Bella

By Sarah Reeves You know me in and out and lovely Are your thoughts about me How Great is mercy You chose me though I am unworthy All that is within me Cries you are holy Even when I'm walking through the valley of death Even when I'm broken and nothing is left You lead me on You lead me on. . . So I'll pour my tears in the ocean And I'll leave my pain by the shore With a mighty wave you'll sweep them away Till they are no more You hide me in your wings and carry All my fears and worries You lift me lowly  You wrap me in your arms of safety When the battle's raging You're fighting for me Even when I'm walking through the valley of death Even when I'm broken and nothing is left You lead me on You lead me on. . . So I'll pour my tears in the ocean And I'll leave my pain by the shore With a mighty wave you'll sweep them away Till they are no more There's freedom from my past And there's hope in my future You are my today and you are ...

Tenk at det er dagen før dagen!! Og ikke er det bare dagen før selveste dagen - men det er dagen før jeg kan ta en ordentlig og velfortjent ukesferie fra BÅDE jobb og skole!! Jeg kan ikke tro at jeg har holdt ut hele dette semesteret! Herlighet, det har vært et skikkelig travelt og tungt semester, og selv om jeg har hatt to ferieuker gikk ukene med til skolearbeid. Men jeg har faktisk fått turnusfri hele romjulen, og det kan jeg ikke huske jeg har hatt på de fem årene jeg har vært ute i sykepleieryrket! Selv om jeg har lekt med tanken på å jobbe litt med masteroppgaven i romjulen, skal jeg prøve å ikke gjøre det. Jeg må lade opp kreftene til det nye året som venter - for jeg ser for meg at det kommer til å bli tøft å jobbe med masteroppgaven. Nok om det. Jeg driver og pakker, for jeg skal rett hjem til gards etter jobb! Pappa kommer og henter tante og meg i byen før vi skal feire julaften i barndomshjemmet mitt. Det kommer til å bli så koselig! I den forbindelse er det alltid like vans...

Etter en heftig desember med en intensiv eksamensperiode og omfattende NSD-søknad til masteroppgaven som jeg fikk levert i kveld, kan jeg endelig si meg ferdig med nok et semester på diakonistudiet! Nå gjenstår det bare tre dagvakter på rappen før jeg kan ta en sårt og etterlengtet juleferie! Så kom jeg til å tenke på at det er nøyaktig ti år siden jeg spilte inn denne sangen på folkehøyskolen (vedlagt nederst i innlegget). Jammen har mye skjedd på ti år! Noe av det jeg er mest takknemlig og glad for på disse ti årene er alle menneskene som jeg har fått gleden av å bli kjent med, som på hver sine måter har satt sine spor i livet mitt.  Jammen er det et privilegium å kunne være glad i et annet menneske.  Et stk. glad, men sliten Bella. Jeg ønsker dere en velsignet og fredfull jul! Varm julehilsen fra Bella. Anabel: My Grown-Up Christmas List

"Have yourself a merry little christmas..." Christian har spilt inn en nydelig instrumental el-gitarversjon av låten, og nå sitter jeg og hører den på repeat! Jeg leverte siste eksamensoppgave kl. 3 i natt (merker jeg er rimelig usikker på hvordan den egentlig gikk...), så nå kan jeg endelig prøve å la julestemningen få ta ordentlig bolig i meg! Vel, jeg har 2. veiledningstime på masteroppgaven på mandag 20.12 hvor jeg må få utarbeidet en prosjektbeskrivelse og intervjuguide i forkant, men det kan jo ikke være så stress som med eksamen.... Håper jeg? Endelig levert siste eksamen for semesteret! På mandag var jeg nok en gang på MOLO-klinikken og skulle utføre tredemølletest for videre utredning av VCD/EILO (vocal cord dysfunction/exercise indused laryngeal obstruction) - altså den pusteproblematikken jeg har hatt (du kan lese om et av anfallene mine fra i sommer HER ). Jeg merket jeg var rimelig spent på denne tredemølletesten. Jeg sliter jo med hold, selv om det kan være opp...

Små og lette snøflak dalte ned denne desemberettermiddagen på vei hjem fra skolen. Det har omsider lagt seg et lite hvitt teppe over Oslo, og det lysner opp de mørke gatene rundt i byen. Jeg innbiller meg også at snøen på en snodig måte legger seg som en slags isolasjon over de kalde omgivelsene, og de hutrende minusgradene kjennes ikke like kalde ut som de var før snøen hadde lagt seg. Da jeg spaserte den korte veien hjem fra T-banestasjonen dukket låten "Lys imot mørketida"  fra Oslo Gospel Choir opp, og jeg kjente på hvordan tittelen passet så godt til både tiden vi befinner oss i, men også til hvordan jeg har det her og nå. Herlighet, nå har det blitt ordentlig lenge siden jeg har skrevet. Det har vært et utrolig hektisk semester - jammen er det vanskelig å finne en god balanse mellom skole, jobb og fritid. Det slo meg at hvile burde nok også være med i denne balansen. De siste to ukene har vært forferdelig hektiske. Med skole eller jobb på dagtid og enten jobb eller andr...

