Et år siden skademarerittet begynte
I dag var jeg hos fysioterapeuten min, og det er alltid en sann glede å være hos ham! Han heier på meg, han roser meg for all den innsatsen jeg har lagt i treningen, og han gir meg styrke til ikke å gi opp håpet om at jeg skal bli ordentlig fysisk frisk igjen. Av over ti års erfaring med kneskader (inklusive tre kneoperasjoner), til tross for endeløse timer med styrke- og forebyggende trening, virker det egentlig håpløst å bli ordentlig frisk igjen. Men hva har jeg ikke hvis jeg ikke har håpet? Jeg tviholder meg fast til håpet, og jeg er fast bestemt på at jeg skal bli bra! For alternativet er ikke aktuelt.
JUNI 2017
I dag er en dag knyttet til mange følelser. Det er nemlig et år siden jeg skadet kneet mitt i uskyldig fotballspilling, dagen etter fjorårets sommerfest. En begynnelse på en vond reise som jeg trodde jeg aldri ville komme meg igjennom. Et mareritt som jeg trodde jeg aldri ville våkne fra. Jeg kan se for meg plenen, og jeg kan se for meg hvordan jeg håndterte fotballen med mellom føttene mine. I en uskyldig vending skjedde det noe i kneet, smerten økte, og jeg klarte ikke å legge vekt på høyrefoten. "Ta det med ro, dette har skjedd før.", tenkte jeg mens jeg måtte legge meg ned på bakken da smertene tok overhånd. "Jeg må bare hvile i et par minutter, så er jeg oppegående igjen". Men det var jeg ikke. Smertene slapp ikke tak i kneet. Jeg måtte bli båret hvor enn jeg gikk siden hver bevegelse i kneet gjorde vondt. Det var akkurat som om ikke kneet maktet å holde resten av kroppen oppe dersom jeg tråkket ned med beinet.
Dagene gikk, og smertene forble. Mamma investerte faktisk i et par krykker i mine tenår da vi innså at Analin og jeg skadet oss gang på gang, så jeg fikk muligheten til å dra nytte av disse nok en gang. Et lite feiltråkk, og en intens og vond smerte ilte gjennom kneet. Legen henviste meg til MR, men på grunn av sommeren, var det ikke noen ledige timer før i august. Det ville si at jeg måtte gå hele sommeren uten å vite hva som hadde skjedd i kneet. Da folk spurte meg hva som hadde skjedd, var jeg like blank selv. Jeg gikk hele sommeren uten å vite hvorfor jeg hadde så vondt, hvorfor jeg ikke klarte å gå, hvorfor jeg følte meg så ufattelig svak.
For meg vil dette alltid være den sommeren da jeg skadet kneet uten engang å vite hva som skjedde. Sommeren med smerter, hjelpeløshet, tårer, krykker og den såre uvitenhet over hvorfor jeg hadde det slik som jeg hadde det.
- Utdrag fra blogginnlegg august 2017.
AUGUST 2017
Sommerferien min var over, og jeg hadde brukt tid på å trene opp styrke i kneet. Et opplegg som kunne gjennomføres hjemme i stuen, på hotellrommet i England, og som en eget styrkeøkt med Oddos familie på Sørlandet. Jeg følte meg så sterk i kneet da jeg kom tilbake i jobb, men allerede første arbeidsdag fikk jeg tilbakefall, og var allerede tilbake til krykkene. Det ble et personlig nederlag, og jeg havnet langt nedi kjelleren. Jeg skjønte at jeg måtte ta et tøffere tak i dette selv. Jeg begynte å trene hardt og lenge på treningssenteret hver dag, og jeg måtte fylle dagene slik at jeg ikke rakk å drukne i vonde tanker.
