Bella

Mitt kjære kor, Kor Major, har ikke ligget på latsiden mens Korona-viruset har herjet fritt i verdenen, og vi har møttes gjennom digitale korøvelser! Nå fikk vi også muligheten til å synge sammen med selveste Moddi på den nydelige låten hans, Little by Little! Selv om Norge for tiden begynner å åpne seg litt etter litt, er det fortsatt viktig å ta forholdsregler på alvor. Det kan virke lite og ubetydelig det man selv bidrar med, som om 'hvorfor skal det jeg gjør ha noe å si i helheten?', men husk at alle de små tingene vi gjør vil til slutt bety noe i det store bildet. "Little by little is all it takes to make a change" EN STOR TAKK til Moddi for lån av låt og godt samarbeid, til Magnus Brekke Aalbu for vakkert arrangement, til William Jacobsen og Sindre Johansen for miks/master og videoredigering, til Katrine Schiøtt for nydelig cellospill, og ikke minst alle de flotte sangerne i koret vårt! - Bella.

For et par dager siden fikk jeg en sms fra tvillingsøsteren min: "Stig så på nyhetene at det var noen opptøyer i [...] og det så ut til å være i blokkene der dere bor! Gå ut og se om dere ser noe!" Jeg skyndte meg ut på terrassen, og der nede på fortauet så jeg Stig og Linnie! Herlighet, jeg ble helt ellevill av begeistring, det overrasket meg hvor glad jeg ble over å se dem! Vi snakket sammen fra vinduet mens de sto utenfor blokken i rundt 10-15 minutter før de stakk. Jeg ble litt lei meg, for jeg hadde jo så innmari lyst til å invitere dem inn! Men jeg svelget fristelsen tungt mens jeg så dem vandre på sin vei hjemover igjen. Gjensynsglede!! For tiden begynner Norge å slakke litt på de stramme båndene som har ligget over landet. Barnehagen har begynt å åpne igjen, noen av klassene på barneskolen åpner på mandag, og det er blitt lov til å møtes opptil 5 stk ute med 2 meters avstand. Det er flust av folk i parker og på strendene (om de overholder reglene fra FHI er et...

Hurra, det er friheeeeeeeeeelg! Jeg tror jeg har vært igjennom mitt livs hardeste påske, og jeg rakk nesten ikke å tenke over påskens budskap innimellom all jobbingen. Jeg fikk med meg MERs kveldsgudstjeneste hvor jeg hadde et videoinnslag der jeg leste opp en forbønn, og det var fint. Ellers føler jeg at jeg neste bare har jobbet, spist og sovet. I går hadde jeg siste dagvakt før denne frihelgen, og jøje meg, så sliten jeg var. Adrenalinet pumper jo for fullt når jeg er på jobb, så det er først når jeg kommer hjem at jeg kjenner på hvor utkjørt jeg faktisk er. Oddo og jeg lagde hjemmelaget pizza, og bare det å reise seg opp fra sofaen for å sjekke pizzaen i ovnen var tiltak. Det ble ingen fredagsfilm eller kveldskos, for jeg var så sliten at jeg sovnet på sofaen kl. 21 mens Oddo spilte TV-spill (Castlevania - et vampyrspill). Jeg husker jeg tenkte da han begynte spillingen at 'så innmari høy lyd det er, hvordan skal jeg klare å sove til dette?' , men bare noen få sekunder...

Månedens høydepunkt: På grunn av Korona-epidemien som har slått ut, har jeg fått mer tid til å snakke med familien over videosamtaler. Vi spiller terningsspillet 10.000 i hver vår stue hver lørdag kveld, og bare det å ha hverandre på skjermen uten å måtte nødvendigvis prate så mye, er veldig trygt, hyggelig og verdifullt. Månedens nedtur: COVID-19-epidemien utbrøt for fullt i Norge. Torsdag, den 12. mars gikk Norge i lock-down, og alle skoler og universiteter stengte, alle som kunne jobbe hjemmefra måtte dette og kun samfunnskritiske arbeidsplasser (helsevesenet, politi, brannvesen, butikkarbeidere, rengjørere, kollektiv trafikkførere, etc.) kunne få dra på jobb. Og så er det jo fortsatt forferdelig kjipt at jeg sliter med knærne ennå. Men aargh, det er jo ingen nyhetsnedtur lenger når jeg skriver det hver måned.. Kanskje det er månedens nedtur i seg selv. Månedens tilbakeblikk:  I begynnelsen av måneden gikk jeg igjennom mange papirer fra ungdomsskolen (NMU) og videregåen...

Bella er glad for hun har påskeferieee!! Vel, det vil si i tre dager - og da er helgen inkludert - før jeg skal på jobb igjen på tirsdag kveld og derfra jobbe resten av påsken. Da er det viktig å nyte disse turnusfri dagene jeg nå har for meg selv. Denne uken har vært hektisk og stressende - og bare det i seg selv er rart i disse Korona-tider! Jobben er jo hektisk i seg selv i den tiden vi befinner oss i. Jeg har nå blitt praksisveileder for aller første gang, og uten noen som helst form for opplæring eller kurs har jeg nå fått ansvar for ikke bare én - ikke bare to heller - men hele tre sykepleierstudenter! I tillegg har jeg blitt valgt inn i ressursgruppen for "på- og avkledning av smittevernsutstyr" siden jeg skal jobbe mesteparten av påsken og kan derfor være den man henvender seg til om man lurer på noe angående dette. Vi har heldigvis ingen Korona-smittede pasienter på sykehjemmet, men vi vet jo aldri hva fremtiden kan bære med seg, og da er det viktig at vi er forber...