En dag til å feire over livet slik som det er! En dag til å reflektere over livet slik som det har blitt - og en dag til å undres over hva fremtiden vil bringe. For meg er dette en viktig markering som retter fokus mot alle adopterte, mot adoptivforeldre, mot kommende adoptivforeldre og mot alle som på en eller annen måte er berørte av adopsjon! Happy Worldadoptionday ! - Bella.

Månedens høydepunkt: Øvingshelg med Kor Major! Og Kulturnatten! Månedens nedtur: At det er så overveldende mye og så innmari vanskelig å skaffe seg en fullstendig oversikt over emnene, pensumlitteraturen og innleveringene denne høsten. Ikke minst hva jeg burde lese på til enhver tid og hvilke emner jeg burde fokusere på til enhver uke. Jeg merker jeg nesten mister motet bare ved viten om at jeg ennå ikke har kontroll på dette. Månedens ord: Mat 14,13-20 - hvor Jesus metter 5000. Dette var dagens bibeltekst på en av søndagenes gudstjenester denne måneden, og presten fortalte om ulike undere som enkelte mennesker hadde vært vitne til. Selv mener jeg at jeg opplever å være vitne til Guds under hver eneste dag. For eksempel i det varme fellesskapet med Kor major hvor vi skaper så fin musikk sammen. I alle de gode menneskene som vil tilbringe tid sammen med meg, lytte til meg. Eller i studiesammenheng hvor jeg møter så mange kloke og spennende mennesker som inspirerer meg til å bli den d...

Jøje meg, for en innholdsrik - og ikke minst minnerik! - kveld dette ble! Kulturnatten ble feiret med gode mennesker - mennesker som gjør meg godt! Jammen er det viktig å ha slike mennesker i livet sitt! Jeg syklet ned til Oslo S ca. kl. 15:30. Jeg hadde sett meg ut en utstilling på Østbanehallen jeg hadde lyst til å stikke innom. Jeg parkerte sykkelen som vanlig ved Oslo Domkirke, for jeg føler den står trygt der med taxibilene i nærheten, og spaserte ned til Østbanehallen. Lik som min retningssans ligger på 0, ligger visst også evnen til å finne ting også langt ned på denne skalaen, og jeg klarte faktisk ikke å finne utstillingen. Etter å ha tatt en runde på Oslo S for å se om det var andre utstillinger der i forbindelse med Kulturnatten (hvilket jeg ikke fant), stakk jeg ut og gikk videre på Kulturnatten-løypa mi; nå var det på tide å speide etter kumlokk! På tide å lete rundt i Oslo for kumlokk! Dette var kumlokkene jeg lette etter! Det var 20 kumlokk rundt om i Oslo Sentrum som vi...

Her om dagen skulle jeg fornye passet mitt. Det gikk ut i april i år, men jeg har ikke hatt noe hastverk med å reise til utlandet, så det har blitt nedprioritert i en ellers hektisk hverdag. Men nå fikk jeg endelig rotet meg til å gjøre det - og det var visst jammen på tide, i følge mannen bak skranken på politistasjonen! Politistasjon er ikke noe sted jeg pleier å henge, og jeg var nervøs for hvordan man egentlig forholdt seg på en politistasjon. Jeg fant meg et sted å sitte og pugget skjermen som viste prosedyren for å fornye pass - jeg ville jo gjøre et godt inntrykk, hehe. Plutselig lyste tallet på kølappen min opp på skjermen, og jeg gikk bort til skranken min. Først måtte jeg levere det gamle passet mitt til fyren bak skranken. Han studerte det nøye over en lengre tid, og jeg skjønte han hadde litt problemer med å se likheten med passbildet og med meg. Jeg kan jo til en viss grad forstå det, jeg hadde afrohår og litt mer bollekinn for ti år siden. Plutselig utbrøt han "det v...

I går var jeg hos legen angående disse anfallene jeg har hatt med åndenød og akutte opplevelser av ikke å få kunne puste. Legen ba meg beskrive hvordan de oppstår og hvordan de oppleves: Det skjer alltid noen minutter etter en relativt hard treningsøkt. Det er akkurat som om luftrøret snører seg sammen og jeg får ikke puste. Det er verst og tyngst å puste inn, og jeg hoster, hveser og kaver etter luft. Jeg føler fortetningen ligger i halsen og jeg føler jeg ikke får tilstrekkelig med oksygen ved hvert innpust. Varigheten er cirka 15 minutter og resten av dagen føler jeg meg redusert og slapp. Legen fortalte at hun ikke mistenkte dette som astma, fordi ved astma er det tyngst å puste ut og at det føles tyngst i brystet, ikke i halsen slik som jeg beskrev det. Legen mente dette heller kunne være noe som kaltes "Vocal Cord Dysfunction". Jeg hadde aldri hørt om det før, men det handler altså om at det er stemmebåndene som trekkes sammen under innpust. Legen sa hun ville henvise m...