Midt i måneden fikk jeg endelig tatt MR, og legen leste resultatet opp for meg: "Du har røket det fremre korsbåndet ditt delvis av, og fått en bøttehankruptur i menisken. Jeg sender en henvisning til ortoped for kikkhullsoperasjon for menisken din". Jeg fikk endelig vite at det var en reell smerte jeg hadde i kneet! Det var en årsak til at jeg hadde de intense og ilende smertene, samt den forferdelige ustabiliteten jeg kjente daglig i kneet hele sommeren! Det at jeg endelig fikk vite at jeg hadde hatt det så vondt for en grunn overdøvde det faktum at det var en alvorlig og stor skade i kneet for andre gang. Nå som jeg visste hva som var galt, kunne jeg trene mer målbevisst mot operasjonen som ventet meg.
HØSTEN 2017
Dette var en lang og seig høst. De grusomme og ilende smertene hjemsøkte meg fortsatt hver dag, og jeg kunne aldri vite om den neste dagen skulle gi meg et tilbakefall i progresjonen. Ville dagen ende med at jeg måtte bruke krykker, eller ville knærne mestre en ny dag med dens utfordringer?
Alt med helsevesenet tok tid. Jeg måtte på røntgen, konsultasjon med lege og CT, og dette kunne ikke tas samtidig, men med flere ukers mellomrom. Hver dag åpnet jeg postkassen i håp om at det skriftlige brevet om operasjonsdatoen skulle ligge der. Jeg trente fortsatt beinhardt og lenge på treningssenteret, omtrent annenhver dag, for å gjøre knærne klare for operasjonen som jeg visste lå der foran meg et sted. Men siden jeg ikke visste hvor nærme datoen lå, trente jeg alltid hardt i tilfelle den plutselig ville dukke opp rett foran øynene mine. Det førte til at jeg etter hvert merket at presset hadde vært for høyt for lenge. Jeg var generelt sliten av å kjempe så intenst og hardt over en så lang tid. Jeg husker fremdeles at jeg var så sliten at jeg mestret å vaske feil ergometersykkel da jeg var ferdig med en tøff utholdenhetsøkt, og at jeg tidvis satte meg på feil T-bane som jeg ikke merket før dørene var lukket. Da operasjonsdatoen endelig ble fastsatt i slutten av november, orket ikke beina å kjempe mer. Det ville bli nok av kamper å kjempe i den postoperative fasen.
I tillegg merket jeg at jeg fikk operasjonsnerver. Selv om det var denne datoen jeg hadde så inderlig ventet på i hele sommer og høst, knyttet det seg så mange tanker, følelser og forventninger til denne dagen og dagene som ville følge. Etter å ha fungert på halvt gir i et halvt år, regnet jeg med at hele omverdenen, inkludert meg selv, forventet at jeg måtte bli ordentlig bra igjen etter operasjonen. Noen ganger ble forventningene jeg satte til meg selv for overveldende å tenke på. Hadde jeg trent nok? Hadde jeg utnyttet hvert minutt de siste månedene riktig med tanke på operasjonen som ventet meg?
Hold it all together // Everybody needs you strong // But life hits you out of nowhere // And barely leaves you holding on
And when you're tired of fighting // Chained by your control // There's freedom in surrender // Lay it down and let it go. . .
- Casting Crowns
OPERASJONSDAGEN OG TIDEN ETTER OPERASJON
Selve operasjonsdagen var en glede, og jeg tenker tilbake på denne dagen med gode minner. Selv om jeg opplevde den verste kvalmen i mitt liv og at operasjonssmertene var tøffe, lå dette utenfor min kontroll. Jeg kunne ikke gi meg selv dårlig samvittighet for ikke å ha gjort nok den dagen, for livet mitt lå i kirurgens hender. Jeg måtte bare komme meg igjennom dagen. Jeg har skrevet et godt innlegg fra denne dagen, så jeg velger å la det være med det.