God søndag i heimen! - for det er der du oppholder deg, ikke sant? Nå har jeg akkurat "vært" på gudstjeneste i Åmot Kirke med gode Runar som prest. Runar nevnte som det eneste gode som kom ut av denne Corona-tiden, var at folk ble mer påpasselige på håndhygiene og hygiene generelt. Men jeg kan også nevne at jeg syns det var fint at jeg nå fikk jo med meg en gudstjeneste fra mitt barndomssted, selv om jeg er bosatt i Oslo. Det er jo koselig! Ja, for dagene mine blir bare oppholdt hjemme og innendørs - med mindre jeg må på jobb selvfølgelig. Jeg har ikke fått brakkesyken enda, jeg er en hjemmekjær person. Likevel kjenner jeg hvor nyttig det er å tilpasse meg et liv som kun er inne i leiligheten. I går fikk jeg testet ut mine kreative ferdigheter, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg er stolt over hva jeg fikk til! Treningsbingo! Trening har jeg utelatt nå de siste ukene på grunn av kneproblematikk, mangel på treningssenter og motivasjonstap på grunn av begge deler. For å...

Hei, kjære verden. Det har blitt en stund siden sist jeg har skrevet, og mye har forandret seg siden sist. Faktisk så har hele verden forandret seg drastisk i løpet av de siste par ukene. Med det nye Corona-viruset som herjer fritt rundt i verden i en hensynsløs pandemi, har det ført til de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Et virus som spres hovedsakelig via dråpe- og kontaktsmitte (helsenorge.no), og som det per i dag ikke finnes vaksine mot. Det er nesten 3700 som har blitt smittet (323 nye tilfeller i dag), og 17 døde i Norge. På verdensbasis er det over 550.000 mennesker som er blitt smittet og over 25.000 døde totalt (vg.no). Alle skoler er stengt og alle som kan ha hjemmekontor skal ha dette. Man kan gå turer ute (om man ikke er smittet), men det frarådes sterkt å gå mer enn fem stk sammen. Kun samfunnskritiske yrker har lov til å dra til å dra på jobb. Slik som mitt yrke som sykepleier. Jeg merker jeg er stolt av yrket mitt, og jeg syns det er verdifullt...

Månedens høydepunkt: At kneoperasjonen var vellykket og at operasjonsdagen var så godt som smerte- og kvalmefri og uten andre nevneverdige problemer! Månedens nedtur: Den 28. februar. Herlighet, nevner bare søndagstur med taxi, mobilen ble ødelagt, lite behjelpelig service på bildelevering, nye knesmerter (åh, som jeg håper med alt jeg har at det ikke er noe galt i kneet) og frustrerende møbel-montering. For en dag! Månedens latterkick: Jeg lo skikkelig godt en gang sammen med Linnie, men jeg klarer ikke å huske hva det var for noe! Månedens modigste/stolteste øyeblikk: Vel, virker kanskje teit å skrive, men jeg syntes operasjonsdagen var en skummel og utfordrende dag. Til at jeg klarte å finne veien til Ski Sykehus tidlig på morgenkvisten, klarte å holde motet og humøret oppe da alt rundt virket utrygt og fremmed kun i mitt eget selskap, og at jeg hadde gruet meg til denne dagen i mange uker, syns jeg at jeg kom meg gjennom denne dagen veldig bra. Månedens pinligste hendelse:...

En stressende morgen i trafikken: Jeg hadde alarmen på kl. 04:25, og våknet like før den ringte. I dag var en dag jeg ikke ville stresse, så jeg beregnet god tid på alt. Morgenen gikk med til å ikke spise og drikke, samt pakke resten av baggen jeg skulle ta med meg, for deretter å gå ut av leiligheten like etter kl. 05:30. Min kjære Oddo slo følge med meg ned til Oslo S for å se til at alt gikk bra og at jeg kom meg vel på toget. Han visste at jeg gruet meg til denne dagen, og han ønsket å bidra så godt han kunne med å gjøre dagen litt bedre for meg. Tenk at Oddo med sitt store sovehjerte ønsket å gjøre dette for meg! Det betydde så utrolig mye for meg. Og her er jeg, fastende, neglelakk- og sminkefri og klar med den drøyt  tunge baggen jeg skulle ta med meg hjem til foreldrene mine! T-banen skulle egentlig komme kl. 05:46, og vi sjekket både Ruter.no og skjermen på T-banestasjonen at dette stemte, noe det gjorde. Tiden ble 05:48....05:50....05:54.....05:58... og ingen T-...

I dag var jeg lys våken ca. 07:30 selv om jeg la meg over midnatt i går - og det på en søndag! I morgen skal jeg igjennom en ny kneoperasjon, og jeg tror jeg er mer stresset og nervøs for denne dagen enn det jeg har innbilt meg selv. Jeg kjenner i meg selv at det ligger så mange tanker og følelser knyttet til operasjonen, men jeg har nesten ikke latt meg selv kjenne ordentlig etter hvordan jeg egentlig har hatt det de siste ukene. Er det fordi jeg er så redd for at disse tankene og følelsene er så like de som preget meg i tiden før operasjonen i 2017, at jeg ikke orker en ny runde med dem nå også? Er det fordi jeg kjenner på en så dyp skam av mislykkethet over meg selv at jeg ikke mestret rehabiliteringen ordentlig etter operasjonen i 2017? Eller er det fordi jeg kjenner hvor sterkt dette egentlig preger meg, men at jeg ikke tør å utforske det nærmere i frykt for å miste meg selv helt? Jeg tror det er en blanding av alt.  Men én ting er sikkert: jeg gruer meg til å møte morgendag...