samme kveld brøt jeg alle korona-regler og jeg fikk klemmer av både mamma, pappa, Aron, Linn, Linnie, onkel og tanter.

Bare noen dager senere skulle jeg i praksis - jeg skulle følge Nina, en varm og fantastisk diakon i Vålerenga og Kampen menighet. Av alle steder jeg kunne ha vært rett etter et dødsfall, er jeg så utrolig takknemlig for at denne praksisperioden kom like etter. Jeg fikk være i en kirke daglig, så jeg fikk være nær Gud og dermed også nær mormor, som er hos Gud nå. Både Nina og Halvor (som var i praksis sammen med meg) var utrolig gode å prate med, og sorgprosessen hadde vært så utrolig mye tyngre hadde det ikke vært for nettopp dem. 

Min kjære vakre gode mormor. Arkivbilde fra 2019.

Å kunne få være i praksis i en trygg kirke nær Gud 

og mormor, var jo akkurat det jeg hadde behov for. 

Mormors begravelse fant sted i slutten av måneden. Det ble en vakker seremoni, med en utrolig god prest og hyggelig samvær med familien. Jeg holdt et minneord som ble tatt overveldende godt imot. Begravelsen ble så fin som den kunne ha blitt.

November: Eksamensperiode

Det ble tøffere å henge med på studiet med sorgen i hjertet, men jeg klarte på et mirakuløst vis å levere alle arbeidskrav og muntlig fremlegg innen fristen og å bestå praksis denne høsten. Da eksamensperioden omsider stod for døren, merket jeg at jeg hadde fokusert veldig mye på mormor og veldig lite på pensum, så jeg leste meg igjennom nesten hele pensumlisten på disse dagene hvor eksamensperioden holdt på.

Dette var et bilde som kollokviegruppa mi brukte til et filmprosjekt, 

men det var så å si slik jeg satt da jeg jobbet med eksamenene.

Begravelsen hjalp meg stort til å komme meg videre i sorgprosessen. Likevel ville jeg fortsette med det ukentlige besøket til mormor. Hver uke helt siden begravelsen har jeg vært på graven og tent lys og snakket med både mormor og morfar.

Fikk meg forresten også piggdekk denne måneden!

Desember: Tilbake i jobb + trygghet i Vålerenga Kirke

Etter å ha ferdigstilt semesterets siste eksamen var det tid for å komme tilbake igjen i jobb. Jeg hadde fått byttet vekk vakter så jeg omtrent slapp å jobbe i praksis- og eksamensperioden, så det var en god stund siden jeg hadde jobbet. Det merket jeg, og effektiviteten min var langt fra der den pleide å være. 

Selv om praksisperioden med Nina var over, merket jeg at kirkene som jeg hadde vært i under praksisperioden hadde gitt meg en trygghet som jeg fortsatt trengte å ha i livet mitt. En trygghet om at jeg var god nok, samt en ro midt oppi en kaotisk sjeleverden. Jeg fant meg derfor veien tilbake til kirkene, oftest til Vålerenga Kirke, og satte meg ned på min faste plass og nøt det å være til stede i meg selv. Dette er noe jeg vil ta med meg videre inn i det nye året også.

Tilbake i jobb.

Jeg tok vare på et programhefte fra Vålerenga Kirke, og dette bildet gjør meg så glad innvendig!

Linnie valgte å være igjen i Oslo i noen av dagene før jul, så da fikk 

vi skikkelig tvillingtid sammen! Det gjorde meg helt utrolig godt. 

Året 2020 har vært noe helt for seg selv og jeg kan nesten ikke fatte at jeg kom meg gjennom så tilsynelatende bra som jeg gjorde. En stor grunn for at jeg kom meg gjennom, er mye takket være kjære Oddo mi. Hans omsorg og støtte har vært uvurderlig for meg. Han disket opp med middager og tok seg av leiligheten da jeg var nedlesset i arbeid og studie, eller i for dyp sorg til å tenke på mat. Jammen er jeg takknemlig for ham.

Jeg har opplevd livets gledelige lyspunkt, så vel som livets tunge bakteppe, og underveis har jeg møtt utfordringer som har vært tøffe å stå i. Jeg har blitt kjent med gode mennesker som har satt dype spor hos meg, jeg har innsett at jeg innehar en styrke som jeg ikke visste jeg hadde, og jeg har lært at sårbarhet kan ses på som en ressurs fremfor en begrensning. Og alt har vært med på å utvikle meg til et sterkere menneske i enda større kjennskap til meg selv og mitt følelsesspekter.

Ønsker deg alt godt for året som vi nettopp har trått inn i.

- Bella.