Etter erfaring fra den forrige operasjonen i 2014 av samme kne og samme korsbånd, som tydeligvis var mislykket, hadde jeg ingen hast med å bli frisk. Jeg ville ta det med ro for at jeg ikke skulle gjøre noen feil denne gangen. Kirurgen fortalte jo at han hadde gjort siste mulige korsbåndoperasjon i kneet, så jeg kunne ikke ryke det noe mer. Opptreningstiden var også tøffere denne gangen. Siden dette var andre inngrep i kneet, var kneet mer sårbart denne gangen, og rehabiliteringstiden ville ta lenger tid. I tillegg kunne jeg ikke bøye kneet mer enn 90 grader de første seks ukene for at menisken skulle gro ordentlig på plass.
De første postoperative dagene bar preg av en vanskelig balanse mellom smerter og kvalme. Jeg hadde en konstant smerte som lå i kneet og murret, i tillegg til smertetopper som til tider strømmet gjennom kneet og tok pusten fra meg med få sekunders mellomrom. Dersom jeg tok smertestillende ble jeg så kvalm at jeg kastet opp. Det jeg husker var spesielt spennende etter denne operasjonen var at jeg måtte sette sprøyte i meg selv de første ti dagene postoperativt. Det krevde overraskende mye av meg å trekke nålen gjennom magefettet mitt, og jeg brukte ofte 10 minutter før jeg fikk det til. Men jeg lærte meg etter hvert en teknikk som gjorde minst vondt, og det var en god erfaring å ta med meg videre som sykepleier.
HENTER LIVET MITT LANGSOMT TILBAKE
Vel tilbake i Oslo fant jeg fysioterapeuten Henrik som skulle følge meg, veilede meg og hjelpe meg i rehabiliteringsprosessen. Etter å ha informert ham om min lange skadehistorie opp gjennom 10 år, ønsket han også å ta rehabiliteringsprosessen i et rolig tempo for å være sikker på at alt gikk riktig for seg denne gangen. Det har virkelig vært så godt å ha Henrik til å ha kontroll over treningen min. Hadde det vært opp til meg selv hadde jeg sannsynligvis presset både meg selv og kneet mitt til ytterpunktet, men nå var det Henrik som skulle bestemme. Det ga meg en så god trygghet at et profesjonelt menneske skulle følge meg hele reisen på vei til å bli ordentlig frisk igjen.
Treningsopplegg nr 1. som fysioterapeuten ga meg var omtrent bare bøy- og strekkøvelser for kneet og lett styrketrening.
Treningsopplegg nr. 2 inkluderte øvelser som gjorde at jeg ble svett og kjente at jeg brukte kroppen mer. Selv om fysioterapeuten sa at jeg ikke skulle trene mer enn tre ganger i uken, hadde han ikke sagt noe om varigheten. Jeg trente ofte fra halvannen til over to intense timer på treningssenteret. Det var så deilig å kjenne svetten renne og at jeg måtte presse meg selv og bruke muskelstyrken min i øvelsene. Øvelsene var ofte såre og vonde for beina, og smertene stakk som små kniver inn i kneet. Likevel fortsatte jeg. Tre repitisjoner og tre sett. Selv om jeg resten av dagen ofte var mer eller mindre sliten og vond i beina, hadde håpets flamme fått en ny glød. Jeg hadde kommet enda et skritt videre på veien til å bli ordentlig frisk igjen.
Treningsopplegg nr. 3 inneholdt øvelser som medførte at jeg måtte tørre å stole på knærne mine. Tørre å stole på at alle timene jeg hadde investert på treningssenteret hadde gitt meg nok styrke i knærne til å mestre øvelsene. Jeg skulle nå hoppe opp og ned fra balanseball (bosu), andre utfordrende hoppe- og balanseøvelser og tøffere styrkeøvelser. Jeg tillot meg selv å senke varigheten på treningsøktene da intensiteten økte på en helt annen måte enn tidligere.
Treningsopplegg nr. 4 fikk jeg faktisk av fysioterapeuten i dag! Jeg fikk mange artige øvelser som fordrer stabilitet og styrke i beina, og jeg gleder meg så mye til å teste det ut i morgen før kveldsvakt!
ET ÅR SIDEN SKADEMARERITTET BEGYNTE
Jeg kan nesten ikke tro at det er et helt år siden det hele begynte. For et år siden hadde jeg nok ikke den minste anelse om at den lille skaden i en uskyldig vending skulle bli så omfattende som den ble. Dette året har tatt meg med på en lang berg- og dalbanetur i følelsesspekteret mitt. Når jeg tenker tilbake på året som har gått, kan jeg se alt som preget meg. Smerter, ustabilitet, krykker, hjelpeløshet, tårer, motløshet og sårbarhet. Likevel, når jeg tenker på meg selv den dag i dag og ser hvor langt jeg faktisk har kommet på dette året, ser jeg hvilken styrke det faktisk bor i meg. Alle kampene jeg har kjempet, som da virket så uovervinnelige, kan jeg nå se i et mer helhetlig perspektiv, og jeg ser at jeg kommer seirende ut. Jeg kjenner meg sterkere i kneet enn noen gang, og jeg lever sterkt i håpet om at jeg skal komme meg tilbake til det funksjonelle nivået jeg lå på før det hele startet - om ikke sterkere. Jeg kjenner tidvis smerter i kneet fortsatt, men nå vet jeg at kneet er sterkere enn den svakheten smertene prøver å fortelle meg at jeg er. Jeg skal bli bra igjen. Dersom jeg klarer å holde treningshyppigheten oppe, skal ikke skadene vinne over meg.
Til helgen skal Linnie og jeg ha sommerfest igjen. Det blir så koselig å møte mine gode venner igjen, både nært og fjernt, men jeg merker at minnene mine trekker meg et år tilbake i tid. Jeg får ta det roligere denne gangen, så jeg ikke skader meg nok en gang. Nå er jeg forberedt. Nå er jeg klar! Nå er jeg sterk.
- Bella.
JUNI 2017
I dag er en dag knyttet til mange følelser. Det er nemlig et år siden jeg skadet kneet mitt i uskyldig fotballspilling, dagen etter fjorårets sommerfest. En begynnelse på en vond reise som jeg trodde jeg aldri ville komme meg igjennom. Et mareritt som jeg trodde jeg aldri ville våkne fra. Jeg kan se for meg plenen, og jeg kan se for meg hvordan jeg håndterte fotballen med mellom føttene mine. I en uskyldig vending skjedde det noe i kneet, smerten økte, og jeg klarte ikke å legge vekt på høyrefoten. "Ta det med ro, dette har skjedd før.", tenkte jeg mens jeg måtte legge meg ned på bakken da smertene tok overhånd. "Jeg må bare hvile i et par minutter, så er jeg oppegående igjen". Men det var jeg ikke. Smertene slapp ikke tak i kneet. Jeg måtte bli båret hvor enn jeg gikk siden hver bevegelse i kneet gjorde vondt. Det var akkurat som om ikke kneet maktet å holde resten av kroppen oppe dersom jeg tråkket ned med beinet.
Dagene gikk, og smertene forble. Mamma investerte faktisk i et par krykker i mine tenår da vi innså at Analin og jeg skadet oss gang på gang, så jeg fikk muligheten til å dra nytte av disse nok en gang. Et lite feiltråkk, og en intens og vond smerte ilte gjennom kneet. Legen henviste meg til MR, men på grunn av sommeren, var det ikke noen ledige timer før i august. Det ville si at jeg måtte gå hele sommeren uten å vite hva som hadde skjedd i kneet. Da folk spurte meg hva som hadde skjedd, var jeg like blank selv. Jeg gikk hele sommeren uten å vite hvorfor jeg hadde så vondt, hvorfor jeg ikke klarte å gå, hvorfor jeg følte meg så ufattelig svak.
For meg vil dette alltid være den sommeren da jeg skadet kneet uten engang å vite hva som skjedde. Sommeren med smerter, hjelpeløshet, tårer, krykker og den såre uvitenhet over hvorfor jeg hadde det slik som jeg hadde det.
- Utdrag fra blogginnlegg august 2017.
AUGUST 2017
Sommerferien min var over, og jeg hadde brukt tid på å trene opp styrke i kneet. Et opplegg som kunne gjennomføres hjemme i stuen, på hotellrommet i England, og som en eget styrkeøkt med Oddos familie på Sørlandet. Jeg følte meg så sterk i kneet da jeg kom tilbake i jobb, men allerede første arbeidsdag fikk jeg tilbakefall, og var allerede tilbake til krykkene. Det ble et personlig nederlag, og jeg havnet langt nedi kjelleren. Jeg skjønte at jeg måtte ta et tøffere tak i dette selv. Jeg begynte å trene hardt og lenge på treningssenteret hver dag, og jeg måtte fylle dagene slik at jeg ikke rakk å drukne i vonde tanker.
Kvelden før første arbeidsdag etter sommerferien.
Lite visste jeg da om smertene som skulle møte meg.
Midt i måneden fikk jeg endelig tatt MR, og legen leste resultatet opp for meg: "Du har røket det fremre korsbåndet ditt delvis av, og fått en bøttehankruptur i menisken. Jeg sender en henvisning til ortoped for kikkhullsoperasjon for menisken din". Jeg fikk endelig vite at det var en reell smerte jeg hadde i kneet! Det var en årsak til at jeg hadde de intense og ilende smertene, samt den forferdelige ustabiliteten jeg kjente daglig i kneet hele sommeren! Det at jeg endelig fikk vite at jeg hadde hatt det så vondt for en grunn overdøvde det faktum at det var en alvorlig og stor skade i kneet for andre gang. Nå som jeg visste hva som var galt, kunne jeg trene mer målbevisst mot operasjonen som ventet meg.
HØSTEN 2017
Dette var en lang og seig høst. De grusomme og ilende smertene hjemsøkte meg fortsatt hver dag, og jeg kunne aldri vite om den neste dagen skulle gi meg et tilbakefall i progresjonen. Ville dagen ende med at jeg måtte bruke krykker, eller ville knærne mestre en ny dag med dens utfordringer?
Alt med helsevesenet tok tid. Jeg måtte på røntgen, konsultasjon med lege og CT, og dette kunne ikke tas samtidig, men med flere ukers mellomrom. Hver dag åpnet jeg postkassen i håp om at det skriftlige brevet om operasjonsdatoen skulle ligge der. Jeg trente fortsatt beinhardt og lenge på treningssenteret, omtrent annenhver dag, for å gjøre knærne klare for operasjonen som jeg visste lå der foran meg et sted. Men siden jeg ikke visste hvor nærme datoen lå, trente jeg alltid hardt i tilfelle den plutselig ville dukke opp rett foran øynene mine. Det førte til at jeg etter hvert merket at presset hadde vært for høyt for lenge. Jeg var generelt sliten av å kjempe så intenst og hardt over en så lang tid. Jeg husker fremdeles at jeg var så sliten at jeg mestret å vaske feil ergometersykkel da jeg var ferdig med en tøff utholdenhetsøkt, og at jeg tidvis satte meg på feil T-bane som jeg ikke merket før dørene var lukket. Da operasjonsdatoen endelig ble fastsatt i slutten av november, orket ikke beina å kjempe mer. Det ville bli nok av kamper å kjempe i den postoperative fasen.
I tillegg merket jeg at jeg fikk operasjonsnerver. Selv om det var denne datoen jeg hadde så inderlig ventet på i hele sommer og høst, knyttet det seg så mange tanker, følelser og forventninger til denne dagen og dagene som ville følge. Etter å ha fungert på halvt gir i et halvt år, regnet jeg med at hele omverdenen, inkludert meg selv, forventet at jeg måtte bli ordentlig bra igjen etter operasjonen. Noen ganger ble forventningene jeg satte til meg selv for overveldende å tenke på. Hadde jeg trent nok? Hadde jeg utnyttet hvert minutt de siste månedene riktig med tanke på operasjonen som ventet meg?
Hold it all together // Everybody needs you strong // But life hits you out of nowhere // And barely leaves you holding on
And when you're tired of fighting // Chained by your control // There's freedom in surrender // Lay it down and let it go. . .
- Casting Crowns
OPERASJONSDAGEN OG TIDEN ETTER OPERASJON
Selve operasjonsdagen var en glede, og jeg tenker tilbake på denne dagen med gode minner. Selv om jeg opplevde den verste kvalmen i mitt liv og at operasjonssmertene var tøffe, lå dette utenfor min kontroll. Jeg kunne ikke gi meg selv dårlig samvittighet for ikke å ha gjort nok den dagen, for livet mitt lå i kirurgens hender. Jeg måtte bare komme meg igjennom dagen. Jeg har skrevet et godt innlegg fra denne dagen, så jeg velger å la det være med det.
Pakket og klar for å dra på sykehuset på operasjonsdagen!
Vel hjemme etter en lang og krevende dag. Selv om jeg var sliten etter en tøff dag, var jeg fylt med trygghet, kjærlighet og takknemlighet.
Etter erfaring fra den forrige operasjonen i 2014 av samme kne og samme korsbånd, som tydeligvis var mislykket, hadde jeg ingen hast med å bli frisk. Jeg ville ta det med ro for at jeg ikke skulle gjøre noen feil denne gangen. Kirurgen fortalte jo at han hadde gjort siste mulige korsbåndoperasjon i kneet, så jeg kunne ikke ryke det noe mer. Opptreningstiden var også tøffere denne gangen. Siden dette var andre inngrep i kneet, var kneet mer sårbart denne gangen, og rehabiliteringstiden ville ta lenger tid. I tillegg kunne jeg ikke bøye kneet mer enn 90 grader de første seks ukene for at menisken skulle gro ordentlig på plass.
Nyoperert.
De første postoperative dagene bar preg av en vanskelig balanse mellom smerter og kvalme. Jeg hadde en konstant smerte som lå i kneet og murret, i tillegg til smertetopper som til tider strømmet gjennom kneet og tok pusten fra meg med få sekunders mellomrom. Dersom jeg tok smertestillende ble jeg så kvalm at jeg kastet opp. Det jeg husker var spesielt spennende etter denne operasjonen var at jeg måtte sette sprøyte i meg selv de første ti dagene postoperativt. Det krevde overraskende mye av meg å trekke nålen gjennom magefettet mitt, og jeg brukte ofte 10 minutter før jeg fikk det til. Men jeg lærte meg etter hvert en teknikk som gjorde minst vondt, og det var en god erfaring å ta med meg videre som sykepleier.
HENTER LIVET MITT LANGSOMT TILBAKE
Vel tilbake i Oslo fant jeg fysioterapeuten Henrik som skulle følge meg, veilede meg og hjelpe meg i rehabiliteringsprosessen. Etter å ha informert ham om min lange skadehistorie opp gjennom 10 år, ønsket han også å ta rehabiliteringsprosessen i et rolig tempo for å være sikker på at alt gikk riktig for seg denne gangen. Det har virkelig vært så godt å ha Henrik til å ha kontroll over treningen min. Hadde det vært opp til meg selv hadde jeg sannsynligvis presset både meg selv og kneet mitt til ytterpunktet, men nå var det Henrik som skulle bestemme. Det ga meg en så god trygghet at et profesjonelt menneske skulle følge meg hele reisen på vei til å bli ordentlig frisk igjen.
Treningsopplegg nr 1. som fysioterapeuten ga meg var omtrent bare bøy- og strekkøvelser for kneet og lett styrketrening.
Treningsopplegg nr. 2 inkluderte øvelser som gjorde at jeg ble svett og kjente at jeg brukte kroppen mer. Selv om fysioterapeuten sa at jeg ikke skulle trene mer enn tre ganger i uken, hadde han ikke sagt noe om varigheten. Jeg trente ofte fra halvannen til over to intense timer på treningssenteret. Det var så deilig å kjenne svetten renne og at jeg måtte presse meg selv og bruke muskelstyrken min i øvelsene. Øvelsene var ofte såre og vonde for beina, og smertene stakk som små kniver inn i kneet. Likevel fortsatte jeg. Tre repitisjoner og tre sett. Selv om jeg resten av dagen ofte var mer eller mindre sliten og vond i beina, hadde håpets flamme fått en ny glød. Jeg hadde kommet enda et skritt videre på veien til å bli ordentlig frisk igjen.
Treningsopplegg nr. 3 inneholdt øvelser som medførte at jeg måtte tørre å stole på knærne mine. Tørre å stole på at alle timene jeg hadde investert på treningssenteret hadde gitt meg nok styrke i knærne til å mestre øvelsene. Jeg skulle nå hoppe opp og ned fra balanseball (bosu), andre utfordrende hoppe- og balanseøvelser og tøffere styrkeøvelser. Jeg tillot meg selv å senke varigheten på treningsøktene da intensiteten økte på en helt annen måte enn tidligere.
Treningsopplegg nr. 4 fikk jeg faktisk av fysioterapeuten i dag! Jeg fikk mange artige øvelser som fordrer stabilitet og styrke i beina, og jeg gleder meg så mye til å teste det ut i morgen før kveldsvakt!
I garderoben, ferdigdusjet, etter en treningsøkt.
Tillat deg å være oppgitt,
men ikke tillat deg å gi opp.
Det er nyanser i de begrepene.
- Ragnhild Bakke Whaale.
ET ÅR SIDEN SKADEMARERITTET BEGYNTE
Jeg kan nesten ikke tro at det er et helt år siden det hele begynte. For et år siden hadde jeg nok ikke den minste anelse om at den lille skaden i en uskyldig vending skulle bli så omfattende som den ble. Dette året har tatt meg med på en lang berg- og dalbanetur i følelsesspekteret mitt. Når jeg tenker tilbake på året som har gått, kan jeg se alt som preget meg. Smerter, ustabilitet, krykker, hjelpeløshet, tårer, motløshet og sårbarhet. Likevel, når jeg tenker på meg selv den dag i dag og ser hvor langt jeg faktisk har kommet på dette året, ser jeg hvilken styrke det faktisk bor i meg. Alle kampene jeg har kjempet, som da virket så uovervinnelige, kan jeg nå se i et mer helhetlig perspektiv, og jeg ser at jeg kommer seirende ut. Jeg kjenner meg sterkere i kneet enn noen gang, og jeg lever sterkt i håpet om at jeg skal komme meg tilbake til det funksjonelle nivået jeg lå på før det hele startet - om ikke sterkere. Jeg kjenner tidvis smerter i kneet fortsatt, men nå vet jeg at kneet er sterkere enn den svakheten smertene prøver å fortelle meg at jeg er. Jeg skal bli bra igjen. Dersom jeg klarer å holde treningshyppigheten oppe, skal ikke skadene vinne over meg.
Til helgen skal Linnie og jeg ha sommerfest igjen. Det blir så koselig å møte mine gode venner igjen, både nært og fjernt, men jeg merker at minnene mine trekker meg et år tilbake i tid. Jeg får ta det roligere denne gangen, så jeg ikke skader meg nok en gang. Nå er jeg forberedt. Nå er jeg klar! Nå er jeg sterk.
- Bella.
Fin og sterk lesning, jenta mi. Du er veldig flink, og jeg er så stolt av deg!
SvarSlettÅh, tusen takk for en koselig kommentar, kjære Oddo mi!😁❤
SlettFor et år det har vært, Anabel! Godt at det stadig blir bedre og at du holder motet og treningsviljen oppe �� Ha en herlig, skadefri sommer!
SvarSlettÅh, tusen takk, kjære Marianne!! 😃❤ Du er virkelig så god, du! Jeg ønsker deg også en strålende og flott sommer!
Slett